Margaret Bourke-White


margaret bourke-white

Siden i sommer er jeg blitt ganske godt kjent med Preus fotomuseum i Horten. Takket være utstillingen til Nick Brandt var jeg der flere ganger bare for å være i nærheten av bildene hans. Så kom en ny utstilling i september, og jeg har fått en ny yndling: Margaret Bourke-White. For ei dame!

Født i 1904 ble hun voksen i en spennende tid med mye nytt: 20-tallet. Fra hun tok sine første industribilder var det som om livet førte henne til de «riktige» stedene til «riktig» tidspunkt. Hele tiden var hun der de store begivenhetene skjedde. Etter fascinasjonen for den nye og store amerikanske industrien ville hun til den nye staten Sovjet. Hun måtte søke mange ganger, men takket være industribildene, som hun alltid hadde med seg, fikk hun til slutt visum og kunne reise til de nye industribyene ved Ural. Stalin hadde bevisst lagt de nye byene der langt vekk fra landets vestgrense, og det skulle vise seg lurt ikke bare for Sovjet selv, men for hele Europa. Her i en by som Magnitogorsk fant hun det nye sovjetmennesket som slet og arbeidet for «den lyse fremtid». Det ble en fantastisk serie med bilder. Ikke nok med det, men hun kom helt til Kaukasus og fikk knipset noen svært talende bilder fra dagliglivet og et portrett av selveste Stalins mor og grandtante! Ikke rart Life Magazine var begeistret og lagde store oppslag av dette stoffet. Det ble også til en bok «Eyes on russia» fra 1931.

Litt senere på 30-tallet er hun igjen i Europa, denne gangen drar hun inn i Tsjekkoslovakia for å dokumentere nazifiseringen i Sudetenland og tar noen bilder fra massemønstringer der store grupper gjør nazihilsen. Ganske sjokkerende å se i dag.

Annen verdenskrig skulle bli hennes store tid da hun først befinner seg i Moskva i det de første bombene faller over byen; det ser ut som fyrverkeri med sine lysende streker over himmelen. Portrettet av Stalin er skremmende levende, og Churchill ser ut som det innbitte viljesmenneske han var. Da hun så fikk være med på et skip med 6000 sykepleiere og andre helsearbeidere som skulle til Nord-Afrika og ble torpedert, ble hun plutselig del av krigen og ikke bare observatør. Hennes tilstedeværelse i kampene rundt Monte Casino midt i Italia mot slutten av krigen og det at hun fikk mast seg til å være med i et bombefly, gjorde henne til den første kvinnelige fotograf i uniform.

Da krigen nærmet seg slutten, var hun også til stede der de store avsløringen skulle komme: ved åpningen av konsentrasjonsleiren Buchenwald. Fangene bak piggtråd i stripete fangedrakter og landsbybefolkningen som skrekkslagne blir vist rundt i leiren, er bilder som brenner seg inn på netthinna vår. Da hun også får ta bilder av nazifamilier som begikk selvmord, blir det nesten ikke til å holde ut.

Ikke rart at Margaret Bourke-White blir interessert i fredssaken etter alt dette. Det fører til en reise til India der hun møter Gandhi og får tatt noen flotte bilder av ham med spinnerokken.

Etter et slikt liv kan man lure på hvordan det er mulig å avfinne seg med et vanlig hverdagsliv. For hennes del ble det en langsom sykdom som skulle før til en ganske tidlig død. Parkinsons sykdom utviklet seg gjennom 18 år og førte til hennes død i 1971.

Alle disse bildene henger nå i Horten. Det er en stor opplevelse ikke bare å se dem, men også å være der med ungdom. Man kan ikke la være å føle beundring for et slikt levd liv. Og bildene gjør kraftig inntrykk!

Dette innlegget ble publisert i Fotografer, Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s