Sjette sang – mens vi venter


Vi er kommet til sjette sangen av Parzifals historie. Han er nå ute for å gjøre bot for sine synder og forsømmelser.

Parsifal2

Det hadde falt snø til tross for at det var langt utpå våren. Parzifal satt på hesten sin i en lysning i skogen og så en jaktfalk slå ned i en flokk med gjess. En gås ble såret, og det dryppet tre dråper blod ned på snøen. Vår ridder var ganske utmattet og falt helt i staver da han stirret på de tre blodflekkene som spredte seg i snøen. Han syntes han så sin kjære Kondwiramurs ansikt og falt inn i en slags transetilstand der han satt med lansen opp.

En væpner fra Kunneware dukket opp i skogbrynet og så ridderen som satt i kampstilling. Han skyndte seg tilbake til kong Artur for å fortelle om ridderen. Ridder Segramor var så ivrig at han klarte å overtale kong Artur til å gi ham tillatelse til å kjempe. Da han kom frem, snudde hesten på hodet, og vår ridder våknet. Segramor angrep, og spydet trengte gjennom skjoldet til Parzifal, men ble selv kastet av hesten. Han kravlet seg opp og tilbake til leiren mens Parzifal falt tilbake i transen.

Nå ba Keye å få kjempe. Det var han som hadde slått fru Kunneware. Han slo spydskaftet i hjelmen til Parzifal, så han våknet. I kampen gikk spydet til Keye gjennom Parzifals skjold, men han ble slått av hesten, falt over et tre og brakk en arm og et ben, og hesten hans døde. Vår ridder falt igjen i staver.

Så var det Gawans tur. Han var ubevæpnet og la sitt silketørkle over bloddråpene, så Parzifal våknet igjen. Han kunne ikke huske at han hadde kjempet, men var glad for å se Gawan som var kjent som den vennligste av alle ridderne til Artur. De red sammen til leiren, og der blir Parzifal invitert til å bli en av ridderne rundt Det Runde Bord. Det ble laget til et stort måltid, og en stor rund duk ble lagt på bakken.

Da kom en selsom skapning ridende: hun hadde en påfuglfjær i hatten, en svart flette som var like stiv som svinebust, nese som på en hund, to huggtenner, lange, flettede øyenbryn, ører som på en bjørn, hender som en ape og negler som løveklør. Hun red bort til Artur og sa: «Du har tatt imot en uverdig i kretsen. Det Runde Bord er tilintetgjort!» Så henvendte hun seg til Parzifal: «Du hjerteløse! Hvorfor hadde du ikke medfølelse med fiskerkongen? Du har gjort deg fortjent til helvete og vil få din straff også på jorden. Hvorfor spurte du ikke?» Hun forteller ham om Feirefiz, broren som er sin far verdig. Så rir hun gråtende bort.

Parzifal var som truffet av lynet. Det eneste som reddet ham var blygsel og skamfølelse. Han sier at han ikke har noen glede før han får se Gralen igjen. «Hva er Gud?» spør han. «Jeg var rede til å tjene ham, men nå sier jeg opp min tjeneste hos Gud.»

Slik ender sjette sang. Parzifal er nå helt knust og vet hverken ut eller inn.

Dette innlegget ble publisert i Legenden om Parzifal - mens vi venter. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s