Robert Capa


Bilde

For noen år siden fant jeg i en bokhandel et sted i Europa en bok som heter «The Great Escape. Nine jews who fled Hitler and changed the world» av Kati Marton. Den forteller en fascinerende historie om ni menn fra Budapest som alle måtte rømme fra fascisme og nazisme, og som hver i sær skapte seg en karriere innenfor film, foto, litteratur og vitenskap. De har alle satt spor etter seg og vært med på å forme den nye verden.

Det er Edward Teller, John von Neumann, Leo Szilard og Eugene Wigner som brakte vesten et hestehode foran Hitler når det gjaldt atomkraft og datavitenskap, det er filmskaperne Michael Curtiz som regisserte «Casablanca» og Alexander Korda som produserte «Den tredje mann», forfatteren Arthur Koestler og de to fotografene Andre Kertesz og Robert Capa.

Alle var foregangsmenn innenfor sitt område, og alle kom fra samme område i Budapest. Født mellom 1888 og 1914 vokste de opp i Ungarns gylne tidsalder, en tid som skapte flere Nobelprisvinnere og berømtheter. Det er en svært spesiell historie som fortjener oppmerksomhet.

Av alle disse interessante personlighetene var det Robert Capa som først fanget min interesse. Hans vei til å bli fotograf og etter hvert en av de første og mest kjente krigsfotografene, hans fandenivoldske mot, «tilfeldighetene» som skapte de mest berømte bildene, hans sjarm og nonsjalanse og pågangsmot, alt til sammen skapte dette moderne eventyret av et liv.

Etter å ha sett «1000 ganger god natt» om den kvinnelige krigsfotografen Rebecca og hennes dilemma med familie og «kall», begynte jeg igjen å tenke på Robert Capa. Det var nok hans bilde «Fallende soldat» fra 5. sept. 1936 i den spanske borgerkrigen, som sementerte hans liv. Her fikk han trykket på utløseren akkurat i det soldaten ble truffet av en kule og faller. Sammen med sin venninne Gerda, som også var fotograf, hadde han reist inn i krigssonen for å dokumentere kampen mot Franco og hans fascister. og der knipser han sitt livs bilde.

Men kanskje den mest fantastiske historien er om bildene hans fra D-dagen. Han hadde fått presset seg med som fotograf for Life magazine da de allierte skulle invadere Frankrike natt til 6. juni 1944. Han hadde tatt fire ruller med film, levert dem fra seg med et blekt ansikt etter alt han hadde sett og tatt de første bildene av falne amerikanske soldater. Filmene var godt forseglet, kjørt med motorsykkel til et fly som tok dem via England, Scotland og så til USA der de skulle fremkalles i all hast. Men – skrekk og gru! – det gikk så fort for seg at assistenten på mørkerommet hadde satt opp varmen for mye og stengt døra slik at heten ble så sterk at bildene smeltet! Det var bare grått å se! Bare 9 bilder var så nogenlunde, og det er de vi i dag har fra invasjonen på Normandies strender! Capa rev seg i håret da han så resultatet og fikk høre hva som var skjedd. Var det dette han hadde risikert livet for?

Capa overlevde også denne krigen til tross for at han flere ganger var i livsfare. Ut på 50-tallet ville han til Vietnam for å dekke krigen mot Frankrike. Det var den 25. mai 1954 at Capa gikk ut av jeepen som førte dem gjennom krigssonen og bega seg utenfor veien. «Oppgaven er nesten fullført», sa han før han gikk. Han skulle bare ha et par bilder til. Da hørte de en eksplosjon og ikke lenge etterpå kom en ung vietnamesisk soldat bort til bilen og sa: «Fotografen er død». Der endte Capas dramatiske liv. Han ble bare 41 år gammel.

Det er ingen tvil om at en krigsfotograf og en krigsreporter lever et farlig liv.

Dette innlegget ble publisert i Fotografer. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s