Parzifal i Gralsborgen


Gralsborgen

Gralsborgen

Vi er kommet til 5. sang av Wolfram von Eschenbachs nedskriving av Parzifal legenden i dag på andre søndag i advent.

Da kom Parzifal til en innsjø der han traff en gammel fisker med en påfuglfjær i hatten. Han spurte om nattely, men fiskeren sa at det ikke fantes noe menneskeskapt bygg i nærheten, bare en borg som han skulle vise ham. Ridderen kom så frem til borgen og hilste fra fiskeren slik han hadde fått beskjed om; da ble han tatt imot som en hedersgjest. Han ble ledsaget inn i den enorme riddersalen. Her brant 100 lysekroner og 100 lampetter på veggene, og det sto 100 sofaer langs veggene der det var plass til fire riddere i hver. Foran sofaene lå det dyre tepper. Det brant i tre peiser, og midt i rommet lå den syke borgherren på en seng ved et av ildstedene. Han var dekket av sobelskinn fordi han alltid frøs. Parzifal tok plass ved siden av ham, og sofaene fyltes av riddere.

Da kom en væpner inn gjennom en av dørene bærende på en lansespiss som det dryppet blod fra. Han bar den en runde rundt i salen mens ridderne gråt og jamret. Så bar han den ut igjen, og gråten stilnet.

Gjennom en dør på kortsiden kom to jomfruer inn med to gylne lysestaker, deretter fulgte fire jomfruer som bar understellet til et bord av elfenben og satte det foran herren. Så fulgte åtte kvinner til, fire bar lys og fire bar en bordplate av granathyasint; de var alle kledd i grønne fløyelskjoler. Etter dem fulgte to jenter med hvite håndklær og hver sin sølvkniv, to med lys og til slutt kom 6 jenter i gullbrokade med glasslamper med duftende balsamolje, og med dem kom dronningen Repanse de Schoye i en arabisk silkekjole bærende på Gralen som sto på en grønn silkeduk. Hun stilte seg med 12 jomfruer på hver side da dørene ble åpnet, og inn strømmet kammertjenere med boller med vann og hvite linhåndklær. Det ble trillet inn fire bord med tallerkener og beger, pager hentet brød, og hver ridder kunne ønske seg hva han ville ha på tallerkenen som ble fylt av Gralen.

Parzifal så på det hele og hadde mange spørsmål, men tidde.

Hvorfor tidde vår unge venn? Var han ikke nysgjerrig nok? Forundret nok? Torde han ikke? Nei, han husket hva Gurnemanz hadde rådet ham til: ikke spør for mye! Det skulle bli skjebnesvangert. Aj aj aj: hvorfor spurte du ikke, Parzifal?

Dette innlegget ble publisert i Legenden om Parzifal - mens vi venter. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s