Vinter


P1191890

Det snør tett, og det har det gjort i hele dag. Om vi ikke har hatt vinter før, så kommer den nå. Det skal liksom ikke være slik her ved kysten i Vestfold, her skal det være sommer bestandig.

2639843

Dette minner meg mer om Russland. Til og med storbyer som St. Petersburg blir ekstra vakre i vinterskrud. Det er som om alle de forskjellige fargene på bygningene blir enda klarere og kommer helt til sin rett når de er innhyllet i snø.

P1191885

Det var i februar og veldig kaldt. Det må har vært godt under 20 minus, og jeg hadde blitt overtalt til å reise til klosteret i Petsjory helt ved grensa til Latvia. Jeg hadde ikke lov til å bevege meg så langt fra St. Petersburg, så det måtte skje i all hemmelighet. Det var tross alt dyp sovjettid. Mine russiske venner mente bestemt at jeg kunne gå for russer, så vi slang oss på nattoget til Pskov, reiste på laveste klasse der det er køyer på kryss og tvers. På vinteren blir det temmelig tett inne i ei slik vogn, og jeg sov nok ikke mye den natta.

Klosteret i Petsjory

Klosteret i Petsjory

Om morgenen gikk vi av på stasjonen i Pskov og ventet på bussen videre ut i ødemarka. Det var kaldt der tidlig på morgenen, og det tok tid før bussen kom. Da vi entret bussen, var det like kaldt inne som ute, ingen varme som jeg kunne kjenne. Utenfor var det helt hvitt i morgenmørket. Det var ingen forskjell på veien og jordene på begge sider så langt jeg kunne se.

96129641_russkaya_izba_3

Da gikk det som det måtte gå: pump! Vi havnet i grøfta!. Der sto vi. Midt i ingenmannsland. Ikke et hus å se, ikke en bil, ingenting. Vi måtte ut av bussen og forsøke å løfte, skyve og dra, men den rikket seg ikke. Kulda beit ikke bare i kinna, men etter en stund kjente jeg den komme opp gjennom sålene på støvlene. Det begynte å ane meg at vi faktisk kunne fryse i hjel der ute på landeveien i Russland…… slik skulle det altså ende…….

Da dukket det opp en lastebil! Takk gode skaper! Den dro oss opp på veien, og reisen kunne fortsette.

Men eventyret var ikke slutt. Da vi kom frem til Petsjory, måtte vi gå fra hus til hus og spørre om husly for natten. Det ene huset var skjevere enn det andre. Vinduskarmene var utskåret på noen av dem og malt i gilde farger. Andre var grå og skakke. Ingen ville ta oss imot. De ante at det var utlendinger med, for vi måtte vise pass når vi skulle overnatte…..

8279321

Endelig var det ei krokete gammel kone som slapp oss inn i varmen. Der inne var det enda ei kone, og hun lå på ovnen slik man gjør i russiske eventyr. Vi fikk plass på gulvet, på ryene og et teppe fikk vi over oss. Heldigvis hadde jeg ei tjukk kåpe som jeg kunne ha over meg om natta.

Vi skulle på gudstjeneste den kvelden. Ekte ortodoks gudstjeneste som varer og rekker i time etter time. Det var rene utholdenhetsprøven der jeg sto meg igjennom fire timer med messing på kirkeslavisk og et skuespill rundt meg med folk som bøyde kne og reiste seg i et helt uforståelig mønster. Røkelsen lå tett, vokslyslukten likedan. Det glitret i lysene og gullet på ikonene, koret sang som engler i alle stemmer, og det var lunt der inne i gudshuset, men hver gang døra gikk opp, strømmet kulda inn, og dampen sto.

1992371-Novgorod_russia_Velikiy_Novgorod

Det var ikke fritt for at skuldrene og bena verket da vi endelig var tilbake i det lille huset om kvelden. «Lille mor» slapp oss inn, og vi segnet om på gulvet der vi lå side om side og dekket gulvflaten i hele den lille stua, og gamlemor lå på ovnen. Vi sovnet tvert og sov til morgenen.

Klokka ringte i mørket. Den var seks. Mine russiske venner skulle opp på morgenmesse. Det begynte å bli nok for meg. Jeg gikk med, men etter fire timer til i kriken, var jeg godt forsynt. Min vestlige kropp og mitt pragmatisk-vestlige sinn klarte ikke mer. Jeg kunne ikke som dem åpne meg for den åndelige verden og helt glemme at vi har en kropp. Jeg var ferdig.

Jeg tok bussen tilbake til Pskov og tok inn på et hotell der, sammen med en skokk med sortkledde  munker. De subbet i sine lange drakter gjennom gangene og ville gjerne snakke med meg. Jeg var visst eksotisk for dem. Men jeg skulle sove!

209513-TR_399_Russian_Winter_-_A_Ride_in_a_Troika_1989

Jeg kom meg tilbake til St. Petersburg og sa ingenting til min romvenninne hvor jeg hadde vært. Det var best slik. Da kunne ikke hun si noe når hun ble innkalt og utspurt om sin vestlige romkamerat, og mine kirkelige venner fikk også være i fred. Trodde jeg da. Om ingen andre hadde fulgt med.

Senere skulle jeg få merke at noen fulgte nok med hvor jeg befant meg til enhver tid, men det er en annen historie.

Dette innlegget ble publisert i Russland. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s