Møte med Kenny Ortega og Travis Payne


49421296103111

Det var i februar 2010. Jeg hadde kjøpt billetter til London i vinterferien for å se utstillingen om Michael Jackson på O2 arenaen. Da så jeg på internett at det skulle være lansering av DVD’en til «This is it», og Kenny Ortega og Travis Payne skulle komme sammen med This is it danserne Daniel Celebre og Nick Bass. Men det var dagen før jeg kom til London! Billetten MÅTTE byttes! Jeg vet ikke hvordan det er med dere lesere, men jeg har lenge hatt en slags innbilning om at disse internasjonalt kjente Hollywood stjernene er en slags fjerne vesener som det er umulig å se annet enn på film og i blader. De er liksom ikke levende eller hva? Allikevel har jeg alltid syntes det er moro å treffe, se, oppleve kjente mennesker live. Jeg har hatt perioder i livet da jeg samlet på autografer og har reist på «pilegrimsreiser» til steder der mennesker jeg beundrer har tilknytning til, enten det er Beethoven, Hamsun, Ibsen eller Tolstoj. Jeg synes alltid det er fantastisk at noen mennesker kan skape noe som kan glede og opplyse andre mange år senere. Da har man levd for noe mer enn seg selv……

i20hll

Men tilbake til Londonturen. Jeg var et halvt år tidligere blitt hodestups Michael Jackson fan da han døde, og høsten 2009 kom filmen «This is it» på kino.  Jeg hadde vel sett den et 20-talls ganger. Gjennom den hadde jeg blitt kjent med mange nye ansikter og skikkelser fra musikkindustrien. En av dem var regissøren for showet Kenny Ortega, og en annen var koreografen Travis Payne. Danserne hadde man også rukket å bli kjent med siden de uttaler seg med mye følelser på begynnelsen av filmen. Nå ville de altså være å treffe i London, på musikkbutikken HMV i Oxford street fra midnatt 21. februar. Jeg måtte dit!

MJ TII 102  photo_1368582944070-1-0

Og det gjorde jeg. Kom til butikken i god tid før midnatt, og da var det en lang kø utenfor. Da jeg så meg rundt, forsto jeg at jeg ikke var den eneste gamle damen der. Her var mennesker av alle hudfarger, alle aldre og størrelser, og mange av dem var i MJ t-skjorte eller fullt utstyr med røde Beat it eller Thriller skinnjakker eller sorte, blinkende Billie Jean jakker. Det var lett nervøs stemning.

MJ 2009 TII 62

Der sto jeg da med mine slitte hofter og trøtte ben og ventet. Endelig slapp vi inn, og vi strømmet på for å komme nærmest mulig. Så ble vi stående sammenpakket inne i butikken mellom reolene. Det var satt opp et slags podium foran med et bord og fire stoler med mikrofoner foran. Vi ventet og ventet. Så lød det over høyttaleren: «Kenny Ortega har ankommet og er et sted i huset….» Rop fra publikum. Så kom de endelig anstigende. Travis Payne og de to danserne stilte seg i positur, og musikken startet. Der, bare et par meter fra meg, danset de «the drill», som de bare noen måneder tidligere hadde danset med Michael. Det var som om de steg rett ut av filmen jeg hadde sett så mange ganger. Er det «magisk» Michael ville ha sagt? Dansen var over, og de tok plass ved bordet. De hilste oss og sa noen ord som jeg ikke husker nå. Jeg bare stirret på dem gjennom tårer og kunne ikke fatte at jeg faktisk var der. Det ble stilt spørsmål fra publikum. Ett av dem var hvilken dans Travis likte best. Han svarte: «Det må være the drill, for det er den siste dansen jeg danset med Michael……så kunne han ikke si mer, for tårene bare rant. Det var i det hele tatt mange tårer hos alle den kvelden. Tydelig at de alle fire var svært berørt.

thisisitortega1

Så fikk vi komme opp en etter en  for å få autografene på DVD’ene og ta et bilde med dem. Jeg bare visste at mitt hovedanliggende var å få takket for alt de hadde gjort for Michael og for filmen. Kamera hadde jeg ikke, så det ble ikke noe bilde med meg og dem, Men det var også siste gang jeg stilte uten kamera ved slike anledninger! Jeg kom opp og la frem filmene jeg ville ha navnene på. Først hilste jeg på den ene danseren, så var det å klemme Travis og takke og si at jeg hadde kommet fra Norge. Da steg tårene opp i øynene hans igjen, og han ropte til Ortega: «Kenny, hør her, hun er kommet helt fra Norge!» «Har hun?» spurte han. Ny klem og takk og ta i handa. jeg fikk takket og takket, snufset og gikk til sistemann. Så var det til utgangen og betale for filmene. Mannen bak disken lurte på om jeg var OK, og jeg tørket tårene og bare nikket et takk for at du spør, men det går bra. Utenfor i nattemørket ble jeg bare stående. Hva var det som hadde skjedd? Jeg hadde fått takket! Jeg hadde fått takket! DVD’en og Bluray’en står hjemme på utstilling. Det var første gang jeg traff noen som hadde arbeidet nært med Michael Jackson! Og det skulle ikke bli den siste!

mj_this_is_it_itunes

Dette innlegget ble publisert i De som vil noe mer, Film, Michael Jackson. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s