Farvel til studenthjemmet i Leningrad


Vi stoppet brått i går – med et løfte om en fortsettelse.

Leningrad Statsuniversitet LGU

Leningrad Statsuniversitet LGU

Jeg hadde vært i Leningrad i et halvt år, og det nærmet seg hjemreise. Vi var fire norske studenter som hadde bodd på det samme studenthjemmet på Vasilij øya i det som ennå het Leningrad. Vi hadde fått mange av de samme vennene, og vi hadde opplevd mye av det samme. Avlytting regnet vi med, men det ble unektelig litt spesielt når vi satte på radioen ekstra høyt eller gikk på kjøkkenet og satte på vannkrana når vi ville si noe viktig. Av og til henvendte vi oss til taket og spurte om de hørte godt etter der oppe. Men vi merket aldri noe konkret når vi var ute og gikk. Å gå på Nevskij Prospekt var som å spaserer på Karl Johan, bare dimensjonene var mye større.

"Det Store Huset" (Bolsjoj Dom), en fryktet bygning.

«Det Store Huset» (Bolsjoj Dom), en fryktet bygning.

Så var det altså en kveld bare noen dager før jeg skulle reise hjem, og det hele var litt vemodig. Et kapitel av livet var unektelig over. Da jeg satt på sengekanten og skulle legge meg, spurte plutselig min romvenninne Tanja: «Astrid, har du kjøpt et ikon?»

Jeg ble bokstavelig talt «tatt på senga» og kunne ikke lyve der og da. Både hun og jeg visste at det ikke var lov å ta ikoner ut av landet. Så jeg svarte ja og ventet på fortsettelsen.

Da fortalte hun meg hvor jeg hadde vært den søndags formiddagen, hva jeg hadde hatt på meg og at jeg hadde kjøpt en radio og et ikon. Jeg ble helt stiv og kald innvendig. Hvordan visste hun det? Hun avsluttet med å si: «Og husk, Astrid, at jeg ikke var her, jeg var i Moskva, du får ikke med deg det ikonet ut av landet.»

 

Kunne etterretningen være så effektiv at grensevaktene visste hva jeg hadde i koffertene når jeg kom til grensa til Finland om fem dager? Skulle jeg legge det igjen? Det Tanja ikke visste var at jeg i mellomtiden hadde fått nok et ikon, et som var mye større enn det jeg hadde kjøpt, og det hadde jeg forsøkt å få det riktige stempelet på slik at jeg kunne ta det med ut, men det hadde ikke lykkes. Og gaven ville jeg ha med meg.

Finlandsstasjonen i Leningrad der togene går til Helsinki.

Finlandsstasjonen i Leningrad der togene går til Helsinki.

Avreisedagen kom, og vi fylte opp en kupe på toget med alle våre kofferter, vesker og sekker. Det var nesten ikke plass til oss selv der inne. Jeg hadde det lille ikonet i lomma og det store jeg hadde fått, lå flott på toppen i en av koffertene. Det fikk briste eller bære.

000725   3202206441_5105596a

Så kom grensevaktene og kontrollerte passene, og dernest fulgte de andre kontrollørene. Vi måtte ut av kupeen. De halte frem koffert etter koffert, dro ned fra hyller og under køyer. Av og til kom de inn i nabokupeen der vi satt og spurte hvem som eide den og den tingen. Et militærbelte fant de hos meg, og det tok de, et par bind av Tolstojs samlede verker tok de også, og jeg måtte skrive under på at de hadde tatt dem. Så gikk de.

Da jeg kom inn i kupeen igjen, lå det en koffert igjen oppe på hylla. Der lå ikonet.

Farvel Leningrad! Farvel studenthjem!

Ut fra litt regning og kalkulering med fødselsår og studieplasser har jeg ant at jeg antagelig gikk på universitetet samtid med en annen Volodja enn han jeg gjorde en tjeneste med å kjøpe en radio for hans egne penger. Det egentlige navnet til en som kalles Volodja, er Vladimir, og denne Volodja jeg nå tenker på har et etternavn som begynner med P……..og skulle bli verdenskjent. Det kan hende jeg så ham i gangene på universitetet, men han var så grå at jeg nok ikke har lagt merke til ham. Han må ha sett omtrent slik ut:

vladimir_putin_kgb

Nå i ettertid er det som om hele denne sovjettiden bare er en hildring. Kan det virkelig ha vært sant? For meg som bare opplevde en flik av den gjennom mine to halvårs opphold og alle mine reiser på kryss og tvers av dette gigantiske landet, er det å ha opplevd historie på nært hold. Det er jeg veldig glad for. For alle de andre som bodde der gjennom alle disse årene, må det ha vært annerledes. Jeg tror vi alle er glade for at det er over.

Foto: Isfront/Gyldendal Norsk Forlag

Foto: Isfront/Gyldendal Norsk Forlag

Dette innlegget ble publisert i Russland. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s