Parzifal – forts. av 3.sang


parsifal

Vi forlot Parzifal i det han nærmet seg Arturs borg.

Utenfor porten så han en staselig rød ridder sitte til hest med et gullbeger i hånden. «Guds fred! Det sa min mor jeg skulle si», hilste Parzifal. Ridderen ba ham si til kong Artur at han ikke hadde ment å søle vin på dronningens skrud og at han ventet på at noen skulle kjempe med ham om begeret.

Vel inne i borggården ble han møtt av en væpner og spurte utålmodig etter Artur som skulle gjøre ham til ridder. Væpneren førte ham inn til kongen som satt med sine riddere ved det runde bord. Vår unge mann hilste Guds fred og overbrakte hilsningen fra den røde ridder. «Om jeg bare kunne få hans rustning!» avsluttet han. Han ville straks komme i gang med riddertreningen, men Artur ba ham vente til i morgen. Det hadde ikke Parzifal tid til. Han ville kjempe mot den røde ridderen og vinne hans rustning. Det ble stor forvirring rundt ham, men han sto på sitt, og til slutt ga de ham lov til å prøve.

Parzifal ble geleidet ut gjennom borggården der det var stor trengsel, for alle ville se denne merkelige unge mannen i narredrakt, men allikevel så strålende vakker. I det han gikk over gården hørtes en klingende latter fra svalgangen; det var fru Kunneware som lo! Hun som hadde vært stur og sorgtung og ikke hadde ledd på mange år. En klok kone hadde sagt at hun først ville kunne le når hun fikk se den beste ridderen i verden! Og nå hang hun utover rekkverket og lo så tårene trillet! Herr Keye som skulle opprette lov og orden i gården, ble så sint at han begynte å slå henne med staven sin  Den vise Antanor, som hadde sverget ikke å snakke før fru Kunneware lo, åpnet nå munnen for første gang på alle disse år og sa: «Den mannen som er skyld i at Kunneware lo, kommer til å straffe deg!» Da ble det stille.

Nå var Parzifal kommet tilbake til den røde ridder og forlangte å få hans rustning. Ridderen dyttet til ham så han trillet bortover marken og satte seg med spydet opp for å vise at han var klar til kamp. Da tok Parzifal et jaktspyd ut av koggeret sitt og kastet det med en velrettet og stor kraft mot hodet til ridderen. Det traff ham mitt i øyet og gikk ut i nakken, og han falt død til marken. Da sprang Parzifal frem og dro av ham rustningen og alt utstyret hans. En væpner kom ham til unnsetning og hjalp ham å få på alt sammen utenpå narredrakten. De fanget inn den staslige hesten, og med ett sprang var Parzifal i salen. Væpneren viste ham hvordan han skulle holde spydet og skjoldet. Da hadde han lært det som kong Artur skulle vise ham, så han ba væpneren hilse og si at han var klar til å tjene kongen når som helst, gi ham tilbake begeret og fremføre en klage over at en dame var blitt slått på grunn av ham. Det hadde gjort ham vondt. Så dro han sin vei.

Parzifal sprengte av sted på denne hesten som det ble sagt aldri ble trøtt. Henimot kveld dukket en storslagen borg  opp med tårn og spir, og da han kom nærmere, så han et stort lindetre på en vidstrakt grønn eng utenfor borgen. Under treet satt borgherren, fyrst Gurnemanz. Parzifal hilste som alltid «Guds fred! sa min mor jeg skulle si, og møtte jeg en gråhåret mann, skulle jeg be om gode råd.» Borgherren forundret seg over denne flotte ridderen som talte slik og ikke kunne holde sine våpen riktig, men han ba ham inn som sin gjest.

Inne i borgen ble han vist til et nydelig rom der væpnere hjalp ham av med rustningen, og stor var deres forundring da de så narredrakten hans. De meddelte borgherren om denne merkelige unge mannen, men sa også at de aldri hadde sett en så vakker ung mann og at den moren måtte være lykkelig som hadde født ham. Borgherren spør om det kan være slik at han har avlagt løfte til en kvinne, men det tror de ikke. Slik han oppfører seg er det tydelig at han ikke har anelse om hva minnetjeneste innebærer. Gurnemanz gikk nå inn til ham, vasket og forbandt sårene hans kjærlig som en far og bød ham mat. Etterpå fikk han en god seng der han sovnet med en gang.

Neste morgen ble han vekket til et varmt bad med roser oppi. Så ble han ført til messe og deretter var frokosten klar. Først nå begynte Gurnemanz å stille ham spørsmål, og Parzifal fortalte om moren og alle hendelsene på veien. Så begynte den gamle å gi ham råd,

Du snakker som et lite barn. Slutt å henvise til din mor hele tiden. Hør på hva jeg har å si deg: – husk alltid å beholde blygheten og skamfølelsen. Glem aldri å føle barmhjertighet med den som lider. Bekjemp nøden med gode gaver og legg alltid vinn på å være ydmyk. Vær generøs uten å sløse. Vær sparsommelig uten å være gjerrig. Hold måtehold i alt. Spør ikke for mye. Bruk alle sansene for å utdanne deg. Vis barmhjertighet med din fiende. Om noen ber om nåde, så la ham leve. Husk å vaske ansikt og hender rene for rust. Det liker kvinnene. Søk også kvinners kjærlighet. Det forskjønner en manns liv. Mann og kvinne er ett liksom solen og dagen, og de skal ikke skilles fra hverandre.

Heretter sluttet Parzifal å nevne moren. Han tidde i ord, men beholdt henne i sitt hjerte som en trofast mann ville gjøre. Nå skulle han lære turneringens kunst, og de bega seg til turnerigsplassen. Her lærte han alt om hvordan han skulle sitte til hest, holde våpnene og hvordan han skulle få hesten til å følge hans vilje. Alle forundret seg over den unge mannens kraft og styrke.

Den gamle håpet å få beholde ham som sin sønn eller kanskje få ham gift med sin datter, men Parzifal måtte videre. Han lovte å komme tilbake når han var blitt en ordentlig ridder, og så dro han sin vei.

(Og her slutter den lange sang 3)

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Legenden om Parzifal - mens vi venter, Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s