På studenthjem i Leningrad


All denne snøen fortsetter å gi meg assosiasjoner til Russland og oppholdet der for mer enn en mannsalder siden. Så her kommer enda en historie derfra.

"Fellesbo" - "obsjezjitie"

«Fellesbo» – «obsjezjitie»

Det var på studenthjemmet i Sjevtsjenko gaten, denne grå mursteinsbygningen på noen få etasjer med vakt i en glassbod ved inngangen og telefon på veggen nede i entreen. «Obsjezjitie» kalles det på russisk, «fellesbo». Og jeg skal love deg at det var et felles liv som foregikk her! Ingen fikk lov å komme inn uten eget adgangstegn, og kom det gjester, måtte de levere passet sitt hos Ivan Petrovitsj i glassboden ved inngangen.

KGB

Vi bodde to på hvert rom; en russer og en utlending. På den måten ble vi passet på, og den stakkars russeren som hadde oppgaven å passe på sin utlending, sto nok i et spenn mellom barken og veden. For oss utlendinger var det en stor fordel å bo sammen med en russer,  for på den måten fikk vi praktisert språket jevnlig. Og man kunne være heldig med sin romvenninne. Og det var jeg.

Tanja var lys med blå øyne mens jeg har mørk blondt hår og grønn-brune øyne. Dessuten har jeg høye kinnben og lignet derfor mye mer på en etnisk russer enn hun. Det bød på fordeler og ulemper. Ville vi inn på en Beriozka butikk som bare var for utlendinger, kunne hun gå inn uten å vise legitimasjon, og jeg hadde jo norsk pass, så det gikk fint. Jeg lærte henne noen setninger på norsk som vi brukte når vi skulle forbi vakter av forskjellige slag. Det gikk stort sett fint, men noen ganger ble jeg stoppet, og de ville ikke godta at jeg var utlending…!

Inngangen til Aleksander Nevskij klosteret

Inngangen til Aleksander Nevskij klosteret

En helg var jeg alene på rommet, Tanja var i Moskva. Da hørte jeg Ivan Petrovitsj rope oppover trappen at det var telefon til meg. Det ringte på telefonautomaten på veggen, han tok den og gikk til trappen og ropte: «Tridsat’ sjestaja komnata k telefonu!», hvilket er utlagt: «Rom nr 36 til telefonen!» Da skulle jeg rope: «Idu, idu!» Eller «jeg kommer, jeg kommer!»

Jeg løp ned, og da jeg tok røret, hørte jeg: «Det er Volodja». men hvilken Volodja var det snakk om? Han fra Sverdlovsk, eller han fra Leningrad, eller var det kanskje han fra Rostov? Det var jo så mange med det navnet! Så jeg måtte spørre hvilken? Jeg hørte han ble irritert og nesten hveste: «Ikony».

Da husket jeg at jeg hadde truffet en ung mann for noen uker siden, som hadde spurt om jeg ville kjøpe et ikon, og jeg hadde bedt ham kontakte meg senere i oppholdet.

Vi avtalte å møtes på kirkegården utenfor Aleksander Nevskij kirken neste morgen som var søndag.

Russisk kirkegård

Russisk kirkegård

Jeg dro tidlig av gårde, tok metroen helt fram. Det var februar, og jeg hadde på meg den store og tunge pelskåpa som jeg hadde arvet etter min farmor. Inne på kirkegården vandret jeg rundt i snøen da en kar kom opp til meg og hilste. Jeg kjente ham igjen. Vi dro av gårde hjem til ham til en av disse hundrevis av grå blokker i utkanten av byen. Der dro han fram en eske som lå under senga, og oppi der hadde han noen ikoner og noen dollarsedler. Jeg kjøpte et bitte lite ikon for 250 kr.

Men han ville noe mer. Han ville ha hjelp til å få kjøpt en radio i Beriozka butikken. Dollar hadde han, det var bare det at det var strengt forbudt for en russer å ha, og inn i Beriozkaen kunne han ikke gå. Om jeg kunne gjøre det for ham? Det kunne jeg vel.

Vi kjørte av sted med en drosje, jeg gikk inn i butikken og kom ut igjen med radioen etter å ha betalt med hans dollar. Så skulle han kjøre meg til metrostasjonen i drosjen.

tumblr_m6pv4q0HPW1r5tbd3o1_400

Det var fortsatt stille søndags formiddag og lite biler i gatene. Etter bare noen minutter så han seg tilbake og sa «Jeg tror den svarte bilen bak er etter oss». Hva? Da var jeg plutselig i en spionfilm! Reineste James Bond! Min venn ga ordre til sjåføren om å kjøre fortere og ta brått inn i en sidegate. Bilen bak fulgte etter. Da ante jeg at det kanskje var sant. Noen høyresvinger til inn i små sidegater og hurtig fram til metrostasjonen der jeg hoppet ut og forsvant inn i mylderet på metroen.

Jeg merket ikke noe da jeg var på vei hjem. Så ingenting mistenkelig. Ingen kom bort til meg og spurte eller stoppet meg. Jeg kom meg hjem til studenthjemmet og hadde en rolig søndag til Tanja kom hjem på kvelden.

En stille vinterdag ved Ingeniørpalasset i St. Petersburg

En stille vinterdag ved Ingeniørpalasset i St. Petersburg

Noen dager senere hendte det imidlertid noe merkelig, men det skal jeg fortelle om i neste kapitel.

Dette innlegget ble publisert i Russland. Bokmerk permalenken.

2 svar til På studenthjem i Leningrad

  1. Jeg venter på fortsettelsen:-)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s