Skimter vi våren?

Dette har gått på tålmodigheten løs. Hvor lenge skal denne kulda vare ved? Nå er solen riktignok god og varm om dagen, og vi kan nyte den i en levegg, men blåveisen er allerede over en måned senere enn i fjor og forfjor.

Isen lå lenge til og med på Sandøsund:

IMG_4571

Da var det greit å ha litt innesysler:

IMG_4580

Endelig kom solen i påsken, og da åpnet de mest ihuga her ute på øyene. Det ble en tur på Låven i bestemors hage:

IMG_4578

Nå venter vi å at de små spirene som står stivfrosne i tæla skal få slippe og sprettevidere opp, men det tar visst tid i år…

Reklamer
Publisert i Uncategorized | 2 kommentarer

Men papiravisa var ikke død!

I går kom det en artig nyhet fra Brasil; Jornal de Brasil kom ut med en papirutgave etter åtte år som ren nettavis! Det ble en stor suksess, sies det. Avisa solgte 40.000 eks. på få timer. Er dette en tendens eller bare et tilfelle? Det vil vise seg.

Vi som optimistisk nettopp har startet opp tidsskriftet KULT i Tønsberg, satser nettopp på papirutgave, et blad man kan sitte med i hendene og lese uten skjerm. Det er en stor forskjell. Godstolen blir ekstra god med et godt papirblad å holde i.

IMG_4495

Første nummer av det nye KULT som kom høsten 2017

Det er moro, men svært arbeidskrevende å lage blad! Læringskurven er bratt. For det er ikke bare å skrive, redigere og lese korrektur. Nei, det er bilder som skal finnes og godkjennes, det er kontakten til skribentene, det er antall sider og tegn som skal stemme og masse mer. Særlig er selve administrasjonen utfordrende! Når bladet endelig er trykt, skal det ut til abonnentene. Har vi fått riktig adresse? Har vi returadresse om noe skulle gå galt? Hva koster det i posten? Og posten er nettopp lagt om til post i butikk, så  de som arbeider der er slettes ikke oppdatert på porto og masseutsendelse og hva og hvordan, så det tar timer med telefoner, oppmøte for samtaler og spørsmål før det kanskje endelig er på plass.

Så skal det være en bankkonto og en VIPPS konto som folk kan betale inn på, og kommer navn og adresse opp da? Nei, da må det en ekstra mail til for at vi skal få adressen på abonnementslista.

Så er det annonsører, og de skal ha faktura, og noen må føre regnskap og holde styr på økonomien. Og annonsører og abonnenter er ikke nok for å holde dette flytende, så det må søkes penger. Hvilke fond har vi som er aktuelle? Hvordan skal søknaden settes opp? Masse tid brukes på å skrive søknad. Noen uker senere kommer avslaget. På’n igjen!

Så må vi finne utsalgssteder. Hvem vil selge det? Fint hvis de er litt dedikerte, for da kan de promotere det, og da blir det solgt. Ikke hvis det bare settes i en hylle sammen med mye annet. Og da trengs det tid for å snakke med butikken, forklare, overbevise og promotere. Noen lytter, andre er ikke interessert.

27867667_1183528128450222_6001802909699602136_n

Andre utgave av nye KULT: 1-2018. Nå kjører vi 4 nummer i året!

Så inviterer vi til slippfest der nummeret skal presenteres, de lokale mediene kontaktes, og så er det å håpe på at noen vil skrive om oss, hjelpe til å gjøre oss kjent. Så må vi sende ut invitasjoner, oppfordringer og spørsmål: kommer du? Vil du abonnere?

Langsomt tikker de første abonnentene inn, lista blir lenger, og optimismen stiger igjen.

Langsomt blir allting til….

Publisert i De som vil noe mer, Film, Lokalsamfunnet | Legg igjen en kommentar

Fra snømåned til ismåned

Januar er snømåneden. Det har vi faktisk hatt i år. Til og med på Hvasser har det vært litt snø. Men nå er den borte, og det er fast grunn under føttene igjen.

Så kommer februar som er ismåneden, og jammen ble det is og kaldt. Etter en helg for en uke siden da vi kunne sitte ute i sola, har det nå vært bitende sno fra nord. Og da blir det is i krokene:

IMG_4559

De få kuldegradene som er her da, gjør ut for det dobbelte for ikke å si tredobbelte!

Da må man kle på seg.

IMG_4558

Man kan også sysle med noe inne som tar lang tid og krever mye tålmodighet.

IMG_4556

Godt man kan være inne når det er som kaldest.

Så er det en helg senere:

IMG_4557

Publisert i Hvasser | 1 kommentar

Januar på Hvasser i snø

Det står på null ute, men inne på trammen holder blomstene seg. Her kommer det knupper.

IMG_4547

Nedenfor trappen står rullatoren klar til bruk. Hver morgen er det spørsmål om det er mulig å komme seg ned etter avisa. Det skal ikke mye snø til før den setter seg fast. Nå har jeg sopet vei helt til postkassa, så om ikke det kommer mer snø nå, blir det fint å gå i morgen tidlig.

IMG_4548

Så blir det tur i skogen. Så stille at man kan høre det. Møter kanskje en enslig turgåer eller et par som er ute og trimmer, men ellers er jeg alene om alt dette.

IMG_4550

Jeg nærmer meg sydenden av øya. Først må jeg gjennom denne skogen der det alltid er fugleliv.

IMG_4551

Så lenge det ikke er mer snø enn at jeg kan gå til fots, er det OK. Men det skal liksom ikke være så mye snø her ute på øyene. Traff en skiløper i går. Det er sjelden. Temperaturen var fin. Nok til å bli rød og frisk i kinna. Nesten som Klæbo!

 

 

 

Publisert i Økologi og miljø, Hvasser | Legg igjen en kommentar

Fra velsignelse til forbannelse

Det er bekymringsfullt å se hvilke miljømessige utfordringer vi har om dagen. Nesten ikke til å bære.

Ingen tvil om at vi mennesker har fått en mye lettere hverdag på mange måter de siste ti-årene. Det begynte med den industrielle revolusjon på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet allerede, og så har det akselerert opp til våre dager. Nå trenger vi knapt å bevege oss for å få det vi trenger. Alt er knapper som skal trykkes på. Det er klart vi er takknemlige for alle disse oppfinnelsene, men allikevel?

1296206-11-1325792513468

Det var selvsagt en velsignelse å kunne bevege seg hurtig fra ett sted til et annet da bilen kom, og Ford mente at alle mennesker skulle ha sin bil. I Tyskland produserte man Folkevognen som skulle være for alle. Var det faktisk ingen som tenkte langt fremover og kunne se for seg tettpakkede veier med biler som snegler seg av gårde, avgasser som legger som ei tåke over veiene og byene og mennesker som sitter seg til døde? Jeg tror ikke de så det. Det var bare fordeler og en velsignelse for menneskeheten som endelig skulle få en lettere hverdag. Veiene ble asfaltert og jevne og fine å kjøre på, og sølete grusveier var historie. Men etter hvert har det blitt så mye asfalt at vannet må finne andre kanaler for å renne av, her i nord blir veiene så glatte når det kommer underkjølt regn at alt stopper opp, akuttmottaket på sykehusene blir overbefolket av arm- og beinbrudd og bilene havner i grøfta. Jeg velsigner grusveiene der jeg bor når jeg skal ut på glatta. Der går jeg mye tryggere. Jeg er også glad for grusveiene når regnet strømmer ned og jeg ser at det synker ned og ikke hoper seg opp i store dammer på sidene der bilene spruter opp på fotgjengerne på fortauet.

interesting-industrial-revolution_cc5246e258a393ce

Hva biltrafikken har ført til, behøver vi ikke nevne en gang. Det siste tallet jeg så var 3 millioner døde per år av forurenset luft. Mye av det kommer fra bilene. Da kan man vel snakke om en velsignelse som er blitt en forbannelse? Ikke det at vi ikke skal ha biler. Vi trenger dem, ja, vi er avhengige av dem, men det er den uvettige bruken som ødelegger alt. Det virker ikke som om det er umulig å bruke vett og fornuft slik at de gode hjelpemidlene vi har kan brukes for det de er verdt og ikke ødelegge våre liv.

iu-fokBOWS81-uqjHfC0sgnG0u0RqUkAYEIanfWsncVQ

Så er det plasten som holder på å kvele oss. Vi er først nå blitt oppmerksomme på at plast ikke bare er en velsignelse. De første plastbåtene ble laget midt på 50-tallet, og ordet plastpose ble brukt for første gang i 1959 her i landet. Da vi handlet i butikken på 60-tallet, var det ikke vanlig med plastpose. Vi hadde våre handlevesker og nett, og varene ble pakket inn i papir. Det var først utover på 70-tallet at plastposene kom for fullt etter hva jeg kan huske. Alt ble så mye enklere og lettere med plast. Bøtter og baljer, kasser og dunker, alt kunne flyttes uten å få kink i ryggen, mat kunne oppbevares bedre, det var rent og pent med den tynne plasten over osten og leverposteien. Men så tok det av utover på slutten av århundret, og nå er det blitt ekstremt der nesten ikke en vare ikke er pakket inn i plast. Og så får vi det rett i trynet! Dyr vikler seg inn, spiser plast og dør av sult, fisken blir borte i svære øyer av plast, strendene er de reneste søppeldynger, plasten henger i busker og kratt…

plastposer

Vi fortviler og vet ikke hva vi skal gjøre. Vi hører om land som Rwanda og Kenya som forbyr plastposer, men hva med oss selv? Noen oppretter facebook side med boikott av plastposer, noen syr nett for å unngå plastposene i butikkene, men plasten i naturen hoper seg fortsatt opp, salget av plastjuletrær stiger, kunstig gress selger som bare det, fleecejakker og pledd ser man overalt, og mikroplasten sprer seg med lynets hastighet og havner nå i vårt drikkevann, fisken og gjennomsyrer kroppen vår. Det er vel ingen tvil om at dette er blitt en forbannelse? Men nok en gang: plast er kommet for å bli, og det er en nyttig ingrediens i hverdagen. Kunne vi bare bruke det med vett og forstand, kunne vi bare redusere innpakningen til et minimum, kunne vi huske å ta med handlenett, og kunne bare butikkene slutte med å gi ut plastposer, og kunne bare våre politikere bruke sin makt og innflytelse og vise sitt ansvar for oss alle!

ta7ff151_KR

Det hadde gått så fint! Men fornuften får liksom ikke fotfeste her, og politikere viser overhodet ikke ansvar. Ikke rart vi ikke stoler på hverken politikere eller stats- og kommuneansatte! Vis nå at dere bryr dere da!

 

Publisert i Økologi og miljø, Hverdagsbetraktninger | Legg igjen en kommentar

Framtidsutsikter for oss i eldrebølgen

 Nå har jeg vært så mye sammen med gamle folk det siste året, og hørt så mange historier fra hverdagen for et eldre menneske at jeg får nesten angst for det som ligger foran. For det blir ikke bedre!

IMG_3920

I dag var jeg på besøk på et eldresenter. Der har det vært ganske så hyggelig før. Nå var det ikke ett menneske å se i de lange korridorene. Det var helt tomt! Da jeg kom til det rommet jeg skulle besøke, var det heller ingen der. Men etter hvert kom han da.

«Sånn er’e bestandig», sa han, «de sitter inne på rommene sine».

«Men spiser dere ikke sammen?» lurte jeg på.

«Jo, middag klokka fire. Det er det. Ingen formiddagskaffe eller noe annet felles.

Det er stusselig.»

Ja, det var riktig så tomt og stusselig der. Ikke så jeg noen betjening heller…

En annen historie jeg har tatt del i denne høsten: en jeg kjenner falt og fikk brudd i hoften. Det ble et lite opphold på sykehus, men etter et par dager var det hjem. Hjemmesykepleien skulle overta. Vel og bra. Damen er 85 og var ikke i stand til å bevege seg mye, så hun var helt avhengig av hjelp. I løpet av de 5-6 ukene hun hadde hjemmehjelp var det minst 39 (!) forskjellige mennesker som kom. For hver ny person, måtte hun fortelle sin historie om igjen. Frokosten skulle hun få mellom 09.00 og 12.00! Et forslag fra damen selv førte til at de begynte å koke kaffen på kvelden og sette den i termoskannen, smøre på et par skiver og sette dem i kjøleskapet med noe over. Det var hun som måtte komme med ideen. Det var ingen instruks fra ledelsen.

a1195df6-915b-4917-b72a-abda483e7131

Det var også mange andre eksempler som sjokkerte meg: en nektet å steke egg, de kunne ikke ta opp vasken fra vaskemaskinen, og noe av det første som skjedde var den som spurte om hun hadde noe å lage mat av. Damen kunne jo ikke gå i butikken! Hjelp! Noen dager glemte de henne, så hun fikk ikke middag før hun selv ringte og sa i fra sent på kvelden!

Er det rart man begynner å grue seg!?

I tillegg har jeg nå i flere år hatt den tvilsomme glede av å prøve å få til noe for min mor i Tjøme kommune. Makan til uforskammet oppførsel fra dem som liksom skal være et «tjenestekontor» skal du lete lenge etter! Det virker ikke som om de aner hvordan de skal behandle mennesker og kan svare så frekt at man blir målløs. Ved et hjemmebesøk for å undersøke om damen kunne komme på tale til en trygdebolig, var det en av dem som sa: «Du må ikke tro at du får noe!» Sier man slikt til et gammelt menneske som sitter alene i et hus langt ute i havgapet og bare venter på å få noe hjelp fra den kommunen hun har tjent og betalt skatt til i et par mannsaldere? Jeg bare spør. Kanskje det er noen i disse etatene som burde finne seg en annen jobb? Om du ikke er glad i mennesker og innser at din oppgave er å være tjener for andre, ja, da burde du kanskje finne på noe annet?

To damer jeg kjenner «fant» en dame som hadde rota seg bort i Tønsberg, og de ville hjelpe henne til å finne hjem. Til tross for at damen var ganske bortreist, klarte de å finne ut at hun bodde på et herværende sykehjem og kjørte henne dit. Det var ingen i resepsjonen, men en av betjeningen holdt på å dekke et bord, så de forklarte situasjonen for henne hvorpå hun bryskt avbrøt dem med et: «Det har ikke jeg noe med!» Hva? Det hører med til historien at de fant en i resepsjonen etter hvert og fikk damen plassert der hun hørte hjemme. Der hadde de for øvrig ikke merket at hun var borte, men man kan jo tenke seg hva som ville ha skjedd når de fant ut det. Å lete etter et menneske i en by, tar både tid og ressurser… Kanskje noen burde ha takket for at de to damene fikk henne tilbake til hjemmet?

2012-03-27-gamlehjemmet

Snart er det vår tur, vi i «eldrebølgen» som nå begynner å skylde innover landet. Vi er mange, og ikke vet jeg hvordan «de» skal at hånd om oss!

 

 

 

Publisert i Hverdagsbetraktninger, Lokalsamfunnet | 1 kommentar

På det mørkeste

Nå har vi ventet og ventet på at sola skal snu. Nå blir det ikke mørkere.

Vi tenker ofte at det er mørketid i Nord-Norge, og det er det jo, men det er jammen ikke mange timene på dagen det er lyst her sør i landet heller.

I dag er det vintersolverv, og solen sto opp kl. 09.13 og gikk ned kl. 15.19. Når det så er litt skyet vær, blir det ikke mange glimt av sola vi får i løpet av en dag.

Nei, dagen blir liksom borte. Man må forte seg hvis man vil gå en tur, henge ut tøy eller gjøre andre aktiviteter ute.

d7b9b454-c661-44b9-836d-6820a3474b65

De siste tre dagene har jeg reist fra Hvasser til byen for å møte noen midt på dagen. Da drar jeg 10.30, sola har vært opp en times tid, og når jeg kommer til byen er det på sitt lyseste. Etter avtalen med lunsj har jeg et par ærend, og så er det bussen i en time ut til Hvasser igjen. Da er det blitt mørkt. Det er hålke overalt, og jeg ser ingenting i mørket, bare vet at det er såpeglatt.

I går traff jeg en nabo som tilbød seg å geleide meg over den verste isen. Takk for det!

Det er som om mørket pakker seg rundt meg, som om det bare er en liten glipe av lys som må utnyttes maksimalt. De fleste av oss har D-vitaminmangel, og nå når det er så lite sol, blir det enda verre. Derfor har jeg gått til innkjøp av D-vitamintilskudd. Ved siden av tran, sild og makrell i tomat gir forhåpentligvis de «intravenøse» D-vitaminene et godt tilskudd til allmenntilstanden.

Det er også tid for andre ingredienser for helsen. Aroniasaften vi har laget uten sukker drikkes hver morgen i et eggeglass som en liten dram. Mmm!

Blåbær på havre- og bygg-grøten om morgenen må til. Litt nypepulver på grøten er også bra. Fisk til middag tre ganger i uken og røkt makrell på rugbrødet. Alt er godt – og sunt.

Mens mørket pakker seg rundt meg, satser jeg på å få i meg alt kroppen trenger, og nå kan vi snart begynne å telle minuttene med mer lys for hver dag. Det er en «folkeforlystelse» i vinterhalvåret. Så er det å se på hvor solen står opp og hvor den går ned. Den forflytter seg fra langt i sør til nesten i nord på et halvt år. Ganske fascinerende og en øvelse i observasjon hver dag.

Jeg måtte forte meg å gå min tur i dag før det ble mørkt. Jeg startet med en gang jeg kom fra byen kl. 15.30. Ti minutter senere var jeg på vei, og da jeg kom hjem 40 minutter senere, var det nesten helt mørkt. Bare fordi det var klarvær kunne jeg ennå se konturer, og hålka hadde stort sett vært synlig hele veien.

images

Det blir en konkurranse med tiden.

Så er det de lange kveldene med bare lampelys. Det betinger gode lyskilder både for lesing, håndarbeid og puslespill. Jeg liker jo disse innesyslene og kan nyte lange kvelder, men når man trenger å gå en tur hver dag, må man passe på mens det ennå er lyst, og det er ikke lange tiden. Derfor kjenner jeg meg litt innestengt i mørketiden, så nå skal det bli fint å telle lysminutter en tid fremover og glede seg med sola som stiger og stiger og ikke lenger skal gli over hustakene og stikke i øynene. Men det tar ennå litt tid før den står høyt på himmelen. I hvert fall to måneder til, men da blir det i alle fall lyst selv om det fortsatt kan være kaldt.

Vi gleder oss!

 

Publisert i Hvasser, Hverdagsbetraktninger | Legg igjen en kommentar