Det blomstrer inne og ute

IMG_4622

Tro det eller ei, men denne kaktusblomsten står i min vinduskarm akkurat nå. Etter over 30 år blomstrer den med en gul blomst! Mirakel!

Og akkurat i dag som det har vært visning på gården jeg bor i! Etter nesten 40 år!

IMG_4623

Her er den fra en annen vinkel. Vidunderlig!

Reklamer
Publisert i Økologi og miljø | 1 kommentar

Ja, det er vår

Selv om det blåser og regner i kveld, er det utvilsomt vår der ute.

Det begynte med blåveisen:

IMG_4585

Nå er blåveisen på hell, og hvitveisen overtar:

IMG_4592

 

Også i myra gror det nå:

IMG_4593

De to siste bildene er tatt i går, og i natt går vi over i en ny måned som heter mai. Kom mai du skjønne, milde…

Publisert i Økologi og miljø, Hvasser | Legg igjen en kommentar

Skimter vi våren?

Dette har gått på tålmodigheten løs. Hvor lenge skal denne kulda vare ved? Nå er solen riktignok god og varm om dagen, og vi kan nyte den i en levegg, men blåveisen er allerede over en måned senere enn i fjor og forfjor.

Isen lå lenge til og med på Sandøsund:

IMG_4571

Da var det greit å ha litt innesysler:

IMG_4580

Endelig kom solen i påsken, og da åpnet de mest ihuga her ute på øyene. Det ble en tur på Låven i bestemors hage:

IMG_4578

Nå venter vi å at de små spirene som står stivfrosne i tæla skal få slippe og sprettevidere opp, men det tar visst tid i år…

Publisert i Uncategorized | 2 kommentarer

Men papiravisa var ikke død!

I går kom det en artig nyhet fra Brasil; Jornal de Brasil kom ut med en papirutgave etter åtte år som ren nettavis! Det ble en stor suksess, sies det. Avisa solgte 40.000 eks. på få timer. Er dette en tendens eller bare et tilfelle? Det vil vise seg.

Vi som optimistisk nettopp har startet opp tidsskriftet KULT i Tønsberg, satser nettopp på papirutgave, et blad man kan sitte med i hendene og lese uten skjerm. Det er en stor forskjell. Godstolen blir ekstra god med et godt papirblad å holde i.

IMG_4495

Første nummer av det nye KULT som kom høsten 2017

Det er moro, men svært arbeidskrevende å lage blad! Læringskurven er bratt. For det er ikke bare å skrive, redigere og lese korrektur. Nei, det er bilder som skal finnes og godkjennes, det er kontakten til skribentene, det er antall sider og tegn som skal stemme og masse mer. Særlig er selve administrasjonen utfordrende! Når bladet endelig er trykt, skal det ut til abonnentene. Har vi fått riktig adresse? Har vi returadresse om noe skulle gå galt? Hva koster det i posten? Og posten er nettopp lagt om til post i butikk, så  de som arbeider der er slettes ikke oppdatert på porto og masseutsendelse og hva og hvordan, så det tar timer med telefoner, oppmøte for samtaler og spørsmål før det kanskje endelig er på plass.

Så skal det være en bankkonto og en VIPPS konto som folk kan betale inn på, og kommer navn og adresse opp da? Nei, da må det en ekstra mail til for at vi skal få adressen på abonnementslista.

Så er det annonsører, og de skal ha faktura, og noen må føre regnskap og holde styr på økonomien. Og annonsører og abonnenter er ikke nok for å holde dette flytende, så det må søkes penger. Hvilke fond har vi som er aktuelle? Hvordan skal søknaden settes opp? Masse tid brukes på å skrive søknad. Noen uker senere kommer avslaget. På’n igjen!

Så må vi finne utsalgssteder. Hvem vil selge det? Fint hvis de er litt dedikerte, for da kan de promotere det, og da blir det solgt. Ikke hvis det bare settes i en hylle sammen med mye annet. Og da trengs det tid for å snakke med butikken, forklare, overbevise og promotere. Noen lytter, andre er ikke interessert.

27867667_1183528128450222_6001802909699602136_n

Andre utgave av nye KULT: 1-2018. Nå kjører vi 4 nummer i året!

Så inviterer vi til slippfest der nummeret skal presenteres, de lokale mediene kontaktes, og så er det å håpe på at noen vil skrive om oss, hjelpe til å gjøre oss kjent. Så må vi sende ut invitasjoner, oppfordringer og spørsmål: kommer du? Vil du abonnere?

Langsomt tikker de første abonnentene inn, lista blir lenger, og optimismen stiger igjen.

Langsomt blir allting til….

Publisert i De som vil noe mer, Film, Lokalsamfunnet | Legg igjen en kommentar

Fra snømåned til ismåned

Januar er snømåneden. Det har vi faktisk hatt i år. Til og med på Hvasser har det vært litt snø. Men nå er den borte, og det er fast grunn under føttene igjen.

Så kommer februar som er ismåneden, og jammen ble det is og kaldt. Etter en helg for en uke siden da vi kunne sitte ute i sola, har det nå vært bitende sno fra nord. Og da blir det is i krokene:

IMG_4559

De få kuldegradene som er her da, gjør ut for det dobbelte for ikke å si tredobbelte!

Da må man kle på seg.

IMG_4558

Man kan også sysle med noe inne som tar lang tid og krever mye tålmodighet.

IMG_4556

Godt man kan være inne når det er som kaldest.

Så er det en helg senere:

IMG_4557

Publisert i Hvasser | 1 kommentar

Januar på Hvasser i snø

Det står på null ute, men inne på trammen holder blomstene seg. Her kommer det knupper.

IMG_4547

Nedenfor trappen står rullatoren klar til bruk. Hver morgen er det spørsmål om det er mulig å komme seg ned etter avisa. Det skal ikke mye snø til før den setter seg fast. Nå har jeg sopet vei helt til postkassa, så om ikke det kommer mer snø nå, blir det fint å gå i morgen tidlig.

IMG_4548

Så blir det tur i skogen. Så stille at man kan høre det. Møter kanskje en enslig turgåer eller et par som er ute og trimmer, men ellers er jeg alene om alt dette.

IMG_4550

Jeg nærmer meg sydenden av øya. Først må jeg gjennom denne skogen der det alltid er fugleliv.

IMG_4551

Så lenge det ikke er mer snø enn at jeg kan gå til fots, er det OK. Men det skal liksom ikke være så mye snø her ute på øyene. Traff en skiløper i går. Det er sjelden. Temperaturen var fin. Nok til å bli rød og frisk i kinna. Nesten som Klæbo!

 

 

 

Publisert i Økologi og miljø, Hvasser | Legg igjen en kommentar

Fra velsignelse til forbannelse

Det er bekymringsfullt å se hvilke miljømessige utfordringer vi har om dagen. Nesten ikke til å bære.

Ingen tvil om at vi mennesker har fått en mye lettere hverdag på mange måter de siste ti-årene. Det begynte med den industrielle revolusjon på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet allerede, og så har det akselerert opp til våre dager. Nå trenger vi knapt å bevege oss for å få det vi trenger. Alt er knapper som skal trykkes på. Det er klart vi er takknemlige for alle disse oppfinnelsene, men allikevel?

1296206-11-1325792513468

Det var selvsagt en velsignelse å kunne bevege seg hurtig fra ett sted til et annet da bilen kom, og Ford mente at alle mennesker skulle ha sin bil. I Tyskland produserte man Folkevognen som skulle være for alle. Var det faktisk ingen som tenkte langt fremover og kunne se for seg tettpakkede veier med biler som snegler seg av gårde, avgasser som legger som ei tåke over veiene og byene og mennesker som sitter seg til døde? Jeg tror ikke de så det. Det var bare fordeler og en velsignelse for menneskeheten som endelig skulle få en lettere hverdag. Veiene ble asfaltert og jevne og fine å kjøre på, og sølete grusveier var historie. Men etter hvert har det blitt så mye asfalt at vannet må finne andre kanaler for å renne av, her i nord blir veiene så glatte når det kommer underkjølt regn at alt stopper opp, akuttmottaket på sykehusene blir overbefolket av arm- og beinbrudd og bilene havner i grøfta. Jeg velsigner grusveiene der jeg bor når jeg skal ut på glatta. Der går jeg mye tryggere. Jeg er også glad for grusveiene når regnet strømmer ned og jeg ser at det synker ned og ikke hoper seg opp i store dammer på sidene der bilene spruter opp på fotgjengerne på fortauet.

interesting-industrial-revolution_cc5246e258a393ce

Hva biltrafikken har ført til, behøver vi ikke nevne en gang. Det siste tallet jeg så var 3 millioner døde per år av forurenset luft. Mye av det kommer fra bilene. Da kan man vel snakke om en velsignelse som er blitt en forbannelse? Ikke det at vi ikke skal ha biler. Vi trenger dem, ja, vi er avhengige av dem, men det er den uvettige bruken som ødelegger alt. Det virker ikke som om det er umulig å bruke vett og fornuft slik at de gode hjelpemidlene vi har kan brukes for det de er verdt og ikke ødelegge våre liv.

iu-fokBOWS81-uqjHfC0sgnG0u0RqUkAYEIanfWsncVQ

Så er det plasten som holder på å kvele oss. Vi er først nå blitt oppmerksomme på at plast ikke bare er en velsignelse. De første plastbåtene ble laget midt på 50-tallet, og ordet plastpose ble brukt for første gang i 1959 her i landet. Da vi handlet i butikken på 60-tallet, var det ikke vanlig med plastpose. Vi hadde våre handlevesker og nett, og varene ble pakket inn i papir. Det var først utover på 70-tallet at plastposene kom for fullt etter hva jeg kan huske. Alt ble så mye enklere og lettere med plast. Bøtter og baljer, kasser og dunker, alt kunne flyttes uten å få kink i ryggen, mat kunne oppbevares bedre, det var rent og pent med den tynne plasten over osten og leverposteien. Men så tok det av utover på slutten av århundret, og nå er det blitt ekstremt der nesten ikke en vare ikke er pakket inn i plast. Og så får vi det rett i trynet! Dyr vikler seg inn, spiser plast og dør av sult, fisken blir borte i svære øyer av plast, strendene er de reneste søppeldynger, plasten henger i busker og kratt…

plastposer

Vi fortviler og vet ikke hva vi skal gjøre. Vi hører om land som Rwanda og Kenya som forbyr plastposer, men hva med oss selv? Noen oppretter facebook side med boikott av plastposer, noen syr nett for å unngå plastposene i butikkene, men plasten i naturen hoper seg fortsatt opp, salget av plastjuletrær stiger, kunstig gress selger som bare det, fleecejakker og pledd ser man overalt, og mikroplasten sprer seg med lynets hastighet og havner nå i vårt drikkevann, fisken og gjennomsyrer kroppen vår. Det er vel ingen tvil om at dette er blitt en forbannelse? Men nok en gang: plast er kommet for å bli, og det er en nyttig ingrediens i hverdagen. Kunne vi bare bruke det med vett og forstand, kunne vi bare redusere innpakningen til et minimum, kunne vi huske å ta med handlenett, og kunne bare butikkene slutte med å gi ut plastposer, og kunne bare våre politikere bruke sin makt og innflytelse og vise sitt ansvar for oss alle!

ta7ff151_KR

Det hadde gått så fint! Men fornuften får liksom ikke fotfeste her, og politikere viser overhodet ikke ansvar. Ikke rart vi ikke stoler på hverken politikere eller stats- og kommuneansatte! Vis nå at dere bryr dere da!

 

Publisert i Økologi og miljø, Hverdagsbetraktninger | Legg igjen en kommentar