Fra velsignelse til forbannelse

Det er bekymringsfullt å se hvilke miljømessige utfordringer vi har om dagen. Nesten ikke til å bære.

Ingen tvil om at vi mennesker har fått en mye lettere hverdag på mange måter de siste ti-årene. Det begynte med den industrielle revolusjon på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet allerede, og så har det akselerert opp til våre dager. Nå trenger vi knapt å bevege oss for å få det vi trenger. Alt er knapper som skal trykkes på. Det er klart vi er takknemlige for alle disse oppfinnelsene, men allikevel?

1296206-11-1325792513468

Det var selvsagt en velsignelse å kunne bevege seg hurtig fra ett sted til et annet da bilen kom, og Ford mente at alle mennesker skulle ha sin bil. I Tyskland produserte man Folkevognen som skulle være for alle. Var det faktisk ingen som tenkte langt fremover og kunne se for seg tettpakkede veier med biler som snegler seg av gårde, avgasser som legger som ei tåke over veiene og byene og mennesker som sitter seg til døde? Jeg tror ikke de så det. Det var bare fordeler og en velsignelse for menneskeheten som endelig skulle få en lettere hverdag. Veiene ble asfaltert og jevne og fine å kjøre på, og sølete grusveier var historie. Men etter hvert har det blitt så mye asfalt at vannet må finne andre kanaler for å renne av, her i nord blir veiene så glatte når det kommer underkjølt regn at alt stopper opp, akuttmottaket på sykehusene blir overbefolket av arm- og beinbrudd og bilene havner i grøfta. Jeg velsigner grusveiene der jeg bor når jeg skal ut på glatta. Der går jeg mye tryggere. Jeg er også glad for grusveiene når regnet strømmer ned og jeg ser at det synker ned og ikke hoper seg opp i store dammer på sidene der bilene spruter opp på fotgjengerne på fortauet.

interesting-industrial-revolution_cc5246e258a393ce

Hva biltrafikken har ført til, behøver vi ikke nevne en gang. Det siste tallet jeg så var 3 millioner døde per år av forurenset luft. Mye av det kommer fra bilene. Da kan man vel snakke om en velsignelse som er blitt en forbannelse? Ikke det at vi ikke skal ha biler. Vi trenger dem, ja, vi er avhengige av dem, men det er den uvettige bruken som ødelegger alt. Det virker ikke som om det er umulig å bruke vett og fornuft slik at de gode hjelpemidlene vi har kan brukes for det de er verdt og ikke ødelegge våre liv.

iu-fokBOWS81-uqjHfC0sgnG0u0RqUkAYEIanfWsncVQ

Så er det plasten som holder på å kvele oss. Vi er først nå blitt oppmerksomme på at plast ikke bare er en velsignelse. De første plastbåtene ble laget midt på 50-tallet, og ordet plastpose ble brukt for første gang i 1959 her i landet. Da vi handlet i butikken på 60-tallet, var det ikke vanlig med plastpose. Vi hadde våre handlevesker og nett, og varene ble pakket inn i papir. Det var først utover på 70-tallet at plastposene kom for fullt etter hva jeg kan huske. Alt ble så mye enklere og lettere med plast. Bøtter og baljer, kasser og dunker, alt kunne flyttes uten å få kink i ryggen, mat kunne oppbevares bedre, det var rent og pent med den tynne plasten over osten og leverposteien. Men så tok det av utover på slutten av århundret, og nå er det blitt ekstremt der nesten ikke en vare ikke er pakket inn i plast. Og så får vi det rett i trynet! Dyr vikler seg inn, spiser plast og dør av sult, fisken blir borte i svære øyer av plast, strendene er de reneste søppeldynger, plasten henger i busker og kratt…

plastposer

Vi fortviler og vet ikke hva vi skal gjøre. Vi hører om land som Rwanda og Kenya som forbyr plastposer, men hva med oss selv? Noen oppretter facebook side med boikott av plastposer, noen syr nett for å unngå plastposene i butikkene, men plasten i naturen hoper seg fortsatt opp, salget av plastjuletrær stiger, kunstig gress selger som bare det, fleecejakker og pledd ser man overalt, og mikroplasten sprer seg med lynets hastighet og havner nå i vårt drikkevann, fisken og gjennomsyrer kroppen vår. Det er vel ingen tvil om at dette er blitt en forbannelse? Men nok en gang: plast er kommet for å bli, og det er en nyttig ingrediens i hverdagen. Kunne vi bare bruke det med vett og forstand, kunne vi bare redusere innpakningen til et minimum, kunne vi huske å ta med handlenett, og kunne bare butikkene slutte med å gi ut plastposer, og kunne bare våre politikere bruke sin makt og innflytelse og vise sitt ansvar for oss alle!

ta7ff151_KR

Det hadde gått så fint! Men fornuften får liksom ikke fotfeste her, og politikere viser overhodet ikke ansvar. Ikke rart vi ikke stoler på hverken politikere eller stats- og kommuneansatte! Vis nå at dere bryr dere da!

 

Reklamer
Publisert i Økologi og miljø, Hverdagsbetraktninger | Legg igjen en kommentar

Framtidsutsikter for oss i eldrebølgen

 Nå har jeg vært så mye sammen med gamle folk det siste året, og hørt så mange historier fra hverdagen for et eldre menneske at jeg får nesten angst for det som ligger foran. For det blir ikke bedre!

IMG_3920

I dag var jeg på besøk på et eldresenter. Der har det vært ganske så hyggelig før. Nå var det ikke ett menneske å se i de lange korridorene. Det var helt tomt! Da jeg kom til det rommet jeg skulle besøke, var det heller ingen der. Men etter hvert kom han da.

«Sånn er’e bestandig», sa han, «de sitter inne på rommene sine».

«Men spiser dere ikke sammen?» lurte jeg på.

«Jo, middag klokka fire. Det er det. Ingen formiddagskaffe eller noe annet felles.

Det er stusselig.»

Ja, det var riktig så tomt og stusselig der. Ikke så jeg noen betjening heller…

En annen historie jeg har tatt del i denne høsten: en jeg kjenner falt og fikk brudd i hoften. Det ble et lite opphold på sykehus, men etter et par dager var det hjem. Hjemmesykepleien skulle overta. Vel og bra. Damen er 85 og var ikke i stand til å bevege seg mye, så hun var helt avhengig av hjelp. I løpet av de 5-6 ukene hun hadde hjemmehjelp var det minst 39 (!) forskjellige mennesker som kom. For hver ny person, måtte hun fortelle sin historie om igjen. Frokosten skulle hun få mellom 09.00 og 12.00! Et forslag fra damen selv førte til at de begynte å koke kaffen på kvelden og sette den i termoskannen, smøre på et par skiver og sette dem i kjøleskapet med noe over. Det var hun som måtte komme med ideen. Det var ingen instruks fra ledelsen.

a1195df6-915b-4917-b72a-abda483e7131

Det var også mange andre eksempler som sjokkerte meg: en nektet å steke egg, de kunne ikke ta opp vasken fra vaskemaskinen, og noe av det første som skjedde var den som spurte om hun hadde noe å lage mat av. Damen kunne jo ikke gå i butikken! Hjelp! Noen dager glemte de henne, så hun fikk ikke middag før hun selv ringte og sa i fra sent på kvelden!

Er det rart man begynner å grue seg!?

I tillegg har jeg nå i flere år hatt den tvilsomme glede av å prøve å få til noe for min mor i Tjøme kommune. Makan til uforskammet oppførsel fra dem som liksom skal være et «tjenestekontor» skal du lete lenge etter! Det virker ikke som om de aner hvordan de skal behandle mennesker og kan svare så frekt at man blir målløs. Ved et hjemmebesøk for å undersøke om damen kunne komme på tale til en trygdebolig, var det en av dem som sa: «Du må ikke tro at du får noe!» Sier man slikt til et gammelt menneske som sitter alene i et hus langt ute i havgapet og bare venter på å få noe hjelp fra den kommunen hun har tjent og betalt skatt til i et par mannsaldere? Jeg bare spør. Kanskje det er noen i disse etatene som burde finne seg en annen jobb? Om du ikke er glad i mennesker og innser at din oppgave er å være tjener for andre, ja, da burde du kanskje finne på noe annet?

To damer jeg kjenner «fant» en dame som hadde rota seg bort i Tønsberg, og de ville hjelpe henne til å finne hjem. Til tross for at damen var ganske bortreist, klarte de å finne ut at hun bodde på et herværende sykehjem og kjørte henne dit. Det var ingen i resepsjonen, men en av betjeningen holdt på å dekke et bord, så de forklarte situasjonen for henne hvorpå hun bryskt avbrøt dem med et: «Det har ikke jeg noe med!» Hva? Det hører med til historien at de fant en i resepsjonen etter hvert og fikk damen plassert der hun hørte hjemme. Der hadde de for øvrig ikke merket at hun var borte, men man kan jo tenke seg hva som ville ha skjedd når de fant ut det. Å lete etter et menneske i en by, tar både tid og ressurser… Kanskje noen burde ha takket for at de to damene fikk henne tilbake til hjemmet?

2012-03-27-gamlehjemmet

Snart er det vår tur, vi i «eldrebølgen» som nå begynner å skylde innover landet. Vi er mange, og ikke vet jeg hvordan «de» skal at hånd om oss!

 

 

 

Publisert i Hverdagsbetraktninger, Lokalsamfunnet | 1 kommentar

På det mørkeste

Nå har vi ventet og ventet på at sola skal snu. Nå blir det ikke mørkere.

Vi tenker ofte at det er mørketid i Nord-Norge, og det er det jo, men det er jammen ikke mange timene på dagen det er lyst her sør i landet heller.

I dag er det vintersolverv, og solen sto opp kl. 09.13 og gikk ned kl. 15.19. Når det så er litt skyet vær, blir det ikke mange glimt av sola vi får i løpet av en dag.

Nei, dagen blir liksom borte. Man må forte seg hvis man vil gå en tur, henge ut tøy eller gjøre andre aktiviteter ute.

d7b9b454-c661-44b9-836d-6820a3474b65

De siste tre dagene har jeg reist fra Hvasser til byen for å møte noen midt på dagen. Da drar jeg 10.30, sola har vært opp en times tid, og når jeg kommer til byen er det på sitt lyseste. Etter avtalen med lunsj har jeg et par ærend, og så er det bussen i en time ut til Hvasser igjen. Da er det blitt mørkt. Det er hålke overalt, og jeg ser ingenting i mørket, bare vet at det er såpeglatt.

I går traff jeg en nabo som tilbød seg å geleide meg over den verste isen. Takk for det!

Det er som om mørket pakker seg rundt meg, som om det bare er en liten glipe av lys som må utnyttes maksimalt. De fleste av oss har D-vitaminmangel, og nå når det er så lite sol, blir det enda verre. Derfor har jeg gått til innkjøp av D-vitamintilskudd. Ved siden av tran, sild og makrell i tomat gir forhåpentligvis de «intravenøse» D-vitaminene et godt tilskudd til allmenntilstanden.

Det er også tid for andre ingredienser for helsen. Aroniasaften vi har laget uten sukker drikkes hver morgen i et eggeglass som en liten dram. Mmm!

Blåbær på havre- og bygg-grøten om morgenen må til. Litt nypepulver på grøten er også bra. Fisk til middag tre ganger i uken og røkt makrell på rugbrødet. Alt er godt – og sunt.

Mens mørket pakker seg rundt meg, satser jeg på å få i meg alt kroppen trenger, og nå kan vi snart begynne å telle minuttene med mer lys for hver dag. Det er en «folkeforlystelse» i vinterhalvåret. Så er det å se på hvor solen står opp og hvor den går ned. Den forflytter seg fra langt i sør til nesten i nord på et halvt år. Ganske fascinerende og en øvelse i observasjon hver dag.

Jeg måtte forte meg å gå min tur i dag før det ble mørkt. Jeg startet med en gang jeg kom fra byen kl. 15.30. Ti minutter senere var jeg på vei, og da jeg kom hjem 40 minutter senere, var det nesten helt mørkt. Bare fordi det var klarvær kunne jeg ennå se konturer, og hålka hadde stort sett vært synlig hele veien.

images

Det blir en konkurranse med tiden.

Så er det de lange kveldene med bare lampelys. Det betinger gode lyskilder både for lesing, håndarbeid og puslespill. Jeg liker jo disse innesyslene og kan nyte lange kvelder, men når man trenger å gå en tur hver dag, må man passe på mens det ennå er lyst, og det er ikke lange tiden. Derfor kjenner jeg meg litt innestengt i mørketiden, så nå skal det bli fint å telle lysminutter en tid fremover og glede seg med sola som stiger og stiger og ikke lenger skal gli over hustakene og stikke i øynene. Men det tar ennå litt tid før den står høyt på himmelen. I hvert fall to måneder til, men da blir det i alle fall lyst selv om det fortsatt kan være kaldt.

Vi gleder oss!

 

Publisert i Hvasser, Hverdagsbetraktninger | Legg igjen en kommentar

Adventsdag på Hvasser

Det er så vidt sola når over hustakene når den står på det høyeste om dagen. Vi er inne i den mørkeste tida i året. Ikke mye sol som når oss. D-vitaminene er manko for oss alle, og mange må spe på med litt «intravenøst».

IMG_4532

Fynsmyr er frossen.

Turen min blir kald og sprakende med – 8 i dag morges. Men bare – 1 midt på dagen.

IMG_4533

Langs stranda med snø på bakken og sand ved vannet.

Med røde roser i kinna, kalde fingre og tær kjenner man hvilken årstid det er. Det viktigste her ute i havgapet er at det er stille, ingen vind, og da ligger havet som et speil.

IMG_4534

17. desember 2017 på Sandøsund.

Publisert i Hvasser | Legg igjen en kommentar

Klæbo!

Uttales med klar Æ og tjukk L. Ikke som han gamle nrk mannen Arthur Klæbo som vi uttalte som om det ble skrevet med E.

klæbo

De norske reporterne har det med å dra ut den Æ’en kraftig, ingen tvil om når den unge mannen avanserer i sporet.

I dag ble jeg sittende og gape da 21-åringen spente i fra og satte stavene i snøen så det sprutet de siste meterne før mål og tok seg inn foran Sundby. Jeg trodde nesten ikke det jeg så, og det gjorde ikke kommentatorene heller. Er’e mulig?

Hele navnet hans er spesielt: Johannes Høsflot Klæbo. Det er hans andre sesong som senior, og han er bare 21 år gammel. Skulle være sprint spesialist, men jammen går han bort og vinner både 15 km og 3 mila foruten sprinten.

Han føyer seg inn i skikongerekka:

Grønningen       Gjermund_Eggen_1966b

Harald Grønningen                               Gjermund Eggen

Brusveen, Grønningen, Eggen, Brå, Ulvang, Dæhli, Northug, Sundby og nå: Klærbo. De bare kommer og kommer. Når det ser som mørkest ut for en, tar det ikke lang tid før det dukker opp en ny. Hvor kommer de fra?

Brå

Ingen tvil om at det er forskjell på folk, at vi er skrudd sammen forskjellig, at vi har forskjellige talenter og forskjellig viljeskraft.

Man kan velge å rendyrke sitt – eller andres – talent eller man kan satse på de mange.

I Sovjet – og senere i Russland – har man vært særlig opptatt av å finne frem til talentene, satse på dem så tidlig som mulig og helt glemme de andre.

Dæhli og Ulvang

Bjørn Dæhlie og Vegard Ulvang

Vi husker når vi møtte de sovjetiske turistguidene. De snakket utmerket norsk eller dansk eller svensk eller engelsk eller hva de hadde spesialisert seg på. Vi fikk et inntrykk av at russerne var fabelaktige i språk. Kom man ut i gata og prøvde å snakke et fremmedspråk med en russer, var det som regel nesten umulig, og selv om det er blitt betraktelig bedre nå, er det fortsatt ganske dårlig stell med det fremmedspråket de lærer på skolen – for de fleste.

Det samme så vi innenfor mange andre felt: vitenskap, sport, musikk, ballett. – enerne får de ofte frem, men bredden er nok ikke der. Det har ofte vært omvendt i Norge: det allmenne fremmedspråknivået er ganske høyt i alle fall. Nå har vi jo også noen enere, ikke minst i vintersport, og satsingen på talentene er blitt sterkere. Her er vi litt tvilende: hvor mye skal vi satse og hvor tidlig skal vi sette inn treninga, drillinga, øvinga? Bare barn ikke tvinges, sa damen på Dagsrevyen i går om 10-åringene som trener 4 timer ballett hver dag. Ja, kanskje det.

Ingen tvil om at det er stas med stjernene, de gjør også landet kjent utad, men hva er viktigst? Bredden eller enerne?

Det kan man jo fundere på så lenge man vil.

beito-16-01-f-nilsen

Men utrolig var det med Klæbo i dag. Måtte det gå ham vel.

Publisert i De som vil noe mer | Legg igjen en kommentar

Stengt

På en strålende novemberdag treffer man på mange turfolk både i nord og syd på Hvasser. De kunne nok tenkt seg å komme inn i varmen etter turen og få seg en kopp kaffe eller en varm suppe. Men på Sandøsund er det stengt. Overalt. Bare butikken holder åpent, til og med på søndag, men ellers er det stengt.

IMG_4514

Dette er på døra til fiskebutikken. Det har stått siden midten av august.

På isbaren er det et håndskrevet oppslag:

IMG_4512

Her er løfter om lysere tider – til våren.

Det hjelper lite på en novembersøndag. Vi som bor her ute kunne også tenke oss å spise en søndagsmiddag utenfor hjemmet av og til, ikke minst i den mørke og kalde årstiden. Jeg tror det ville være helt mulig å holde åpent et spisested i helgene hele året her ute på Hvasser. Om man ikke tjener de store summene, gjør sommeren ut for så mye at man godt kunne klare seg. Det gjorde Den Blå Brygge under de forrige driverne. Er det virkelig ingen som kunne tenke seg å gjøre dette? Det ville skape et tettere lokalsamfunn, være ekstra attraktivt for turgåere, hjelpe butikken til bedre omsetning hele året og skape litt liv på brygga også i den stille årstiden.

IMG_4516

19. november på Sandøsund

En tur nedenom stranda hører med:

IMG_4515

Vi nyter stillheten så lenge den varer, men kunne tenke oss en åpen dør en gang i blant også om vinteren, ja, kanskje nettopp da. Men vi må nok vente et halvt år før vi kan sitte sammen med andre og drikke kaffe. Om vi ikke invitere noen hjem til oss selv da!

 

Publisert i Hvasser, Hverdagsbetraktninger, Lokalsamfunnet | Legg igjen en kommentar

Påvirkning og inspirasjon. En overraskende tilbakemelding.

Noen mennesker er flinkere til å gi tilbakemelding enn andre. Jeg opplevde en slik person i dag.

Jeg var på vei gjennom Tjøme sentrum, gående fra Skafferiet og nedover forbi Spar. Der kom en dame ut av en bil. Jeg dro kjensel på henne da hun nikket, men visste ikke hvem det var. Så kom hun mot meg:

  • Jeg må bare fortelle deg noe, begynte hun. – Jeg var på biblioteket her på Tjøme da du holdt et foredrag og snakket om Anna Karenina. Det var så inspirerende at jeg måtte lese den. Først leste jeg den i en gammel oversettelse, så leste jeg den en gang til i en nyere oversettelse. Siden har jeg sett den på teater på Nøtterøy kulturhus og som ballett på operaen i Oslo!
  • 718YYEq7abL
  • Jeg var nesten himmelfallen og utbrøt en eller annen lyd som uttrykk for min overraskelse.
  • Jeg fikk helt dilla, fortsatte hun, – jeg ble så inspirert av det foredraget ditt.Jeg takket henne for at hun hadde tatt kontakt med meg og spurte hva hun het. Det viste seg at vi har felles kjente og visste om hverandre. Jeg syntes jeg hadde sett henne i går på litteraturkveld på Verdens Ende, og det stemte. Jeg ante at hun var en skikkelig leser og spurte om det, og det kunne hun bekrefte, men mente at hun ikke vanligvis leste så mye bra litteratur…
  • movieposter
  • Jøss, tenkte jeg, har noe av det jeg sier, så stor virkning! Og hvis hun ikke hadde sagt det, hadde jeg aldri fått vite det!
  • Leser du mye? Lurte jeg på og tenkte på det nye tidsskriftet jeg hadde i veska siden jeg var ute på tur for å levere ut det nye KULT til utvalgte steder på Tjøme. Det var tid for å ta frem et blad.
  • Har du hørt om dette? Det er kanskje noe for deg? Spurte jeg og holdt opp et eksemplar av KULT.
  • IMG_4495
  • Ja, det leste jeg om i avisa, og så at en som jeg jobber sammen med, er med på det. Det er interessant! Hun tok det og begynte å bla.
  • Hvordan får man tak i det? Spurte hun. Hva koster det?
  • Jeg svarte på begge spørsmål, og hun lurte på om hun kunne kjøpe det av meg der og da, og det kunne hun jo. Dermed ble det salg av enda et eksemplar av KULT på gata denne dagen. Hun ville legge det frem på skolen der hun jobber slik at andre også kunne se det. Fint!
  • Så var vi enige om at arrangementet på Verdens Ende kvelden før, hadde vært fint og at det var bra at stedet kunne brukes til noe slikt også. Jeg var helt rørt etterpå. Tenk at jeg er med på å påvirke og inspirere til at noen faktisk leser en roman som Anna Karenina! Da blir jeg veldig glad og føler at det er ganske meningsfullt å gå ut og snakke for folk. Da har jeg spredd både glede og ny innsikt.
  • Hurra! Og takk for at du fortalte det!
  • Vi skiltes med et hjertelig takk for praten.
Publisert i Bøker, Lokalsamfunnet, Russland | 4 kommentarer