Sommerens hverdager på hell

Denne bloggen heter Høydepunkter i hverdagen, og jeg har forsøkt å finne frem til punkter i hverdagen som er verd å merke seg. Denne sommeren har vært en lang rekke hverdager. Jeg har beveget meg innenfor en liten radius, vært til stede i det daglige, fulgt med på været og veksten i hage og utmark. Det er da interessant å prøve å se tilbake på sommeren og forsøke å fiksere blikket på noe. Det er vanskelig. Dagene går i ett, som en lang rekke av det samme selv om ingen dag har vært lik den andre.

IMG_4265

Den største overraskelsen er de to små og tilsynelatende stusselige agurkplantene jeg kjøpte på vårmarked i Bærum i slutten av mai. De kom i jorda noen dager senere, og har siden da vokst seg svære, og nå høster vi inn 2-4 agurker hver dag. Det er et lite mirakel! Og det er ren hverdag!

IMG_4362

Den 2. juli var de blitt så store der de står ved siden av chili plantene på høyre side.

IMG_4400

Her er de samme plantene 29. juli. Blomstene er kommet, og fruktene kommer snart. Chilien har allerede frukt.

IMG_4429

Slik ser de ut i dag 15. august. Det går an om man er til stede hver dag og passer på å vanne når det blir tørt…

Nå er det midt i august. Det er Napoleons fødselsdag, Maria himmelfart og Indias frigjøringsdag, 70 år siden de rev seg løs fra Storbritannia. Høstkalenderen fylles opp, og noe nytt skal begynne. Her på Hvasser har butikken fått kortere åpningstider, spisestedene og fiskebutikken er stengt, parkeringen blir gratis igjen og det er roligere dager med færre folk og mindre trafikk. Vi puster lettet ut. Juli er over! Og takk for det. Ikke minst er støyen fra brygga på det som skulle være stille sommerkvelder, borte. Vi overlevde og kan se frem til 10 måneder med ro.

Mine hverdagssysler fortsetter. De siste dagene med maling. I dag så det slik ut der jeg stablet meg oppe på kjellerlemmen for å komme til under vinduet.

IMG_4430

Takk for i sommer!

 

Publisert i Fotografer, Hverdagsbetraktninger, Lokalsamfunnet | Legg igjen en kommentar

Teppehandleren

Det var på forsommeren i 1990, og det begynner jo å bli noen år siden.

Vi var på klassetur gjennom Europa med tog. Et optimistisk og euforisk Europa i rusen fra Murens fall. Endestasjon var Istanbul.

Jeg hadde instruert jentene i klassen om å vise respekt for den kulturen vi var på besøk i, og det innebar å ta noe på hodet inne i moskéene.

istanbul-369374

Pliktskyldigst bandt vi et skaut på hodet før vi gikk inn i Sofiakatedralen.

Fulle av ærbødighet og temmelig overveldet gikk vi rundt i denne mektige kirken med sin 1500 år gammel historie og kjente historiens tyngde over oss.

Litt brydd ble vi da en dresskledd herremann bemerket at vi ikke trengte å ha noe på hodet her inne, for det var jo et museum! Ja, det var jo sant; fra kristen kirke til muslimsk moské og videre til museum, det var byggverkets historie. Det burde jeg visst, men i min iver, så…

istanbul-37364568-1447073611-ImageGalleryLightbox

Mannen hadde mer på hjertet og lurte på om vi hadde sett byens Sisterne. Det hadde vi ikke, og etter litt skepsis og diskusjon ble vi med ham til inngangen av byens byzantinske vannreservoar. Det er virkelig en eventyrverden å komme ned under byen og se søylegangene fra keiser Justinians tid og vannet som speiler dem så langt øyet kan se. Med sine 336 marmorsøyler fordelt på nesten 10 mål inneholdt den i sin glanstid på 500-tallet 80 millioner liter vann som ble fordelt på 19 km med akvedukter. Slik fikk byen sitt vann den gang. Så ble den glemt i mange år, men gjenoppdaget på 1500-tallet, og i dag er det laget gangveier så man kan gå innover mens det spilles musikk slik at stemningen blir enda mer magisk.

istanbul-36h-Basilica-Cistern-large

Takknemlige for å ha blitt vist dette, kom vi opp på gaten igjen, og da var mannen der og ville vise oss videre. Nå var det selvsagt til teppehandelen hans.

kXnY9OK1SlqslAVDRAby0QKWCiqQQYAtcct3FwTLhUEw

Her ble vi bedt inn på eplete i små glass og vist de lekreste tepper. Ingen av oss skulle jo ha noe, men nå var vi fanget. Han var like vennlig og sjarmerende der han la frem det ene teppet etter det andre. Kunne vi komme oss unna?

Jeg følte presset så sterkt at jeg gikk med på å kjøpe det minste teppet han hadde. Fine grønnfarger som jeg fortsatt har som «duk» på kommoden min.

IMG_4323

 

Ikke noe å si på prisen var det heller, så alt i alt et vellykket kjøp og en fin sightseeing i byen ved Bosporos.

Jeg ble minnet på denne hendelsen og mitt besøk i Istanbul, som jeg også har besøkt en gang siden, da jeg nylig leste Orham Pamuks bok «Istanbul. Byen og minnene».

51Yie8Pig0L__SY346_

Forfatteren har bodd i byen hele sitt liv (med unntak av en kortere tid i New York) og kjenner den som få andre. Han beskriver en by med en svunnen storhetstid i Det Osmanske riket som tok slutt etter 1. verdenskrig. Dette fallet fra et stort imperium med palasser og store, flotte villaer til et lite land der husene forvitrer og mørkner, der branner er dagligdagse, fattigdommen påtrengende og husene spøkelsesaktige har en viss pittoresk skjønnhet i seg, men først av alt er det melankolien som råder. På tyrkisk finns det et eget ord for denne melankolien som han vier mange sider til å forklare. Det heter «hüzün» og er en blanding av melankoli og tristesse. Den ligger, i følge Pamuk, som et teppe over hele byen. Noen synes til og med det ikke er på sin plass å restaurere de gamle, forfalne og mørke trehusene, for det ødelegger selve byens stemning!

1254075_243

Det er fascinerende å vandre med den unge Pamuk gjennom Istanbuls gater på 50- og 60-tallet. Han er selv født i 1952 og har mange barndomserindringer som gir et svart-hvitt bilde av byen. Om man selv har gått i noen av disse gatene, kan man kjenne bildene igjen, og om man har tenkt seg dit, er det en helt annerledes reiseguide å ta med på veien.

Pamuk har fått diverse internasjonale priser for sitt forfatterskap, bl.a. Nobelprisen i litteratur fra 2006. Han er blitt kjent for sin evne til å se vesten i østen og østen i vesten, og det er virkelig denne boken et eksempel på. Byzants – Konstantinopel- Istanbul er jo en by som i all tid har ligget midt mellom øst og vest, en by som faktisk ligger både i Europa og Asia og på den måten står i en unik stilling. Den er derfor verdt et studium selv om den i dag fremstår som ikke fullt så attraktiv som bare for noen få år siden pga. den politiske situasjonen, – dessverre.

skyline

Da vi var der i 1990, bodde vi på asiatisk side, og tok båt over til Europa hver dag for å se på de store minnesmerkene fra byzantinsk tid. Den skyline som vi så fra Asia, var vel verd hele oppholdet.

 

Publisert i Steinerskolen, Bøker, Reiser | Legg igjen en kommentar

Blomster til Olsok

Det er ikke et bål å se denne Olsokkvelden. I min barndom pleide vi å ha bål og samles til morsom feiring med musikk og leker ved bålet, og jammen kledde vi oss ut også. Vet ikke helt hvorfor.

Det er kanskje bare på Stiklestad de feirer Oslok for tiden? Olavsdagene er vel også i gang i Trondheim, og på Gålå begynner de å spille Peer Gynt.

Her på Hvasser blomstrer det i hagen nå ved Olsoktider:

IMG_4399

Sommerfuglbusken har vokst betraktelig fra i fjor. Håper på at den kan bli 3 meter høy!

IMG_4401

Riddersporene har blomstret i 2-3 uker allerede. Nydelig blåfarge!

IMG_4402

Kyss-meg-over-gjerdet har blitt over to meter høy og har fått en blomstrende flox på hver side av seg. Det pussige med denne floxen er at den har skiftet farge. Den var rosa før  den ble flyttet, og nå er den lilla!

IMG_4400

Agurkplantene blomstrer og vokser flere cm om dagen! Ved siden av står paprika og chili.

IMG_4403

Her kommer masse chili, og den er sort! Noen som kjenner til det?

IMG_4404

Velkommen inn!

Publisert i Økologi og miljø, Hvasser | Legg igjen en kommentar

Da er solbæra modne

For 5-6 år siden ble det plantet tre nye solbærbusker i hagen vår etter at kommunen hadde forsynt seg med de gamle. Bare en av buskene klarte seg, men ved nærmere ettersyn i går, så jeg at bæra var sorte og store og klare til høsting.

IMG_4392

Så da høstet vi. Det var en varm og solfylt dag, men vi startet tidlig, så det var helt perfekt. Herlige, store klaser med skinnende sorte bær. Vi fylte boller og kasseroller.

IMG_4393

Det ble 6 kilo til sammen. Bare på denne ene busken! Det er vi godt fornøyd med.

IMG_4395

Så skal de renses og fryses. Solbær er sunt, så her kan det bli både saft og syltetøy, men siden sukker er helt ut nå, fryser vi en pose ferdig renset som vi kan ta ut en håndfull av gangen til dessert – uten sukker, men med yoghurt eller cottage cheese. Da kan man late som om man får litt søtt allikevel. Mmmm! Da er jeg klar for mer bærplukking til uka!

Publisert i Økologi og miljø, Hvasser | Legg igjen en kommentar

Boris Pasternak og Doktor Zhivago

I Russland har man lang tradisjon for å sette sine forfattere høyt. Det er mye stolthet og ærbødighet i navn som Pusjkin, Gogol, Tolstoj, Dostojevskij og Tsjekhov. De æres med forfatterboliger som museer, minnesmerker og vandreturer i deres fotspor.

Russerne er heller ikke redde for store og svulstige ord når de omtaler sine forfattere. For oss kan det ofte bli litt vel mye, men fargesprakende er det.

Av 1900-talls forfatterne er det ikke mange som får samme omtale som de nevnte 1800-talls forfatterne. Men vi har i alle fall ett unntak i Boris Pasternak. Utenfor Russland kjenner vi ham først og fremst som Nobelprisvinner for romanen Doktor Zhivago. Og de fleste forbinder vel denne doktoren med filmen fra 1965 der Omar Sharif spilte hovedrollen. Da vil jeg gjerne slå et slag for boken. Det er et mesterverk!

doktor zhivago

I Russland er Pasternak mest kjent som poet, og det har sin grunn. Olga Ivinskaja skriver i sin bok «I tidens fengsel. Mine år med Pasternak» om da hun for første gang møtte den store dikter:

boris_1956

«Og så sto han der ved pulten min ved vinduet, han, verdens mest generøse mann, han som var blitt skjenket retten til å tale på vegne av skyene, stjernene og vinden, han som hadde funnet slike evige ord å si om mannens lidenskap og kvinnens svakhet.

For en lykke å ta del i de samme høye sprangene og dype fallene, fra stjernenes hager og ned gjennom strupen der stjernene glir når alle kjærlighetsnetters nattergaler har slukt dem!

Det var jo den slags som ble sagt om ham: han innbyr stjernene til sitt bord og verden til sin sengeforlegger.»

Intet mindre…

Boris-Pasternak

Boris Pasternak ble født i 1890. Faren var kunstneren og professoren Leonid Pasternak og moren var Rosa Kaufmann, konsertpianist. Boris bestemte seg for å bli komponist, ikke minst fordi han så opp til sin nabo Aleksander Skrjabin. Men det skulle vise seg at det var noe annet som trakk, og i 1910 begynte han å studere filosofi i Marburg. Men heller ikke filosofi skulle bli noe levebrød, og i 1914 flyttet han tilbake til Moskva og fikk utgitt sin første diktsamling samme året. Han var sterkt influert av Aleksander Blok og futuristene.

Under første verdenskrig arbeidet han ved en kjemifabrikk utenfor Perm i Ural.

I motsetning til mange andre forlot ikke Pasternak Sovjetunionen etter revolusjonen. Han ble tvert imot fasinert av de nye ideene, men falt allikevel i unåde på 30-tallet og måtte stort sett tjene sine penger gjennom oversettelser.

Ideen til romanen Doktor Zhivago fikk han allerede på 40-tallet, men det skulle gå ti år før boken ble utgitt, og det med mange forviklinger.

30e6dbd9cf82cec7ebf58364c2aaf6c9

Boken hadde ligget på flere forlag i Sovjet og ventet på en avgjørelse da en utsending fra forlagshuset Feltrinelli i Italia kom på besøk til Pasternak i Peredelkino utenfor Moskva. At et manus ble gitt til ham for gjennomlesing og at det så fant sin vei til forlagshuset i Italia der det ble utgitt på italiensk og russisk før den var blitt godkjent i Sovjet, ble temmelig problematisk for forfatteren og hans familie. Dette skjedde i 1957, og det er altså 60 år siden i år. Året etter ble Pasternak tildelt Nobelprisen i litteratur for denne romanen.

1101581215_400

Han kom aldri til Stockholm og fikk aldri prisen fordi han frasa seg den siden familien hans ble utsatt for så heftig trakassering at han var redd det skulle skje dem noe alvorlig. Mange mente at denne prisen var rent politisk siden Pasternaks roman ikke ble utgitt i Sovjet og at han dermed sto på en slags vestlig side i den kalde krigen. Ja, at denne situasjonen spilte inn, er ikke utelukket. Men tar man for seg romanen nå i ettertid, er det helt klart at dette er et ruvende verk og ikke noen døgnflue.

Jurij Andrejevitsj Zhivago er på mange måter Pasternaks alter ego, en svært sammensatt person som går gjennom mange forskjellige faser i livet. Om vi ser ham for oss i Omar Sharifs skikkelsen, er det et ganske begrenset bilde av en spesiell person. Om det eneste vi husker er kjærlighetshistorien med Lara, er det bare en del av dette verket.

image-w384

Oleg Mensjikov som doktor Zhivago

Jurij har en vanskelig oppvekst. Boken begynner med begravelsen til moren da Jura er 10-12 år. Da hadde faren vært borte i flere år. Jura blir satt bort til familien Gromeko der han vokser opp sammen med datteren Antonina (Tonja) som er jevngammel med ham. De forelsker seg etter hvert i hverandre og gifter seg. Da har Jura tatt utdannelse som lege til tross for at han er en talentfull dikter. Han vil gjøre noe praktisk og velger medisinen.

51iEhVdXKNL

Det er en annen familie vi også stifter bekjentskap med: Guichard, som består av moren Amalija Karlovna, sønnen Rodion Fjodorovisj og datteren Larissa Fjodorovna (Lara). De kommer flyttende til Moskva med sin «husvenn» juristen Viktor Ippolitovitsj Komarovskij som viser seg å være morens elsker. Han har en slags nøkkelrolle i historien siden han både var på toget der faren til Jura kastet seg av i fart og døde og blir Laras forfører og «onde ånd».

Så kommer 1. verdenskrig og borgerkrigen, og Jura må reise til fronten for å arbeide som lege. Der treffer han Lara som arbeider som sykepleierske. Det er tydelig at de får et godt øye til hverandre, men Jura er trofast mot Tonja, og det blir ikke til noe.

Skildringene fra fronten er brutale og kan på mange måter minne om Tolstojs i Krig og fred.

Vel tilbake i Moskva, er situasjonene svært vanskelig, og familien bestemmer seg for å reise til sitt gamle gods i Ural for å komme bort fra en del av problemene.

0881813b5997f7863a3934ac476a6c5b

Det er dette huset i Ural som vi husker fra filmen som et isslott. Slik er det ikke i boken. Her kan de leve av grøden fra jorden og føle seg forholdsvis trygge. Men ekteskapet blir satt på prøve, og Lara har også flyttet til en liten by i nærheten. Der får Jura se henne på biblioteket. Hun har giftet seg med Pavel Pavlovitsj Antipov som har blitt borte ved fronten.Hun har en datter. Det er nå forholdet mellom Jura og Lara flammer opp og utvikler seg.

Pasternak selv opplevde noe lignende. Han giftet seg for annen gang med Zinaida i 1934, men i 1946 møtte han Olga Ivinskaja som han hadde et forhold til helt til sin død. Han kalte henne for sin Lara. Han levde altså med to kvinner slik som Jura Zhivago.

51+f9dOYx9L__SX425_

Borgerkrigen herjer i distriktet rundt huset i Ural, og en dag Jura er ute i kulda, blir han tatt av «De røde». I et par år lever han inne i skogen med disse røde bolsjevikene og må sloss på deres side. Det er et usedvanlig hardt og brutalt liv som han til slutt klarer å rømme fra. På dødens rand kommer han tilbake til den lille byen der Lara bor og faller om i hennes leilighet der hun finner ham mer død enn levende.

Familien til Jura har reist fra landet, og han og Lara flytter ut til det store huset.

Så dukker Komarovskij opp igjen og får overtalt Lara og datteren til å reise med seg for å komme i sikkerhet. Jura blir igjen.

Siden følger vi hans liv tilbake til Moskva der han tenker og tenker på å prøve å komme seg ut av landet, men aldri klarer det og dør ensom og utslitt en dag han sitter på trikken.

Her er ingen lykkelig slutt, ingen enkel kjærlighetshistorie, her er krig og lidelse, revolusjon og fremtidshåp, følelser og fornuft som kolliderer til stadighet, her er idealisme og fanatisme, nedrighet og opphøyethet og alle avskygninger mellom dem. Vi rives mellom alle disse følelsene og fortviler over menneskenes svakhet og gledes over deres styrke.

Navnet på doktoren er altså Zhivago. Det henspiller på adjektivet «zhivoj» som betyr levende. Han er tross alt en «overlever» selv om han dør til slutt, men det er etter svært mye der han lett kunne ha bukket under.

b7c2c36b4b39eecfe0e3f2e9b05b12d5

Oleg Mensjikov

Det har vært laget en engelsk TV serie i 2002, og en russisk TV serie fra 2006. Den siste er i 11 deler på ca. 45 minutter hver og får på den måten med seg mye mer enn den engelske filmen og er mer tro til boken. Oleg Mensjikov spiller doktoren, og det gjør han mesterlig. Det er en fantastisk dramatisering, men også her er det varianter jeg ikke helt forstår meningen med, men det er for de spesielt interesserte. Se den! Den ligger på youtube med engelsk undertekst. Men først og fremst: les boka!

 

Publisert i Bøker, Film, Russland | 2 kommentarer

Kø på Havbakeriet i dag

Tenkte jeg skulle være tidlig ute i dag, lørdag, for jeg visste at det kunne være kø. Kom derfor 15 minutter etter åpningstid. Da var det kø ut gjennom døra! Bak disken var det tre jenter som ekspederte så fort de kunne. Allerede på vei til bakeriet møtte jeg på folk med både en og to brune papirposer som tydet på at de hadde kjøpt godt med bakervarer på morgenen!

IMG_4377

Havbakeriet åpnet i 2006 og har siden da forsynt oss med de beste debiogodkjente brødene og bollene. De fleste kjenner dem fra vogna på Torvet i Tønsberg der de er trofast til stede hele året. Ikke så sjelden at det danner seg kø ved den vogna. Et yndet treffsted for oss som handler økologisk.

16473940_1411853278827305_5479294748402377210_n

På Hvasser har de selve bakeriet. I den gamle skolen som ble nedlagt for noen år siden, har de etablert seg. Der har de også et utsalg. Og de har klart det kunststykke å holde åpent hele året der ute på den ytterste ø. Hver lørdag hele året kan vi få kjøpt ferske, økologiske bakervarer på den lille øya som ellers er så stille og stengt på vinteren. Det er stas!

IMG_4378

Så kommer de få hektiske sommermånedene da øya fylles opp med hyttefolk og andre sommergjester. Da blir det hektisk i det lille bakeriet som har åpent fra 9.00 til 15.00 hver dag. Da må man være tidlig ute for å være sikker på å få det man vil ha. Mange har sine yndlingsbrød. Her i huset er det Hvasser spelt som regjerer, og det er det visst mange andre som også foretrekker.  Selv sverger jeg til det mørke rugbrødet. Godt for helsen og god på smak! Så kan man prøve olivenbrødet eller Valnøttbrødet og flere andre som gresskarkjernebrødet. Om man ikke vil ha noe søtt da, som kanelsnurrer, boller eller solskinnsboller. Mmmmm! Noe for en hver smak.

16142670_1390258450986788_8791944147516793850_n

Det hører med til historien for dagen at jeg kom godt frem til disken og fikk mitt Hvasser spelt så min gamle mor får sitt ønske oppfylt. Herlig å se at det går som varmt hvetebrød på Havbakeriet!

1069333_634236146589026_1901777496_n

 

Publisert i Økologi og miljø, Hvasser, Lokalsamfunnet | Legg igjen en kommentar

Huset med den nye glassverandaen på Treidene

Det er nesten ute på Verdens Ende, men ikke helt. Torås fort og Tjøme radio er nærmeste nabo, så da vet de lokale hvor det er.

IMG_4369

Der ligger det et gult hus med mansardtak som stammer fra 30-årene. For fem år siden slo Reidun seg ned i dette huset som er naboen til huset hun vokste opp i.

Det er ikke tvil om at noen får mer gjort enn andre. Med en gang man kommer inn gjennom porten til dette huset, kjenner man det. Ikke bare kjenner, men ser det også. Her er sirlige blomsterbed, store rosebusker, plattinger for kosekroker og utemøbler med levegg og springvann. Her er høner og vaktler, katter og glassveranda. Den siste har Reidun tegnet og beregnet selv. Vinduene er spesiallaget etter hennes mål, og nå holder hun på med trappen som har modell fra Eidsvoll, ganske komplisert med tre i en.

IMG_4368

Inne er kjøkkenet renovert etter eget hode, balkong i andre etasje med utsikt til sjøen, stuer i første etasje med plass til mange gjester.

Helt her ute i havgapet har hun jammen klart å lage en spisekrok ute der det er le for vinden også. Her sitter man behagelig i en sofa med puter, og selv om det ikke er akkurat varm sommer om dagen, går det helt fint å sitte her og nyte både reker og jordbær og en kaffe attåt.

IMG_4375

Når man vet at damen har full jobb og eget firma, tre voksne barn og barnebarn og er midt i 60-årene, aner man at energien er ulikt fordelt på folk. Her er det bare å ta av seg hatten. Kanskje har hun fått det med seg i oppveksten der de var 8 søsken med noen svært kreative foreldre som drev gartneri? Den forklaringen holder ikke helt til mål, men kanskje langt på vei?

IMG_4373

En opplevelse er det i alle fall å se at noen klarer å gjøre så mye med et hus og en hage.

Min verden har stort sett vært utenfor gjerdet.

 

 

Publisert i Økologi og miljø, Hverdagsbetraktninger, Lokalsamfunnet | 3 kommentarer