Tønsberg vandrerhjem – nå også bruktbutikk

Tønsberg har et av de beste vandrerhjemmene i verden! Det har vi hørt lenge.

vandrerhjem

Beliggenheten i Dronning Blancas gate rett under Slottsfjellet er ideell. Her er man i nærheten av historien, det er stille og landlig samtidig som man er midt i byen og rett ved tilkomststeder som jernbanestasjon og buss.

6814587

Men det aller beste ved dette overnattingsstedet er vertinnen og hennes interesse for mennesker og gjenbruk. Margrethe Horne har alt hva en vandrerhjemvertinne skal ha: godt humør, glad i mennesker, snakker gjerne med folk, innstilt på service, har øye for miljø og atmosfære og elsker gamle ting!

tønsberg-vandrerhjem-2

Det siste fikk hun vist fram i forrige uke da hun inviterte til åpning av bruktbutikk på vandrerhjemmet. Vi har lest i avisen om hennes kjærlighet til gamle ting, hvordan hun plukker opp møbler på gaten eller på loppemarkeder, haler dem til vandrerhjemmet og får dem satt i stand om nødvendig. Det viser seg at hun i mange år har drømt om å åpne en bruktbutikk. Nå har hun virkeliggjort drømmen.

Tønsberg Vandrerhjem

I et lite rom ved resepsjonene har hun satt inn en mengde gamle ting som møbler, klær, sko, vesker, dekketøy og mye annet, og der skal det være åpent en dag i uken for salg selv om hun egentlig ikke har lyst til å selge noe av det.

For å markere åpningen av butikken inviterte hun venner og kjente til en artig kveld med fokus på gamle ting.

tonsberg-vandrerhjem

Tema for kvelden var 60-tallet. Noen hadde funnet frem miniskjørt og satt opp håret, tatt på seg gamle, spisse sko som fortalte om et annet ti-år. På vandrerhjemmet hadde de nettopp fullført oppussingen av et 60-tallsrom. Tapet, lamper, en teakstol og filmstjerner på veggen. Det er blitt riktig 60-tallsatmosfære der inne!

IMG_4348

Vi ble møtt med et glass brus som velkomst, så fikk vi se butikken og dernest kunne vi gå og se inn i noen av rommene som sto åpne for anledningen. Det er imponerende hvordan Margrethe har klart å skape en spesiell atmosfære i hvert enkelt rom. Det skyldes særlig alle de gamle tingene hun har plassert der. Ingen senger er like, alle stoler er forskjellige, og her er lamper av alle slag. Sengetepper og gulvtepper, bilder og broderier, alt har en litt nostalgisk smak, og man blir sjarmert. I gangene står det kommoder og benker, stoler og nattbord sikkert hentet fra bruktbutikker og loppemarkeder, og kanskje noen er funnet på gata når grovavfall blir utplassert på fortauene. Det er spennende å studere alle detaljene.

Da vi hadde gått litt og sett oss omkring, var det samling i spisesalen med litt 60-talls musikk, og så var det innlegg av forskjellige folk. Vi fikk høre et meget interessant foredrag om gamle leker av Terje Løkeberg fra Løkeberg antikk. Han kunne fortelle oss at det var importforbud på leker i Norge fra 1946 til 1962. Alle leker ble da laget her i landet, og mange av dem er ganske mye verdt nå i ettertid fordi de er så sjeldne. Vi fikk også se noen eksemplarer.

tønsberg-vandrerhjem-7

Så fikk vi høre om sommerens Shakespeare oppsetning av Thesbiteateret, og Geir Johnsen fortalte om sin Munch forestilling i Åsgårdstrand.

Marina fra Russland fortalte om seg selv og sitt arbeid på vandrerhjemmet, og så var det bevertning. Rekecocktail og rullekake! Mmmm!

Det ble en hyggelig og lærerik kveld i god atmosfære med morsomme mennesker og artig prat.

IMG_4347

Om du trenger overnatting til gjester i Tønsberg, anbefales vandrerhjemmet. Her har de 24 rom, de fleste med bad, og her er mangesengsrom , enkeltrom og dobbeltrom. Du får garantert en fin opplevelse uansett. Eller om du går tur til Slottsfjellet, kan man ta en tur innom bare for å hilse på og se på alle de rare tingene der. Flott at vi har et slikt sted i Tønsberg!

 

Publisert i De som vil noe mer, Lokalsamfunnet | Legg igjen en kommentar

Førstereisgutten

I dag er det skoleslutt. Nok et skoleår er over. Enda en klasse går ut i verden. Noen vet hva de skal gjøre til høsten, andre ikke.

«Før i tia» var det slik her i Vestfold at de fleste endte sin skoletid etter folkeskolen som var sju år. Da dro gutta til sjøs, og jentene fant seg arbeid på land, på fabrikker, i butikker, på systuer eller gårder.

Det var sikkert ganske tøft for denne førstereisgutten som tok sin vadsekk og gikk om bord til de andre mannfolkene. Det var harde prøvelser som ventet ham.

IMG_4344

Førstereisgutten. Carl E. Paulsen 1963

Det kan være hardt nok i dag også. For noen er det «endelig»! Nå begynner livet! Nå skal jeg virkeliggjøre drømmene. Det skal bli jobb og penger. Eller det skal bli studier og dyrke interesser. Ingen skal bestemme over meg lenger.

Men så er det litt annerledes. Som Trond Viggo Torgersen sier:

«Starte er liv aleine, tenke ut alt aleine…»

For noen blir det for mye, og de venter litt med å bryte ut av det lune redet, for andre blir det virkelig slik de hadde håpet, men klart litt mer å tenke på kanskje.

Det er så inderlig vondt å se på dem som ikke klarer det, de som ikke får tatt noen avgjørelse, blir gående hjemme, kommer seg ikke ut, står ikke opp og ikke vet hva de skal gjøre. Hvorfor blir det sånn?

Vi kan selvsagt peke på at det ikke er jobber, at de er blitt så bortskjemte og båret på sølvfat helt fra barndommen, men allikevel?

Til alle dere som nå står ved en skillevei: velg den skolen du mener passer best for dine evner og talenter, ikke spesialiser deg for tidlig, tenk deg om, livet ligger foran deg, og du har tid.

Jeg ønsker alle som slutter på skolen i dag en riktig god fremtid med kloke valg og mye medvind! God førstereis!

 

Publisert i Hverdagsbetraktninger | Legg igjen en kommentar

Maten på institusjonene våre

 Det var innslaget på Dagsrevyen her for noen dager siden som sjokkerte. De hadde undersøkt menyen på et antall SFO i Sør-Norge. Utgangspunktet var at det ble servert for lite fisk til barna i SFO. Så viste de frem en meny skrevet ned for hånd, og der var det en liste. Alt begynte på «P»: pølser, pizza, pasta, pizza, pasta, pølser, pasta, pizza, pølser…» Så langt øyet kunne se var det mat på «P» som dominerte.

gronnsaker_1920px

Jeg har vel alltid vært interessert i mat og kosthold, og jeg har ofte tenkt at det ikke er rart at medisinbruken er så høy her i landet. Jeg husker jeg var på besøk på sykehuset hos en jeg kjenner for noen år siden. Da kom maten inn på et brett: utkokte poteter, noen visne grønne erter, kjøtt og brun saus. Ikke et grønt blad! Og jenta hadde problemer med magen og opptak av næring.

Det satte tankene mine i sving. Siden har jeg sett og lest om maten på gamlehjem og sykehjem. Det er nedstemmende med noen hederlige unntak.

For noen måneder siden leste jeg om et sted for eldre i Oslo der de hadde kuttet ut halvfabrikata og laget all mat fra bunnen. Medisinbruken hadde gått drastisk ned! Tenk det, Hedda!

kosthold_size-large

Etter å ha fått konstatert for høyt langtidsblodsukker og kolesterol i vinter har jeg selv prøvd ut mine teorier om at man kan gjøre mye med kosthold. Ganske riktig: det tok 2,5 måned å komme til normale verdier igjen – uten medisiner!

Det er bevis nok for meg.

Det er derfor med bekymring jeg ser på en slik meny fra SFO. I intervjuene som er gjort, sier de at det er for dyrt med fisk, at de ikke har kapasitet.

Heldigvis er det noen som tar utfordringen og viser i et nytt innlegg et par dager senere at det går godt an å lage fiskemiddag for en billig penge.

265626

Det er fantasien og viljen det kommer an på.

Hva skjer når barn blir utsatt for hvitt mel og sukker daglig hele barndommen? Ikke rart at vi går inn i en eksplosjon av antall diabetestilfeller! Innimellom spiser man da litt vafler med syltetøy. Fullt av sukker!

Ikke det at man ikke skal spise pizza og pølser, hygge seg med en vaffel og lage herlige italienske pastaretter, men ikke hver dag! Vi kan se for oss at disse barna om 10, 20, 30 år går på medisiner mot for høyt blodsukker, kanskje har diabetes eller må ha hjerteoperasjoner fordi blodårene er tette. Vi er bare i begynnelsen av alt dette, tror nå jeg.

Jeg snakket med en kollega som drev fritidshjemmet hos oss på Steinerskolen i mange år. All mat ble laget fra bunnen, supper og grønnsaker, alt var tilberedt med omhu og ettertanke. Det samme gjelder barnehagen; minst mulig sukker, alt laget fra bunnen. Det er fremtidsrettet matlaging.

Når det gjelder fisk, fikk jeg fortalt følgende historie for noen måneder siden. En fiskeforhandler her i byen opplevde at hans 12-årige datter kom hjem fra skolen og fortalte at de hadde hatt fisk på skolekjøkkenet, men det var så få som likte det. Da hørte han at de hadde hatt frossen First Price fisk og ble så sint at han ringte til læreren og tilbød seg å komme og lage skikkelig fisk med barna i en skolekjøkkentime. Han tok med seg fersk fisk og satte barna i gang med tilberedning etter alle kunstens regler. Hva skjedde? Ingen rynket på nesa, alle spiste med god appetitt og var enige om at «fisk er godt».

derfor-trenger-du-jod-hovedbilde-1024x700-1024x700

Det er ofte de voksnes innstilling som gjør utslaget. Da jeg hørte på de som ble intervjuet på TV, skinte det så tydelig gjennom at de ikke var interessert i å gjøre noe med maten på SFO, at det var alt for vanskelig å lage fisk, at det var alt for dyrt, så det ga de opp. Noen billige fiskekaker (med masse mel antageligvis) og litt makrell i tomat på tube var så langt de kunne strekke seg.

Hva med å ta kontakt med de som faktisk driver med mat i nærmiljøet, de som gjerne vil hjelpe til at barna får et godt kosthold og er villige til å yte noe for det? Jeg tror man finner mye god vilje hos bønder, fiskere og forhandlere, kanskje kokker og servitører på spisesteder også.

Om det er økonomi som teller, er det i alle fall hevet over tvil at det vil lønne seg i det lange løp. De enste som tjener på at det er som det er, er legemiddelindustrien. De vil nok gjerne selge så mye medisiner som mulig, men vil vi det som samfunn? Jeg tror ikke det. Det lønner seg å ha en frisk og oppegående befolkning så lenge som mulig. Det er nå min mening. Ferdig snakka.

 

Publisert i Økologi og miljø, Hverdagsbetraktninger | 2 kommentarer

Shpalernaya gaten i St. Petersburg

I år er det 100 år siden Den Russiske Revolusjon. Det blir markert av flere. En av bøkene som er kommet ut i år er skrevet av Helen Rappaport og heter «1917 Petrograd». Den tar for seg hele året 1917 med både februar revolusjonen, den provisoriske regjering og oktober revolusjonen. Alt er sett gjennom utenlandske diplomater og journalisters øyne, og det er gode observasjoner.

For meg var det særlig interessant å se hvor ofte Shpalernaya gaten dukker opp i skildringene. Det er min spesielle gate i St. Petersburg.

ShSshpalernaya-street-one-oldest-streets-st-petersburg-saint-russia-june-77918347

Første gang jeg kom til Shpalernaya var på begynnelsen av 2000-tallet. Vi hadde hjulpet ART studio, et senter for blinde og svaksynte barn, til å kjøpe et sted til et lite sosialsenter. Det ligger i sokkeletasjen i en av disse gamle, solide bygningene som er så karakteristiske for den tidligere russiske hovedstaden. Man går inn i en bakgård der det er flere bygårder, og trafikkstøyen blir dempet. Bak jerndører og diverse låser kommer vi inn i denne lille leiligheten der flere barn og deres familier får en spesiell og helt unik terapi med leker og dans, eurytmi og improvisasjon til musikk, tegning og maling, filting og modellering og sosial trening rundt bordet med te og frukt.

Leiligheten hadde jordgulv da jeg så den første gang, og det hadde bodd tre familier der trengt sammen på svært liten plass. Langsomt ble den pusset opp, fikk nytt gulv, nye vegger med vakre farger, et fullt moderne kjøkken og bad og et lite kontorrom med sovesofa som fikk navnet «Astrids rom». Der har jeg bodd i flere omganger og hatt med elever og venner fra Norge. Mange er blitt kjent med denne leiligheten i St. Petersburg.

st-petersburg-smolny-cathedral-convent-16893630

Da jeg skulle orientere meg i denne laaaange gaten som går fra Gagarin gaten til Rastrelli plassen, la jeg merke til noe pussig. I den ene enden ligger Smolny katedralen med sitt ensemble av bygninger rundt som har tjent som kloster og pikeskole og – ikke minst – revolusjonssenter for bolsjevikene før oktober revolusjonen. Det er et av mesterverkene til arkitekten Rastrelli og en av de store turistmagnetene i byen selv om katedralen nå er tom og tjener som konsertsal med nakne vegger.

Big_House_on_Liteyny_prospect_in_Saint_Petersburg

Bolsjoj Dom

I den andre enden av gaten ligger «Bolsjoj Dom», en diger, firkantet bygning som huset skrekkinngytende forhørsrom og celler. Hit ble man tatt inn til forhør om man hadde forbrutt seg på noen måte. Huset kaster fortsatt skygger når man går forbi.

Midt på gaten og rett overfor der vi holder til, ligger en rosa kirke som er blitt vår lokale kirke, og der mange har fått med seg et glimt av en ortodoks gudstjeneste med kor og røkelse, tørklekledde kvinner og glitrende stearinlys foran ikoner.

195675_cover_jpg_1050x700_q95_crop_upscale

Bare et par steinkast fra leiligheten vår ligger Det Tauriske palass som Katarina den store fikk bygget til sin yndling fyrst Potjomkin. Det har huset mye forskjellige, bl.a. den provisoriske regjering i 1917 med Kerenskij som leder. Rappaport skriver flere steder om dette i boken sin.

tauride-palace-shpalernaya-street-st-petersburg-russia-gfepb7

Siden gaten går parallelt med elven Neva, kan vi se rett over til Finlands stasjonen. Der står lokomotivet som fraktet Lenin inn til byen sommeren 1917. Der ble han mottatt av en menneskemengde som hadde store forhåpninger til ham og fremtiden.

Rett bortenfor stasjonen ser vi en større bygning i rød teglstein. Det er det beryktete fengselet Kresty. Mange uhyggelige historier er hentet herfra.

16

Fra stasjonen går det en bro over elven som går over i Litejny gaten. Det er her veldig mye av de dramatiske hendelsene i 1917 skjedde. Her ble titalls mennesker drept, det var stadig opptøyer og gaten spilte en sentral rolle i mange av de viktige hendelsene. Det er rart å gå her i dag, en travel og stor gate der trafikken aldri står, fylt med butikker på begge sider, kafeer og spisesteder av alle slag. Vanskelig å forestille seg tilstanden for 100 år siden.

Shpalernaya er en av byens eldste gater og het Første linje til 1727,Siden har den vært omdøpt flere ganger, men har fått tilbake sitt navn fra midt på 1800-tallet der den ble oppkalt etter en stor manufakturfabrikk som lå der.

Det er mye annet å se på denne gaten i dag. Bl. a. er det reist et minnesmerke til Anna Akhmatova der hun står og ser over til fengselet Kresty. Hun sto selv i lange køer til fengselet på 20-tallet for å få høre nytt om sin sønn som satt der.

st-petersburg-russia-april-photo-monument-anna-akhmatova-elegant-feminine-banks-neva-river-small-park-poet-52376638

Lenger ned i gaten står det også et minnesmerke til Feliks Dzersjinskij som var grunnleggeren av det hemmelige politi, «Jernfeliks» som han ble kalt. Det er også et stort vanntårn som nå huser et museum for brannvesen.

Shpalernaya er an av disse brede gatene der bilene kjører veldig fort. Det er ikke tilrådelig å krysse gaten på andre steder enn der det er trafikklys, og det er greit å være forsiktig der også.

Vi var heldige som fant en leilighet her midt i det historiske sentrum av byen. Den gangen da den ble kjøpt kostet den rundt 200.000 kr. I dag er det verdt betraktelig mer.

Shaplernaya er blitt et lite hjem i den store byen til Peter ved Finskebukta.

 

 

Publisert i Russland | Legg igjen en kommentar

Rhododendronen som ikke ville dø

Det var tidlig på høsten 2014 at kommunen satte inn sine digre gravemaskiner i hagen vår. Den tok med seg stauder og bærbusker, frukttrær og prydbusker som hadde stått der i over 50 år. Det var hjerteskjærende.

Da gravemaskinen løftet opp en liten rhododendronbusk, fikk vi se den på grabben og reagerte. «Sett den her!» fikk vi sagt, «og grav et lite hull!» Den ble plassert midt ute på plenen, og der sto den i all sin stakkarslighet. Hvordan ville det gå med den? Ville den overleve?

Sommeren etter kom det faktisk noen blomster, men den spriket i alle retninger. I fjor tenkte vi at vi måtte få stelt den litt, og helte på litt surjordsnæring. Det hjalp. Det så ut til at den vokste litt. Utover høsten så den ut til å stabilisere seg, og det kom knupper som forberedte seg til sommeren. Hele vinteren sto den der med sine knupper og ventet tålmodig. Ikke fritt for at vi var litt spente.

Så kom mai, og knuppene begynte å sprekke så vidt, og da året gikk over i juni, var det tydelig. Det ble rødt i det grønne, Busken hadde videt seg ut, blomstene strålte, og vi gleder oss over vår rhododendron i hagen. Den er ikke så stor som mange andre rundt omkring, men den har kommet seg godt, og vi ser at dette kan bli en stor og fin busk med tiden.  Litt stell og omtanke og en smule flaks og oppmerksomhet hjelper også på planter.

IMG_4324

Publisert i Økologi og miljø, Hvasser | Legg igjen en kommentar

Fem år med visumfrihet er en suksess!

3-grenseskilt-bredde 

For den som var skeptisk til at det skulle opprettes en visumfri sone ved grensen til Russland i nord, er det i disse dager interessant å se hva de melder i forbindelse med 5 års markeringen for ordningen.

Det såkalte «grenseboerbeviset» gjelder for folk som bor innenfor en 3 mils sone på begge sider av grensen. De kan altså krysse grensen uten visum og på den måten nyte godt av alle godene det gir. For de norskes del er det først og fremst halv pris på drivstoff som frister, og bensinstasjonen til Rosneft ved innkjørselen til Nikkel er kanskje de som har tjent mest på visumfriheten.

zfUuBNJ9al-rClnUnwAn8Qo4328hTTcXaB6InVnzdT9g

På norsk side meldes det at russerne kommer og handler alt mulig, men G sport butikken i Kirkenes melder at russerne handler særlig sykler og fiskeutstyr, og de tjener godt på denne handelen.

Av de 10.000 innbyggerne i Sør-Varanger har 6387 fått seg grenseboerbevis. Det er også en økning av grensepasseringer fra i fjor til i år. Hittil i år har det vært 24.000 passeringer, og det er ikke minst den gunstige rubelprisen som er med på å gjøre dette attraktivt.

Petsjenga ordføreren Morozov mener at dette utvilsomt er et fredsprosjekt fordi det gjør at folk møtes, snakker sammen og blir kjent med hverandre. «Det fremmede er borte», sier han.

i-Grense Jakobselv bord Norsk Russisk grense3a

Hva så med redselen for mer kriminalitet med åpen grense? Politiet melder om 9 lovbrudd av russiske borgere på 5 år, og det er snakk om nasking og mindre tyverier. Ingen alvorlig kriminalitet.

Dette viser at skepsisen er gjort til skamme.

Nå vil lederen av Barentssekretariatet utvide sonen til å gjelde hele Nord-Norge. Det gjenstår å se hva politikerne sier til det.

lavrov

Lavrov. Foto: Reuters

Jeg minnes hva Jonas Gahr Støre sa da han var utenriksminister og hadde et tett samarbeid med den russiske utenriksministeren Lavrov; han ville at hans barnebarn skulle oppleve at forholdet mellom Norge og Russland skulle være like nært og tett som det til Sverige. En del vann har rent i havet siden da, og politikerne har ikke alltid tatt de rette avgjørelsene i dette spørsmålet, men i nord er det ingen tvil: visumfriheten har vært en suksess!

Hvorfor ikke la det gjelde for hele landet!

 

Publisert i Russland | Legg igjen en kommentar

Olav Duun huset i Holmestrand

Jeg er veldig glad i kunstnerhjem, og særlig dikterboliger. Det er noe spesielt å stå ved et bord der en kjent forfatter har sittet, der han har diktet og sett inn i menneskene for å forsøke å forstå dem.

250px-Portrett_av_Olav_Duun2

I dag har jeg vært i Olav Duuns hjem i Holmestrand. Det ligger fantastisk til med utsikt over fjorden og Holmestrand og en stupbratt avgrunn ned mot byen.

Idyll er det fullt av, både huset og hagen, og de kraftig panelte veggene inne med sine farger i blått, rødt og grønt, utskårne møbler med eventyrmotiv og store bibliotek er en forfatter verdig.

IMG_4315

Født i 1876 og oppvokst på øya Jøa i Nord-Trøndelag som eldste i en barneflokk på 8, var han eslet til å overta gården. Men bonde skulle han ikke bli. På en eller annen måte klarte han å komme inn på lærerskolen i Levanger der han fikk en norsklærer som skulle bli viktig for hans dikterliv.

IMG_4312

I 1908 fikk han en lærerjobb på Ramberg skole i Holmestrand. Det var året etter han hadde debutert sammen med Undset og Falkberget.

Etter noen år kjøpte han huset som skulle bli hans hjem frem til han døde i 1939. Sammen med sin kone Emma og deres eneste datter bodde han her, gikk den bratte veien ned til skolen hver dag og skrev ei bok i året. Han må ha skrevet lett siden bøkene bare kom og kom. Flere ganger var han nominert til Nobelprisen, men fikk den aldri.

Det tok lang tid før jeg bega meg ut på å lese Duun, men da jeg endelig tok meg på tak for noen år siden, ble jeg hekta. Det tok litt tid å knekke språkkoden, men når det var gjort, fikk jeg tilgang til en hel verden av psykologi og menneskelige skildringer som mangler sidestykke i norsk litteratur. At han var influert av Dostojevskij er helt tydelig. Her er en mann som er totalt opptatt av å finne ut «kva er eit menneskje?» Det kan man gruble på et helt liv uten å finne svaret, bare antydninger og øyeblikk av klarhet før det igjen smuldrer bort.

Det er ganske så mørkt i Duuns verden, menneskene gjør hverandre ondt. Ett av de mest kjente sitatene hans er

«Det vonde drep du ikkje med øks».

IMG_4313

Det er mange i historien som har trodd det, men det har aldri slått til. Dostojevskijjs Raskolnikov i «Forbrytelse og straff» forsøker akkurat det, å drepe den onde pantelånersken med øks. Det skulle ikke gå slik han hadde tenkt…

Duuns bøker er alle fra miljøet der han vokste opp. Det er den mørke Namdalen som danner rammen, og det er fiske og vekkelsesbølger og hverdagsskildringer som han kjenner godt fra sin barndom og ungdom da han ni år på rad rodde vinterfiske og så hvordan emisærene kom på besøk med sine svoveleprekener. Det er ingenting fra Holmestrand, og man kan lure på hvorfor han flyttet så langt bort når han skrev om det samme miljøet der «hjemme».

IMG_4314

Vår omviser i dag fortalte at Olav Duun lenge var som et skjellsord for namdølingene. Han skildret jo dem, og det spekulertes i hvem den ene og den andre var. De kjente dem jo! Og de var ikke særlig glade for det han skildret. Han utleverte dem! Ikke slik som Knausgård har gjort i vår tid, men allikevel…’

IMG_4316

Men hvordan så man på ham i Holmestrand mon tro? Svaret i dag var:

«De så på ham som en snåling som skrev bøker på nynorsk som ingen leste.»

Tenkte meg det.

Publisert i Bøker, De som vil noe mer | Legg igjen en kommentar