Svet betyr lys på russisk


white-night-st-petersburg

Jeg har sagt før at det var mye nytt som skjedde i verden på begynnelsen av 90-tallet, og at det derfor har vært mange 20 års jubileer de siste 2-3 årene. Så også med den historien jeg nå skal fortelle. Men forhistorien går lenger tilbake.

Det var på den tiden jeg gikk rundt og studerte i Leningrad. Slik kunne det begynne. Det var i den mørkeste stagnasjonstiden, og den loslitte Leonid Breznjev satt ved makten sammen med resten av den geriatriske avdelingen som utgjorde sentralkomiteen i Kommunistpartiet. Det var med andre ord på slutten av 70-tallet, eller nærmere bestemt vinteren 1977.

Strelka på enden av Vasilijøya

Strelka på enden av Vasilijøya

Jeg traff henne på det lille rommet til Jevgenija Pavlovna, en gammel dame på nærmere åtti som ikke lenger kunne gå de fem etasjene ned til gaten og var helt avhengig av hjelp. Hun hadde ingen familie, men lykkeligvis hadde hun en interesse som knyttet mennesker til henne. På det lille rommet hennes i den kommunale leiligheten som hun delte med et svært mistenksomt ektepar, samlet det seg en gruppe yngre mennesker. Ved siden av den store senga, et skrivebord og tre stoler var det akkurat plass til ei bokhylle, og der sto det mange bøker med brun innbinding i A4 format. Tok man ut en av dem, så man at sidene var av tynt papir som de gamle flypostarkene, dekket med skrivemaskinskrift i mer eller mindre utflytende form. Det var antroposofisk litteratur i hjemmelagede utgaver, eller «samizdat» som det ble kalt.

Når gruppen var samlet, laget Jevgenija Pavlovna te i tynne bredmagede kopper med gullkant. Det var den beste teen jeg har smakt! Hun hadde alltid en blanding med svart te som ble helt gyllen i koppen og med en dæsj peppermynte oppi. Det smakte himmelsk! Ved siden av spiste de tynne skiver med sort brød med smør og en tykk skive gulost på. Av og til var det pølse på. Aldri noe annet.

IMG_3298

Jeg ble introdusert for denne gruppen av en svenske som bodde på det samme studenthjemmet som jeg. Han hadde spesialisert seg på å finne frem til gamle damer som kunne fortelle noe fra 20-tallets Petrograd og det litterære miljøet fra den gang, og særlig var han interessert i forfatteren Andrej Belyj som han skrev doktoravhandling om. Dette lille rommet på Fontanka ble mitt tilholdssted den siste måneden av mitt studieopphold. Det ble mitt eventyrhus. Jeg lyttet til alt Jevgenija Pavlovna kunne fortelle, det var fra før-revolusjonær tid, fra selve revolusjonen, Stalintiden, blokaden under krigen, evakueringen og vennskapet med de nye menneskene. Jeg var lutter øre……, men jeg måtte alltid være forsiktig, se meg godt omkring om det var noen som fulgte etter meg, ikke snakke ute i trappeoppgangen og bruke en egen ringerytme for å signalisere at det var meg. Det var ører og øyne overalt…

681x454

Der i kretsen var Georgij, Vladislav, Misja, Masja, Ira og så var det Sveta. Hun var bare litt eldre enn meg, hadde en handikappet datter og en mann hun ikke lenger levde sammen med, men som allikevel på ekte sovjetisk vis fremdeles bodde i leiligheten med dem.

Vi ble riktig gode venner, Sveta og jeg. Jeg var på besøk hjemme hos henne, traff datteren som ikke kunne gå, men kravlet rundt på gulvet, som elsket ballett og leste de nydeligste dikt. Hun elsket også å snakke om kunst og kunne sin Pusjkin utenat. Det var som om hun kom fra en annen verden der de levde i en av de mange grå høyblokkene på Vasilijøya.

standard_russland24

Da jeg dro fra Leningrad den våren, fulgte noen av kretsen meg til metrostasjonen og minnet meg på at jeg måtte komme tilbake for «jeg brakte brød til Russland». Da kunne jeg jo ikke annet. Så jeg fikk jobb som reiseleder i Norsk Folkeferie og reiste jevnlig med norske turister til Leningrad og Moskva. I kofferten var det alltid noen antroposofiske bøker som gruppen hadde bedt om. De fikk snart et ganske stort bibliotek med antroposofisk litteratur.

Men så en dag fikk jeg ikke visum lenger. Jeg var utestengt. Av uvisse grunner.

Det gikk noen år. Så fikk jeg høre at Sveta var blitt syk. En felles venn reiste fortsatt på besøk dit og kunne fortelle at Sveta hadde fått kreft. Det var alvorlig. Da bestemte vi oss for å  handle. Vi var da kommet til slutten av 80-tallet, og Gorbatsjov satt ved makten og hadde innført glasnost og perestrojka. Det var blitt et åpnere samfunn.

© Denis Garipov +7 921 9115929 dgaripov@mail.ru

Jeg husker ikke helt hvordan det gikk til, men vår venn klarte å reise til Leningrad, leie bil der og få med seg Sveta over grensen til Finland. Der fikk han henne på et fly, og de fløy rett til Oslo. I mellomtiden hadde jeg skrevet brev til fjern og nær og bedt om penger til Svetas sykehusopphold. Pengene strømmet inn.

Sveta ankom en fredag ettermiddag, og vi reiste rett til Ring legesenter. Der ble hun undersøkt og sendt rett til Radiumhospitalet. Legen som undersøkte henne, sa at om hun ikke hadde kommet inn da (klokken var neste fire fredag ettermiddag). kunne hun ha dødd innen timer. Jeg måtte oversette, og det var ikke lett med medisinsk terminologi som jeg ikke kunne, men vi gjorde oss da forstått.

Sveta kom i gode hender, fikk god pleie og tett oppfølging. Da behandlingen var over på sykehuset, fikk vi ordnet et opphold på Vidaråsen til henne. De tok henne imot selv om det absolutt ikke var innenfor deres oppgaver å ta hånd om en kreftsyk. til rekonvalesens. Hun spaserte turer blant husene i landsbyen i Andebu, besøkte verkstedene og så hvordan de handikappede hadde det både i husene og på jobb i verkstedene. Hun var svært imponert og la merke til alt. Det var ikke fritt for at hun drømte om en slik landsby for sin datter og andre utviklingshemmede.

Det gikk et år, og Sveta fikk også behandling i Sveits før hun dro hjem igjen. Da var vi kommet til 1990, og forandringen i verden skjedde fort; muren falt, og Sovjetunionen med den ikke lenge etter. Sveta hadde med seg noen redskaper hjem med tanke på at hun skulle være med på å starte et verksted og arbeide for en Camphill landsby i Russland. Men det skulle hun ikke få oppleve. Hun døde ikke lenge etter at hun kom tilbake til Russland.

bank-bridge-in-st-petersburg

Men spiren var sådd. De andre i kretsen fikk høre henne fortelle. Jevgenija Pavlovna døde også på denne tiden. Hun rakk å bli 90 år, og jeg rakk å besøke henne på dagen hennes. Det er jeg glad for.

Noen mennesker fra Vidaråsen hadde blitt introdusert for kretsen allerede på 80-tallet gjennom mine turistreiser, og nå var de klare til å handle. Verden var åpen, og styresmaktene i Russland var ivrige etter å få inn alt nytt, forandre på alt som hadde vært, og lydhøre for de fleste ideer. En delegasjon fra Vidaråsen gikk rett til de lokale myndighetene og sa de ville starte en landsby for psykisk utviklingshemmede, og de ble kjørt rundt i distriktet og vist passende landområder.

015

Da de kom et stykke øst for Leningrad, eller St. Petersburg som byen var omdøpt til, befant de seg i nærheten av den lille byen Staraja Ladoga, ikke langt fra Ladogasjøen. Der fikk de se et stort skilt som fortalte at det var her vikingene kom på 800-tallet, da visste de at det var her landsbyen skulle ligge. Avtale ble skrevet med myndighetene, og arbeidet kunne begynne.

Og dette skal jeg fortelle videre om i morgen.

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Russland, Steinerskolen. Bokmerk permalenken.

4 svar til Svet betyr lys på russisk

  1. Magnus Aagesen sier:

    God läsning. Tack för det. LM

  2. anne-mette stabel sier:

    Spennende historie og levende skildret, takk, vil gjerne høre mer av denne historien!
    anne-mette

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s