En by ved Volga


the-mother-motherland-calls-volgograd

Rett før nyttårsaften ble vi minnet på en by ved Volga som ikke har vært i rampelyset på lenge. Det underlige er at en slik by sjelden blir nevnt uten at det er en eller annen form for katastrofe. Ved siden av å kjenne forferdelse over det som skjedde på jernbanestasjonen og en buss der i byen og som krevde flere menneskeliv, tenkte jeg også på denne byen i et litt annet perspektiv. Og jeg tenkte på den gangen jeg var der for 37 år siden.

978x

Det var i februar 1977, og det var oppimot 30 kalde grader. Gruppen med utenlandsstudenter i daværende Leningrad (i dag St. Petersburg) fikk tilbud om en ekskursjon til Volgograd. Vi dro selvsagt med tog, og vi ankom nok til den stasjonen som var i nyhetsbildet for noen få dager siden. Det var kaldt, svært kaldt. Og vi var midt ute på steppen, i alle fall kjentes det slik. Det var store, brede gater og firkanta høye blokker på begge sider av gaten. Snoen jog gjennom gatene som i en trakt, og det viktigste var å komme innomhus, så vi fant en sjelden kafe. De hadde ikke mye på menyen, for det var rasjonering på den tiden, men en suppe fikk vi da, og vi fikk mørkt brød med STERK sennep. Det varmet veldig godt i vinterkulda!

Før vi fikk omvisning på krigsminnesmerket som ligger på høyden  Mamajev Kurgan, gikk noen av oss en tur ned til elven. Det er selveste Volga, og byen ligger på vestre bredd, altså på europeisk side. Den var selvsagt stivfrossen og like flat og hvit som resten av landskapet, men vi kunne se rekkverket til strandpromenaden og skjønte at vi sto ved elvebredden. Mens vi sto der og så utover den hvite flaten, hørte vi noen komme opp rett bak oss. Det var en eldre mann med langt, hvitt skjegg, brun frakk med et tau rundt livet og en stor skinnlue på hodet. Vi trakk oss litt tilbake og så han stilte seg opp ved rekkverket. Da tok han av seg skinnlua i iskulda og holdt den i hendene foran seg. Vi hørte han sa noe og flyttet oss litt nærmere:

«Takk, Moder Volga, for alt du har gitt»…..hørte vi, så forsvant stemmen i vindsuset. Vi så han korset seg og hørte igjen ordet «takk»…..Jeg var helt fjetret og følte jeg var inne i en roman fra 1800-tallet midt i verste Brezjnev-tid.

kloster

Så gikk vi opp til høyden, til verdens største krigsminnesmerke med kvinneskikkelsen på toppen som er like høy som Eiffeltårnet! Turen opp til toppen er mildest talt spesiell; oppover trappene med digre relieffer på hver side av sårede soldater og en stemme som kommer ut fra høyttalere som med patos leser dikt: «Aldri glemme! Aldri glemme!» og lydopptak fra bombeangrep. Så enorme statuer av falne soldater og mødre som gråter og så en sti som snirkler seg opp til en rund bygning der vi gikk inn. Der var veggene dekket av gullmosaikk med navn på alle de falne offiserene under slaget og en flere meter høy hånd med en fakkel som kommer opp fra gulvet. To unge soldater sto vakt rundt den evige ild. Da var det ikke mange øyne som var tørre! Videre gikk vi opp til kvinnestatuen, og å stå ved hennes føtter, er en underlig følelse. Bare stortåa er større en meg! Du må legge hodet helt bak på nakken for å se opp til toppen. Vi var blitt stille på veien opp, og nå var det nok. jeg måtte ned igjen, og det litt fort!

RUSSIA-HISTORY-POLITICS-WWII volgograd,%20Mamayev%20Kurgan

Det var ett hus som sto igjen etter krigen, slik at man kan bli minnet om ødeleggelsen. For dette er stedet der Andre Verdenskrig snudde for nazistene: Slaget ved Stalingrad varte fra august 1942 til 2. februar 1943. Det var som om Stalin hadde sett seg blind på at nazistene ikke skulle komme videre. De skulle ikke få krysse Volga, og de skulle ikke få ta byen som bar hans navn. Etter de grusomste kamper ga øverstkommanderende Paulus opp, og tilbaketrekningen begynte. Hitlers rike skrumpet inn helt til det bare var en liten del av Berlin igjen i mai 1945. Stalingrad ble jevnet med jorden. Likhaugene vokste og vokste, og antall drepte oversteg det meste man har sett i noe slag: 1,7 – 2 millioner falne. Ikke rart byens navn har en spesiell klang både for russere og tyskere.

stalingrad   stalingrad-battle-second-world-war-destruction-rare-photos-amazing

I dag har byen noe over 1 million innbyggere. Den ble grunnlagt på 1500-tallet som en festning mot sør og fikk navnet Tsaritsyn som betyr tsaritsaens by. Det het den helt frem til 1925 da den ble omdøpt til Stalingrad fordi Stalin angivelig skulle ha gjort en innsats for de røde mot de hvite under borgerkrigen der i 1920-21. I 1961 skiftet den igjen navn under Khrustsjovs avsløringer av Stalins terror. Ikke uten motstand kom det siste navneskiftet, og det er fortsatt folk som mener den bør hete Stalingrad pga den symbolske stillingen fra Andre Verdenskrig. Det ble til og med gjort et vedtak for et års tid siden om at byen skal ha navnet Stalingrad på seks spesielle datoer i året: 2. februar som markerer slutten på slaget, 9. mai som er seiersdagen for krigen, 22. juni som er dagen da Sovjet ble angrepet av Hitler, 23. august som var starten å angrepet på byen, 2. september som var seieren over Japan og 19. september som var starten på operasjon Uranus da Sovjetarmeen begynte det gigantiske motangrepet som førte til omringningen av den sjette tyske arme og dermed ga dem overtaket.

stalingrad ii

Slaget ved Stalingrad markerte «vendepunktet» i Annen Verdenskrig, og det setter russerne svært høyt, og det burde vi også når vi hører om den innsatsen og de lidelsene russerne led for å befri oss fra nazistene.

I dag har byen kommet i søkelyset igjen der den ligger så fredelig ved den lengste elven i Europa, og det er igjen skrekk og gru vi hører om. Det er trist og leit, og det er å håpe at både denne byen og resten av det sørlige Russlands konflikter vil finne sin løsning så fort som mulig. I mellomtiden har terroristene lykkes i å sette skrekk i idrettsutøverne som forbereder seg til Sotsji OL.

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Russland. Bokmerk permalenken.

2 svar til En by ved Volga

  1. Jon Ole Hokstad sier:

    Artig å komme over dette, Astrid. Vi er to par som skal seile ned Volga i sommer, og jeg snuser etter bakgrunnstoff, og kom over artikkelen din. Må også reklamere litt med at jeg har gitt ut to bøker om reiser i Sovjet. Du finner dem på hjemmesida mi: http://www.tronden.no.

    • Nei og nei, tenk at du fant bloggen min! Det var gøy! Og at du har gitt ut de bøkene, visste jeg ikke. Det skal jeg jammen undersøke, så kanskje du hører fra meg! Vi har jo en russisk forening her i Tønsberg som vi har hatt i 7 år, med mange fine arrangement. Den kan du også lese om på bloggen: Zazjigalka. Alt vel til deg!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s