Mongolias barn


Når det er vinter, tenker jeg alltid på barna i Mongolia. Det er ekstra tøft å leve i et så kaldt land når du ikke har foreldre og ingen sted å bo. Og det er det mange som ikke har.

20100514_mongolia-2006-712x500

Jeg husker hvordan jeg ble fascinert av Mongolia. Det er veldig mange år siden, en gang i sen ungdomstid. Jeg leste en bok om Djengis Khan. Det var forbløffende å lese om dette gigantiske riket som ble erobret på hesteryggen. Overgangen over himmelhøye fjell, innmarsjen i Samarkand, erobringen av de syd-russiske byene, det mislykkede forsøket på å ta Novgorod og mirakelet i Polen da horden plutselig snudde. Alt gjorde inntrykk.

ikstark8

Så gikk det mange år, og så en dag snublet jeg over en stor utstilling på Nationalmuseet i København: Mongolerne. Der kunne jeg gå inn i jurtaer, disse spesielle filtteltene, og se hvordan de var bygget opp. Jeg fikk se draktene deres, instrumentene, nasjonalsporten og så var det Djengis Khan for alle penga.

220px-Genghis_Khan

Et par år etterpå var jeg på vei østover sammen med teatergruppa fra Järna, Slavateatern. Vi startet med å kjøre gjennom Baltikum med stopp i alle tre land, videre til Polen, og i Krakow sto vi lenge foran Mariakirken og så opp på tårnet da trompeteren spilte den avbrutte melodien ut i alle fire himmelretninger. Det var hit de kom, det var her pilen deres traff trompeteren i strupen, og sangen stoppet. Vi var i ytterkanten av mongolerriket, og vi skulle til dens opphav og hovedstad.

Dette er ikke tid og sted for å fortelle om alle eventyrene underveis gjennom Russland, Ukraina, Kazakhstan, Kirgisistan og igjen til Russland og Sibir.

Det var på den siste delen av denne reisen at jeg så noe jeg aldri vil glemme.

_dsc3820_full

Vi var på det transsibirske toget fra Novosibirsk og skulle til Mongolia. Etter drøye to døgn nærmet vi oss grensa. Vi hadde passert Irkutsk og Baikalsjøen, og toget hadde tatt av fra Ulan Ude og gikk sørover mot Mongolia.

Det var blitt tidlig kveld, og toget stoppet. Vi skjønte at dette måtte være grensa. Kontrollører kom inn på toget, og dørene ble låst både ut og til toalettene. Det gikk både en time og to, og ingenting skjedde. Vi satt inne i kupeen og ventet, men da gikk vi ut i korridoren og prøvde å se ut i mørket. Det er som vi vet ikke lett å se noe i mørket når du står inne i lyset.

Plutselig så vi noe som rørte på seg der ute mellom togvognene. Jeg stirret og lurte på om det var dyr som snuste rundt. Det kunne da ikke være mennesker her inne på forbudt område i mørket! Vi snek oss til å trekke ned vinduene for å se bedre. Det var jo ingen i nærheten allikevel.

Da så jeg det; der ute i bekmørket krøp noen små barn mellom og under vognene. Da de fikk se oss, pekte de lydløst inn i munnen med pekefingeren. Hva mente de? Det kom ikke en lyd fra dem. Øynene deres var redde og vaktsomme. De holdt på å peke på munnen sin. Kunne de være sultne? Vi mette nordboere hadde både brød og frukt til overs i kupeen. Kanskje vi skulle gi dem noe? Det føltes underlig da vi kastet ut de første appelsinene og så hvordan de kastet seg over dem som rovdyr over sitt bytte. Jeg ble svært forskrekket. Vi hadde mer mat, så vi kastet ut brød også, og det samme skjedde. De formelig slåss om bitene og slukte det like fort som de fikk fatt i det.

Jeg hadde sett noe jeg aldri hadde sett før. Etter en stund gikk toget videre, og vi la oss til å sove. Jeg sov ikke mye den natta, og når jeg duppet av, så jeg ansiktene til disse ungene, små, skitne og sultne. Hva ville skje når det ble kaldt?

Mongolia vinterkulde

Inne i Ulan Bator fant vi en dag en kontainer som huset en pizzabar. Det var en etterlengtet pause fra ris og fårekjøtt. Vi satt ved et lite bord ved inngangen. Da fikk jeg øye på noen små skikkelser utenfor som snek seg rundt. Noen av gjestene hadde ikke spist opp skorpene på pizzaene, og de lå igjen på papptallerkenen. Lynsnart var barna inne og grep skorpene og løp. Enda flere sultne barn!

3G3C4346

Reisen rundt i Mongolia var et eventyr, og jeg fikk se alt jeg hadde drømt om. Men det jeg husket mest da jeg kom hjem, var disse barna. Jeg kontaktet en dansk organisasjon som arbeidet med gatebarn i Mongolia og leste de mest hårreisende historier om barn som bor i kloakken mens det er både 35 og 40 kuldegrader på gatenivå. Alkoholmisbruk og vold……

Jeg måtte tilbake og forsøke å gjøre noe. Sommeren etter dro jeg igjen, denne gangen alene.Igjen med den transsibirske og igjen til Ulan Bator. Jeg meldte meg til det dansk-mongolske sosialsenteret og spurte om jeg kunne være til hjelp. Naivt er det å tro at man kan gjøre noe i et land der man ikke en gang kan språket. Heldigvis snakket de voksne russisk, så jeg kunne gjøre meg forstått, men hva kunne jeg gjøre?

Jeg ble vist rundt til steder der de hadde samlet noen av disse barna som de hadde fått opp av kloakken. Noen av dem så akkurat ut som dem jeg hadde sett på grensa den kvelden for et år siden: sky, redde og vaktsomme.

De hadde skole for dem, laget mat, holdt huset for dem, og hva kunne de bruke meg til? Jeg forklarte at jeg var lærer i en spesiell skole med en spesiell pedagogikk. Om jeg kunne holde et seminar for sosialarbeiderne? De trengte litt inspirasjon. Ja, det kunne jeg.

Foto: Jess Bauche

Foto: Jess Bauche

Det ble trommet sammen til et heldagsseminar. Jeg holdt foredrag om barnets utvikling og pedagogiske grep, og de lyttet. Vi tegnet, og vi sang, vi klappet og beveget oss. Det var utrolig å se disse menneskene som tilsynelatende var så forskjellige, men samtidig så like. Alle hadde vi ett og samme mål: å hjelpe barn til å utvikle seg og være glade og tilfredse.

På slutten av den første sesjonen inviterte de en gruppe barn til å komme. De skulle få tegne, og de tegnet hus og tre og himmel og seg selv. Det var rørende å se der de konsentrerte seg om å holde fargestiftene som jeg hadde tatt med.

Den første tannpussen.

Den første tannpussen.

Da jeg kom hjem, laget jeg et par prospektkort (det var på andre siden av tusenårsskiftet, og folk sendte ennå kort til hverandre) og solgte dem til inntekt for den dansk-mongolske foreningen. Det gikk noen hundre kroner til dem, men det ble ikke mye.

Tiden har gått, og dette er nå 16 år siden. Jeg tenker fremdeles på de mongolske barna og lurer på hvordan de har det, særlig i vinterkulda.

Dette innlegget ble publisert i De som vil noe mer, Russland, Steinerskolen. Bokmerk permalenken.

6 svar til Mongolias barn

  1. Kristin Hagen sier:

    Ja, spørsmålet om hvordan disse barna har det vil sikkert følge deg lenge. Har de samme bildene etter møte med gatebarn i Nepal for snart tredve år siden. Det eneste de hadde mot vinterkulden var striesekker.

  2. Renate sier:

    Jeg blir ordentlig inspirert av å lese alle disse fortellingene om å gripe tak i situasjonene og å prøve å utgjøre en positiv forskjell. Takk!

  3. Inese sier:

    Du gjør så mye godt!!!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s