Parzifal Sang 2 – mens vi venter


scene-from-parsifalDet var ikke noen lett sak å bli ridder. Først måtte du tjene som page i 7 år – fra du var 7 til 14 – så kunne du avansere til å bli væpner, noe du også var i 7 år, og gjorde du deg fortjent til det, kunne du da utropes til ridder. Så måtte du avlegge en ed før du fikk ridderslaget, fikk sverd i beltet og gylne sporer. Da kunne du reise ut i verden for å «bekjempe all urett, styrke fred og rettferdighet, beskytte far- og morløse barn, jomfruer og enker og være tro mot konge og fedreland».

Gahmuret var en ridder, og han hadde reist ut, men nå var han på vei til Spania. Der fikk han høre om en dronning som hadde utlyst en stor turnering. Hun var jomfruelig enke siden hennes mann hadde dødd før ekteskapet var fullbyrdet, og hun hersket over to riker, Waleis og Norgals. Hit styrte Gahumret sin ferd. Vel fremme slo han opp sine kostbare telt og satte ned hundre spyd, og på hvert spyd hang det silkebanner med tre anker på. Det var merket han hadde fått av kalifen. Selv holdt han sitt inntog med basuner og tamburiner. Dronningen satt i vinduet og så den praktfulle ridderen komme ridende på sin staslige hest.

Forturneringen startet, og Gahmuret lot seg væpne og fikk på hjelmen som det ble sagt var av diamant, så hard var den. Han utmerket seg snart i striden, og dronningen så det hele fra sitt vindu. Snart trakk Gahmuret seg tilbake for å bytte hest. Da kom det et sendebud til teltet hans. Det var fra det franske hoff der han hadde fått sin ridderoppdragelse. Dronning Ampflise som bare hadde vært et barn da han tjente hos dem, ville ha sin ungdomskjærlighet tilbake. Hun var blitt giftet bort til en annen slik at Gahmuret ikke kunne få henne, men nå var mannen hennes død, og hun ville gifte seg med sin gamle kjærlighet.

Gahmuret kastet seg ut i kampen med stor kraft og fikk snart en av de beste ridderne av salen. Da møtte han i stridsvrimmelen en ridder som bar skjoldet opp-ned. Han kjente straks igjen merket som var hans opprinnelige pantermerke og forsto at hans bror, lensherren av Anschauwe, var død. Da ble han grepet av dyp sorg og trakk seg tilbake fra striden. Mens han satt inne i teltet, kom dronningen på besøk. Hun het Herzeloyde og var så vakker at selv skinnet fra vokslysene bleknet.

Det ble forkynt at Gahmuret var vinner av turneringen selv om den var avlyst. han hadde med sin tapperhet og høviskhet allerede vunnet dronningens hjerte, og ble nå spurt om å bli hennes mann. Da steg budbæreren fra Frankrike frem og hevdet sin herskerinnes rett. Gahmuret trakk seg tilbake til soveværelset for å sørge over sin bror.

Neste dag kom dronningen for å be ham ta imot prisen for turneringen som var henne og de to rikene. Men Gahmuret beklaget og sa at han allerede var gift med en han elsket høyt, og dessuten hadde han ikke vunnet turneringen. Til slutt overlot dronningen hele saken til en dommer, og han bestemte at Gahmuret hadde vunnet og derfor måtte ta imot prisen.

Gahmuret stilte en betingelse før bryllupet: han skulle få reise på turnering en gang i måneden, og så ble Gahmuret hersker over både sitt gamle rike Anschauwe og de to rikene til dronningen. Nå kom en lykkelig tid, Gahmuret dro på turnering hver måned, men etter 18 måneder kom et sendebud fra kalifen i Bagdad som trengte hans hjelp. Det måtte han gjøre, og skiltes fra sin dronning for å gå i krig for kalifen.

Herzeloyde bar nå barn under sitt hjerte og levde i lengsel og smerte. En natt hadde hun en drøm: hun ble båret på en meteor gjennom verdensrommet mens det lynte og gnistret rundt henne. Så syntes hun at hun fødte en drage som hun diet, og så fløy den bort.

Straks etter kom en page inn med bud om at kongen var død. En av fiendene hadde kommet så nær at han hadde fått kastet bukkeblod over hjelmen som dermed hadde myknet, og et spyd kom susende og boret seg inn gjennom hjelmen. Spydspissen ble tatt ut av hodet hans, og sammen med hennes blodige linnet, som kongen hadde båret i striden, fikk Herzeloyde det overbrakt. Da sank hun bevisstløs om.

To uker senere fødte Herzeloyde en sønn som hun bare kalte «Bon fils, cher fils, beau fils» som, vel kan oversettes med «gode sønn, kjære sønn, vakre sønn».

Slik slutter andre sang av legenden om Parzifal.

Dette innlegget ble publisert i Legenden om Parzifal - mens vi venter. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s