Klæbo!

Uttales med klar Æ og tjukk L. Ikke som han gamle nrk mannen Arthur Klæbo som vi uttalte som om det ble skrevet med E.

klæbo

De norske reporterne har det med å dra ut den Æ’en kraftig, ingen tvil om når den unge mannen avanserer i sporet.

I dag ble jeg sittende og gape da 21-åringen spente i fra og satte stavene i snøen så det sprutet de siste meterne før mål og tok seg inn foran Sundby. Jeg trodde nesten ikke det jeg så, og det gjorde ikke kommentatorene heller. Er’e mulig?

Hele navnet hans er spesielt: Johannes Høsflot Klæbo. Det er hans andre sesong som senior, og han er bare 21 år gammel. Skulle være sprint spesialist, men jammen går han bort og vinner både 15 km og 3 mila foruten sprinten.

Han føyer seg inn i skikongerekka:

Grønningen       Gjermund_Eggen_1966b

Harald Grønningen                               Gjermund Eggen

Brusveen, Grønningen, Eggen, Brå, Ulvang, Dæhli, Northug, Sundby og nå: Klærbo. De bare kommer og kommer. Når det ser som mørkest ut for en, tar det ikke lang tid før det dukker opp en ny. Hvor kommer de fra?

Brå

Ingen tvil om at det er forskjell på folk, at vi er skrudd sammen forskjellig, at vi har forskjellige talenter og forskjellig viljeskraft.

Man kan velge å rendyrke sitt – eller andres – talent eller man kan satse på de mange.

I Sovjet – og senere i Russland – har man vært særlig opptatt av å finne frem til talentene, satse på dem så tidlig som mulig og helt glemme de andre.

Dæhli og Ulvang

Bjørn Dæhlie og Vegard Ulvang

Vi husker når vi møtte de sovjetiske turistguidene. De snakket utmerket norsk eller dansk eller svensk eller engelsk eller hva de hadde spesialisert seg på. Vi fikk et inntrykk av at russerne var fabelaktige i språk. Kom man ut i gata og prøvde å snakke et fremmedspråk med en russer, var det som regel nesten umulig, og selv om det er blitt betraktelig bedre nå, er det fortsatt ganske dårlig stell med det fremmedspråket de lærer på skolen – for de fleste.

Det samme så vi innenfor mange andre felt: vitenskap, sport, musikk, ballett. – enerne får de ofte frem, men bredden er nok ikke der. Det har ofte vært omvendt i Norge: det allmenne fremmedspråknivået er ganske høyt i alle fall. Nå har vi jo også noen enere, ikke minst i vintersport, og satsingen på talentene er blitt sterkere. Her er vi litt tvilende: hvor mye skal vi satse og hvor tidlig skal vi sette inn treninga, drillinga, øvinga? Bare barn ikke tvinges, sa damen på Dagsrevyen i går om 10-åringene som trener 4 timer ballett hver dag. Ja, kanskje det.

Ingen tvil om at det er stas med stjernene, de gjør også landet kjent utad, men hva er viktigst? Bredden eller enerne?

Det kan man jo fundere på så lenge man vil.

beito-16-01-f-nilsen

Men utrolig var det med Klæbo i dag. Måtte det gå ham vel.

Reklamer
Publisert i De som vil noe mer | Legg igjen en kommentar

Stengt

På en strålende novemberdag treffer man på mange turfolk både i nord og syd på Hvasser. De kunne nok tenkt seg å komme inn i varmen etter turen og få seg en kopp kaffe eller en varm suppe. Men på Sandøsund er det stengt. Overalt. Bare butikken holder åpent, til og med på søndag, men ellers er det stengt.

IMG_4514

Dette er på døra til fiskebutikken. Det har stått siden midten av august.

På isbaren er det et håndskrevet oppslag:

IMG_4512

Her er løfter om lysere tider – til våren.

Det hjelper lite på en novembersøndag. Vi som bor her ute kunne også tenke oss å spise en søndagsmiddag utenfor hjemmet av og til, ikke minst i den mørke og kalde årstiden. Jeg tror det ville være helt mulig å holde åpent et spisested i helgene hele året her ute på Hvasser. Om man ikke tjener de store summene, gjør sommeren ut for så mye at man godt kunne klare seg. Det gjorde Den Blå Brygge under de forrige driverne. Er det virkelig ingen som kunne tenke seg å gjøre dette? Det ville skape et tettere lokalsamfunn, være ekstra attraktivt for turgåere, hjelpe butikken til bedre omsetning hele året og skape litt liv på brygga også i den stille årstiden.

IMG_4516

19. november på Sandøsund

En tur nedenom stranda hører med:

IMG_4515

Vi nyter stillheten så lenge den varer, men kunne tenke oss en åpen dør en gang i blant også om vinteren, ja, kanskje nettopp da. Men vi må nok vente et halvt år før vi kan sitte sammen med andre og drikke kaffe. Om vi ikke invitere noen hjem til oss selv da!

 

Publisert i Hvasser, Hverdagsbetraktninger, Lokalsamfunnet | Legg igjen en kommentar

Påvirkning og inspirasjon. En overraskende tilbakemelding.

Noen mennesker er flinkere til å gi tilbakemelding enn andre. Jeg opplevde en slik person i dag.

Jeg var på vei gjennom Tjøme sentrum, gående fra Skafferiet og nedover forbi Spar. Der kom en dame ut av en bil. Jeg dro kjensel på henne da hun nikket, men visste ikke hvem det var. Så kom hun mot meg:

  • Jeg må bare fortelle deg noe, begynte hun. – Jeg var på biblioteket her på Tjøme da du holdt et foredrag og snakket om Anna Karenina. Det var så inspirerende at jeg måtte lese den. Først leste jeg den i en gammel oversettelse, så leste jeg den en gang til i en nyere oversettelse. Siden har jeg sett den på teater på Nøtterøy kulturhus og som ballett på operaen i Oslo!
  • 718YYEq7abL
  • Jeg var nesten himmelfallen og utbrøt en eller annen lyd som uttrykk for min overraskelse.
  • Jeg fikk helt dilla, fortsatte hun, – jeg ble så inspirert av det foredraget ditt.Jeg takket henne for at hun hadde tatt kontakt med meg og spurte hva hun het. Det viste seg at vi har felles kjente og visste om hverandre. Jeg syntes jeg hadde sett henne i går på litteraturkveld på Verdens Ende, og det stemte. Jeg ante at hun var en skikkelig leser og spurte om det, og det kunne hun bekrefte, men mente at hun ikke vanligvis leste så mye bra litteratur…
  • movieposter
  • Jøss, tenkte jeg, har noe av det jeg sier, så stor virkning! Og hvis hun ikke hadde sagt det, hadde jeg aldri fått vite det!
  • Leser du mye? Lurte jeg på og tenkte på det nye tidsskriftet jeg hadde i veska siden jeg var ute på tur for å levere ut det nye KULT til utvalgte steder på Tjøme. Det var tid for å ta frem et blad.
  • Har du hørt om dette? Det er kanskje noe for deg? Spurte jeg og holdt opp et eksemplar av KULT.
  • IMG_4495
  • Ja, det leste jeg om i avisa, og så at en som jeg jobber sammen med, er med på det. Det er interessant! Hun tok det og begynte å bla.
  • Hvordan får man tak i det? Spurte hun. Hva koster det?
  • Jeg svarte på begge spørsmål, og hun lurte på om hun kunne kjøpe det av meg der og da, og det kunne hun jo. Dermed ble det salg av enda et eksemplar av KULT på gata denne dagen. Hun ville legge det frem på skolen der hun jobber slik at andre også kunne se det. Fint!
  • Så var vi enige om at arrangementet på Verdens Ende kvelden før, hadde vært fint og at det var bra at stedet kunne brukes til noe slikt også. Jeg var helt rørt etterpå. Tenk at jeg er med på å påvirke og inspirere til at noen faktisk leser en roman som Anna Karenina! Da blir jeg veldig glad og føler at det er ganske meningsfullt å gå ut og snakke for folk. Da har jeg spredd både glede og ny innsikt.
  • Hurra! Og takk for at du fortalte det!
  • Vi skiltes med et hjertelig takk for praten.
Publisert i Russland, Bøker, Lokalsamfunnet | 4 kommentarer

Fire år i dag!

cake-308449_960_720Da er det fire år siden jeg begynte å blogge! Ikke til å tro.  På den tiden har jeg skrevet 522 innlegg, og det har vært over 77.000 treff! I år er gjennomsnittet i overkant av 60 pr. dag. I fjor var det 48 i gjennomsnitt. Det går stabilt oppover.

Jeg er fremdeles ikke noen stor konkurrent til de store bloggerne, men det er fint å bli lest og hyggelig å få tilbakemelding. Akkurat nå om dagen har jeg mange andre ting å skrive siden jeg er med i redaksjonen til det nye kulturtidsskriftet KULT, men jeg skal nok fortsette å blogge. Det er gøy, og mine lesere skal få følge meg videre.

Det hadde vært herlig å kunne fortære et stort kakestykke i dag, men akk – livet tillater ikke sånt lenger. Da får jeg heller kose meg med å skrive. Takk for at dere følger meg!

ab3beae09ba1894686c230914f00a4f2

 

Publisert i Uncategorized | 6 kommentarer

Å bli sett

 Det er blitt et rent munnhell, ja, nesten som et mantra, dette «å bli sett». Når noe går galt med en person, skylder man ofte på at vedkomne ikke er blitt sett i barndommen.

Ofte lurer jeg på hva det egentlig betyr og går tilbake i meg selv som lærer for å se om det gjelder meg også. Var det noen jeg ikke så? Selv synes jeg at jeg har sett alle, men det er nok noen som har gått under radaren nå og da eller ikke har fått den tilbakemeldingen som de trengte. For det er vel det det betyr? Ser gjør man jo, man ser de som sitter i klassen, og man snakker med dem, treffer foreldrene, sender tilbakemeldinger på arbeid som gjøres, oppgaver som løses, fravær og tilstedeværelse. Det er vel ikke her det ligger. Jeg har tenkt mye på dette i det siste.

e1b84dda2eaf4852aae5aa5dc6a8fc8a

Det er selvfølgelig spesielt viktig «å bli sett» i barndom og ungdom, for det er da personligheten formes, og hvis man ikke blir tatt på alvor og ens nærmeste i familie og på skole ikke ser hva som bor i deg, ikke hjelper deg til å komme frem med det du kan og vil, kan det gjøre stor skade på selvtillit og motivasjon. Men du verden så vanskelig det kan være! Hvor mye man kunne ha gjort annerledes om man bare visste og forsto…

d6b12c7db35145ed86971727c07dc0fc

Jeg vil ikke gå videre med dette, men heller si noe om at det «å bli sett» gjelder hele livet.

Jeg hørte nettopp en bekjent fortelle om sin avgang som pensjonist i en stilling han hadde hatt i en mannsalder. Det ble holdt tale, og der fikk han greie på at han faktisk hadde gjort en god jobb også. Etter 35 år i stillingen fikk han endelig bekreftelse på at jobben han gjorde var bra. Det hadde vært greit å få det bekreftet litt før!

Er det ikke ofte sånn? Vi er veldig flinke til å kritisere så fort vi kan, men å gi positiv tilbakemelding på noe som er blitt gjort, er vi dårlige til. Da tier vi bare stille. Jeg tror vi er spesielt dårlige til det her i nord. Ikke for ingenting at vi er kjent for å være et taust folkeslag, ikke fullt så ille som finnene, men dog…

Jeg husker jeg snakket med en estisk venn om all depresjonen der i landet og mangelen på samtaler om de viktige ting. Det var med utgangspunkt i Estonia-katastrofen, fergen som gikk ned mellom Stockholm og Tallinn på 90-tallet. Flere estere var med der, og noen ble reddet, men de kunne ikke snakke om det etterpå. Det ble så ille for noen at de ikke klarte å leve med det lenger. Det de gikk og bar på og gjerne ville fortelle om, var det ingen som ville høre på. Det la seg som et traume over landet.

IMG_3645

Noe litt annet er det når du ikke får tilbakemelding på noe du har gjort. Men effekten kan være mye av den samme.

Som lærer vet vi mye om dette. Alt vi gir hver dag, alle forberedelser, alle helger og kvelder, alle tanker vi gjør oss om elevene og prøver å hjelpe hver og en i det daglige. Blir det sett? Blir det satt pris på? Sjelden eller aldri får vi høre det, – med noen få unntak, og da blir man veldig glad. Om noen kommer og sier at det du gjorde der for min sønn, hjalp ham til å forstå… ja, da er ikke bare dagen reddet, men hele uka for ikke å si enda lenger. Man kan leve på det lenge.

Som skribent er det minst like påtagelig. Du skriver en artikkel i en avis eller et blad, har jobbet med den kanskje i lang tid, tenkt og fundert, skrevet og forkastet for at det skal bli akkurat sånn du vil ha det. Så blir det endelig trykt, og man har visse forventninger til at akkurat dette budskapet skal nå ut til akkurat de menneskene. Taushet. Ingen sier noe. Nei vel, da likte de det vel ikke da, er i alle fall min tanke. Synd. På bøker får man kanskje en anmeldelse, men i disse dager når avisene skjærer ned ikke minst på kulturstoff, er det kanskje bare de mest kjente som får en omtale. De andre forbigås i stillhet.

5367721_2480470

Desto større glede når noen sier noe, når de stopper på gaten og sier «Så fint du skrev i avisa her om dagen!» Eller du får en mail som takker for fint innlegg, eller en kommentar på facebook, ja, enda til en «like» kan gi deg en viss tilfredsstillelse. Noen har sett det, noen har sett meg.

Ikke tro at det ikke betyr noe, at du sier noe til en som har gjort noe du liker. Taushet er det verste.

 

 

Publisert i Hverdagsbetraktninger | Legg igjen en kommentar

Drosjesjåføren i St. Petersburg

taxi

Det har vært mange fine samtaler med drosjesjåfører gjennom årene, både her i landet og i andre land.

23xxxtaxi

Denne sjåføren var lenge taus. Vi skulle fra hotellet midt i sentrum av St. Petersburg og ut til Pulkovo flyplassen en tidlig formiddag. Det verste rushet burde være over, så vi skulle ha god tid. Men vi sto og stanget i gatene inn til vi kom til Moskovskij prospekt, den endeløse gata som går fra sentrum og laaangt ut mot de eldste blokkene. Det var hit sovjetmakten ville flytte byens sentrum, og foran den prangende bygningen som skulle være byens storstue, står fremdeles Lenin og peker mot fremtiden…

Det var litt utenfor det store krigsminnesmerket at det begynte å korke seg. Jeg merket meg at sjåføren kjørte inn til en bensinstasjon og rundt den for å komme ut på veien igjen litt lenger frem.

28f2a80502515af74b0fe5bff4999222

  • Det er for å prøve å komme fortere frem, forklarte han, ikke for å ta en omvei.Det eneste han hadde sagt før dette, var da vi kjørte forbi Isakkatedralen:
  • Jeg forsto det og fulgte med nå. Ganske riktig, langsomt skred vi fremover i køen.
  • Har dere vært der? Jeg svarte at jeg hadde vært der før, ikke denne gangen, men at noen av de andre hadde vært der og sett byen ovenfra.
  • Nå kom han litt på gli:
  • De snakker godt russisk. Har De vært her mange ganger?Jeg forklarte at jeg var veldig interessert i språk og kultur og på den måten ville få innsikt i vårt store naboland på en annen måte.
  • Drosjesjåføren ble enda mer begeistret.
  • Jeg måtte bekrefte det og fortalte at jeg hadde studert her for mange år siden, på 70-tallet. Det likte han å høre, men lurte på hvorfor.
  • Det er så viktig at vi reiser og blir kjent med folk, begynte han, – det er bare ved å treffe vanlige folk at man skjønner noe om andre nasjoner og kulturer. Disse lederne våre sier jo så mye rart, så man glemmer vanlige folk! Men vi vil jo bare leve! Det er det viktigste. Vi vil ikke krig eller noe annet vondt, vi er mest opptatt av vårt eget liv, som alle andre. Mitt norske reisefølge bemerket at han virket som en italiener. Da måtte jeg si at russere kan være like temperamentsfulle som italienere og bruke like mange armbevegelser når de snakker. Det var nok ukjent for mange. De tror at russere er alvorlige og kjedelig og litt grå. Det bildet er svært vanskelig å få has på.
  • Han begynte å bli veldig engasjert, snudde seg mot meg, og viftet med armene.
  • Jeg er veldig glad for å se at utlendinger kommer hit til landet, fortsatte han og vendte seg fortsatt like mye bakover mot meg som fremover mot veien, – vi må snakke med hverandre, vi må se våre liv, bare da kan vi begynne å forstå. Vi må ikke høre på lederne våre!
  • Nei, repliserte jeg, – og heller ikke journalistene! De bare gjentar det makten vil at vi skal vite.
  • Han var helt enig, og det var så vidt han ikke mistet veien der foran av syne.
  • Spesielt bra er det når folk lærer seg fremmede språk og dermed kan snakke sammen mye lettere. Det er jammen bra at De begynte å studere russisk! Har De vært mye rundt i landet?

IMG_4466

  • Ja, jeg kunne fortelle at jeg hadde reist med norske turister både til Moskva og til Sibir og at jeg hadde studert i Voronezj. Det siste gjør meg ofte til «en av dem». Da har jeg sett den harde sovjetiske virkeligheten, det er ingenting å skjule, og man kan snakke åpent og fritt.
  • Nå begynte han å legge ut om Trump og amerikanerne, som han absolutt ikke hadde noe i mot, men han trodde de hadde lite greie på russere og fikk dårlig informasjon. – Akkurat som vi får om amerikanere, avsluttet han den avdelingen.
  • Ja, man må oppsøke informasjon som ikke er overskrifter, føyde jeg til hans tanke gang, og nok en gang var vi helt enige.

IMG_4103

  • Det ble en livlig drosjetur ut til flyplassen. Veien gikk i sikk og sakk, og vi kom stadig lenger frem i køen slik at vi nådde frem i god tid og fikk vårt fly tilbake til Norge. Det var forresten et lite russisk flyselskap som heter Russline. Flyet var ikke fullt, så det er plass til flere til Russland. Det er direkte fly til St. Petersburg fra Gardemoen flere ganger i uka, og det tar bare 1 time og 45 minutter.
  • Benytt anledningen til å besøke naboen i øst. Det er vel verdt det!
Publisert i Reiser, Russland | Legg igjen en kommentar

Asiatene kommer.

kinesiske_turister

Vi har visst det lenge, i mange år faktisk, men det er når man opplever det helt fysisk at det først blir virkelighet. Før det er det mest teori. Vi er jo litt slik, vi moderne mennesker, litt Thomas tvileren de fleste av oss. Vi må gjerne ta på såret for å tro det.

Kineserne kommer, ja, de strømmer ut over verden i sin nye rikdom og bevegelsesfrihet.

Fra 2007 til 2015 var det en tredobling av kinesiske turister til Norge, så det var omtrent da vi begynte å merke det. Så fortsetter det: fra mars 2016 til mars 2017 økte antall kinesiske turister hit til lands med 65 %! Turistnæringen jubler.

Annet følger i kjølvannet; hva med å lære kinesisk på skolen? Hvor mye kan vi om Kina? Hva er på pensum i historie, og hva kan våre journalister om landet? Oversetter vi nok kinesisk litteratur? Ringvirkningene er mange.

Her er det ikke snakk om flyktninger som trenger hjelp og støtte, nei, her er det ressurssterke gjester som kommer med penger og dermed gir arbeidsplasser og ny inntekt til landet. Eksporten følger også med, for her er det nye muligheter, ikke minst hvis vi velger å snu ryggen til alle menneskerettighetsbruddene i det folkerike landet.

Det meldes at kineserne helst spiser norsk kinesisk mat når de er her. Godt at vi har kinarestauranter i hver eneste by og tettsted. De tjener vel gode penger nå, tenker jeg. Are Kalvø har jo spist seg gjennom disse restaurantene for noen år siden og skrevet en bok om det. Ganske utrolig hvor man kan snuble over et kinesisk spisested i grisgrendte strøk. Men de har kanskje bare ventet på bølgen av turister?

kinamat

Samtidig som dette skjer med forholdet til Kina, har vi fått et underlig og helt oppkonstruert dårlig forhold til Russland, i alle fall hvis vi hører på våre politikere og en del av journalistene våre.

Med denne bakgrunnen var det ekstra interessant å besøke Russland i høst. Vi vet jo at Russland og Kina har nærmet seg hverandre etter hvert som forholdet til Vesten har kjølnet. Nå var det slående å se turistbussene komme inn til de viktigste severdighetene i St. Petersburg, og ut veltet den ene busslasten etter det andre med – kinesere! Eller i alle fall asiater. Jeg er ikke alltid like god til å skjelne mellom asiatene. Jeg tror ikke jeg så en eneste turistbuss med europeere eller amerikanere. Jeg hørte dem på gata, men det var enkeltvis, ikke i grupper.

Dette ble et tema for samtale med noen russiske venner en kveld. De fortalte at kinesisk språk er i ferd med overta for engelsk på visse steder, bl.a. på flyplassene! Og det har skjedd på ett år! Det var ikke slik i fjor på samme tid.

imagesB8FJXENV

Noe annet jeg la merke til i bybildet i byen ved Finskebukta, var alle folkene fra Sentral-Asia. Det har riktignok alltid vært en god blanding av europeere og sentralasiater i Russland, men nå var det bemerkelsesverdig mange å se overalt. De kommer stort sett som arbeidsinnvandrere, og mange av dem illegalt, slik som tydeligvis drosjesjåføren vi hadde fra flyplassen til hotellet. Han ville ikke si hvor han kom fra. Jeg vet at de ofte har lav status i Russland og blir behandlet dårlig av arbeidsgiverne, men at de ikke ville snakke om det, var for meg nytt.

Det er selvsagt forskjellig. Damen i sjalbutikken vår, fortalte stolt at hun var fra Kazakhstan, men hun kom allerede på 80-tallet og var nok godt integrert.

Men det var på flyplassen da vi skulle reise hjem, at alt dette ble samlet i ett slående inntrykk.

Oppslagstavlene, der man kan se når flyene går, er selvsagt noe man kaster sine øyne på når man skal reise. Der kom det opp på russisk som vanlig, men etter noen sekunder rullet det over til et internasjonalt språk for å hjelpe de reisende, og hva kommer opp? Jo, kinesisk! Først deretter kommer det hele på engelsk. Tydeligere kan det ikke være! Kineserne kommer!

Men jammen gjelder det også sentralasiatene! Det var nesten ikke andre å se på flyplassen. Nå gikk det riktignok et fly til Uzbekistan akkurat da vi sjekket inn, men de skulle også på andre fly, bl.a. til Norge.

Ganske interessant å se hvordan bildet har forandret seg på de årene man har fulgt med her i verden. Jeg er blitt minnet på av tidligere elever at jeg sa allerede tidlig på 80-tallet, at Sentral-Asia ville bli mye mer markant for oss i fremtiden, og dette var mitt første synlige bevis på det.

Verden er i stor endring. På alle måter!

 

Publisert i Reiser, Russland | Legg igjen en kommentar