Svetlana (en fortsettelse)


julia_sveta

Før vi går videre med historien om Svetlana i Russland, tar vi et lite sidesprang til Estland. De to landene hadde jo vært innenfor en og samme stat siden 1945 og dermed delt samme skjebne,

I 1991 var jeg på besøk i Estland hos gode venner fra oppbyggingen av en steinerskole der i landet. Vi besøkte forskjellige steder i det lille landet og var en dag på vei østover fra Tallinn da vi kom forbi noe som lignet på et fengsel. Det var en lav, lang bygning som like godt kunne ha vært et fjøs på et kollektivbruk som en institusjon. Det var et høyt nettinggjerde rundt, og innenfor gjerdet kunne man se noen menneskelige vesener som satt og sto i noen pysjamasaktige klær. Min estiske venn forklarte at dette var en psykiatrisk klinikk. En hurtig assosiasjon gikk til Ibsens Dårekiste og filmen Gjøkredet. Jeg ville inn.

jacknicholsen

Vi stoppet bilen, og min venn gikk foran inn gjennom porten og til vaktrommet i den ene enden av den lange bygningen. Det var en eneste lang korridor med rom på begge sider. Vi begynte å gå. Jeg vet ikke hva som fikk meg til å fullføre besøket, hva som skjøv meg fremover gjennom hele bygningen. Det var en svært varm sommerdag, og dørene inn til rommene sto åpne. Der lå det mennesker i jernsengene sine med et skittent pledd over seg, eller de satt på gulvet lent inn mot veggen eller de satt på en pinnestol som var det eneste møbelet i rommet foruten de to sengene og et nakent bord. Alle var i de sammen «fangedraktene».

Det var hva jeg så, men det var en annen sans som var enda mer aktiv, og det var luktesansen. Jeg kjente fort at her kunne jeg ikke puste gjennom nesa, for da ville jeg komme til å brekke meg. Stanken var ubeskrivelig fra avføring, urin og svette. Jeg merket at skrittene mine gikk fortere. Jeg måtte ut! Min estiske venn ville stoppe og snakke med noen, men jeg ville ut!

Vel ute vellet tårene frem. Jeg kjente meg som lammet og fikk ikke frem ett ord. Så slik var institusjonene fra Sovjettiden. Gud hjelpe meg! Det var betraktelig verre enn jeg kunne ha forestilt meg. Jeg så for meg bygning på bygning med psykisk syke, psykisk utviklingshemmede og bevegelseshemmede, gamle og foreldreløse barn som ble holdt innesperret under slike forhold fra Østersjøen til Stillehavet! For den som vil lese om det, kan jeg anbefale boken til Ruben Gallego: «Hvitt på svart».

Ruben Gallego

Ruben Gallego

Det var med disse bildene i bakhodet at jeg hørte om folkene fra Vidaråsen som reiste til Russland og ville bygge en landsby for psykisk utviklingshemmede. Ingen tvil om at dette var et usedvanlig viktig arbeid som måtte støttes! Jeg var ikke selv med på reisene eller byggingen de første årene, men forsøkte så godt jeg kunne å hjelpe hjemmefra.

Et stort hus skulle først oppføres med russiske bygningsarbeidere og russiske materialer. Det gikk fryktelig langsomt. Da tok de norske skjeen i egen hånd og kjørte over et helt hus fra Norge via Sverige og Finland, gjennom den russiske grensa og frem til stedet der landsbyen skulle reise seg. Og det var ikke noe lite hus: det var et 20-roms hus med plass til at 14-15 mennesker kunne bo der. Folkene fra Vidaråsen var med og bodde der mens de bygget.

bilder-svetlana2

Det sto ferdig på rekordtid og fikk navnet Fridtjof Nansen Hus til ære for den store humanisten som i sin tid hjalp til mot hungerkatastrofen i Russland. Litt etter var det andre huset også ferdig, like stort. Det fikk navnet Fjodor Dostojevskij Hus.

Da jeg kom på besøk første gang i 1995, var det allerede en spire til en landsby med disse to husene. De første landsbyboerne var på plass. Det ble bakt og melket, og jorda ble dyrket. Det viste seg at det var ypperlig jord, så grønnsakene sto store og flotte da jeg var der i juli.

img12  img14  img15

Stedet hadde fått navnet Svetlana Camphill landsby etter vår venninne som døde kort før byggestart. Da jeg kom inn på kjøkkenet, sto Misja og vasket opp. Sist jeg så ham var i det lille rommet til Jevgenija Pavlovna på Fontanka gaten i Leningrad. Det var gått 12-14 år siden den gang. Verden hadde virkelig forandret seg!

Det var ingen økonomisk hjelp å hente i Russland på den tiden, så landsbyen ble helt og holdent drevet med penger fra Norge, så ble den også kalt «Den Norske Landsbyen» på folkemunne i Russland.

04_04

Langsomt fikk de sving på jordbruket og ble selvforsynte med grønnsaker, kjøtt og melkeprodukter og kunne enda til begynne å selge på det lokale markedet inne i Volkhov som er nærmeste by av noen størrelse. Det ble bygget bakeri, fjøs, en garasje ble hentet fra Norge og ble til hønsehus og grisehus. En jordkjeller kom opp, og et nytt initiativ fra Norge, som het Brobyggerskolen, sørget for utbyggingen. De ble etter hvert til stiftelsen BRO som kom med grupper av unge mennesker som hjalp til å bygge halm og leirehus, og snart begynte Vidaråsen å trekke seg ut. Svetlana skulle stå på egne ben!

svetlana_camphill_web

Fra århundreskiftet måtte landsbyen finne midler andre steder, og det var i tillegg mye motstand både fra myndigheter og til dels fra lokalbefolkningen, men langsomt begynte de lokale å venne seg til Svetlanas landsbyboere, de fikk solgt sine produkter og begynte å bli kjent. Det kom journalister fra både St. Petersburg og Moskva, interesserte fra både Volgograd og Sibir, og det ble skrevet artikler og laget TV program om dem. Et nytt bolighus ble bygget, og et nytt verksted kom opp for et år siden.

byggeturer_2011  byggeturer2012_2

Det har særlig vært morsomt å komme til Svetlana de siste årene. Da har det vært på stell der, stemningen er god, og vi har blitt tatt svært godt imot når vi har komme med en gruppe ungdommer som har jobbet med husene. For to år siden satte vi opp et slags lysthus som brukes både som samlingssted og til urtesortering. Landsbyboerne er nysgjerrige på gjester, snakker gjerne med deg, og det er et ypperlig russiskkurs å snakke med dem hele dagen, for du kan ikke unngå å lære en del ord som de gjentar til stadighet.

044  046

Siste gang jeg var på Svetlana var i mai for snart to år siden. Da arbeidet mine elever med det nye verksteds- og garasjehuset, og alt var fryd og gammen. Da fortalte de at nå blir landsbyen finansiert av 1/4 del fra eget salg, 1/4 av trygden til landsbyboeren og 1/4 fra gaver fra utlandet og 1/4 fra russiske sponsorer. Det siste var nytt. Det var folk som hadde hørt om dem og faktisk bare ringte og spurte om de kunne gi dem noen penger!

Det er stadig gjester på Svetlana, og de kommer fra hele Russland. Det er klart de er til inspirasjon for mange. For et par år siden ble det startet en ny landsby helt vest i Russland mot grensa til Latvia. Den heter Tsjistye Kljutsji og har nettopp nå for noen få uker siden fått sitt andre hus.

006  007

Det er ikke mange mennesker som bor i disse «landsbyene». I Svetlana er det et 40-talls mennesker, og i den nye landsbyen er det 10-15, men de er viktige steder som forteller om en annen måte å leve på. De driver biodynamisk jordbruk, bygger økologiske hus og lever av det de dyrker. Barn og skoleklasser kommer på besøk for å komme nærmere naturen, myndigheter kommer og alle typer mennesker som er interessert i alternative boformer og dyrkningsmetoder.

024

Sveta, eller Svetlana som hun het, lever på denne måten videre. Hennes drøm er gått i oppfyllelse. Hennes datter fikk riktignok ikke oppleve det, for hun døde for noen år siden, men det kommer andre til gode, og det kan Russland trenge.

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Økologi og miljø, Russland, Steinerskolen. Bokmerk permalenken.

4 svar til Svetlana (en fortsettelse)

  1. Anna sier:

    For en nydelig historie Astrid!! Jeg ble rørt og har veldig stor respekt for det dere bygget opp!!

    • Så hyggelig! Det er nettopp derfor jeg gjerne vil spre det slik at folk kan se hva som er blitt bygget opp. Det er jo så mye nyheter om alt som er dårlig og ikke funker. Vi trenger de gode historiene!

  2. Så fint å lese hele historien på denne måten! Jeg har truffet Sveta, og jeg har vært i Svetlana, og har selvsagt hørt historein før, men ikke fra din side. Tusen takk!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s