Et tilfeldig møte – og hva det førte til


Det er en stund siden jeg har skrevet om NorBalSam, men her kommer en historie til samlingen.

Det var sommeren 1993. Vi var en gruppe i Latvia og holdt kurs i steinerpedagogikk i den bygningen som skulle komme til å huse Steinerskolen i Adazi. Som så ofte på den tiden, fisket TV opp det nye som skjedde, og de viste det på nyhetene om kvelden. Der var det intervju med oss, og vi la ut om både farger og bevegelse og mye annet. Det ble sett over hele landet.

pie%20galda

Mot slutten av den uka, kom det en gruppe på fem unge mennesker (i slutten av 20-årene). De hadde sett oss på TV og var nysgjerrige på oss og initiativet. De var blant de mange unge som nå ville skape noe nytt der i landet, og en av de tingene de ville gjøre, var å lage en ny skole i Valmiera distriktet lenger nord i landet der de alle bodde. Foruten å være engasjert i miljøvern og jordbruk ville de også ha en ny pedagogikk.

0911_76

Hele gruppen oste av energi og initiativkraft, og vi norske ble straks sjarmert og følte oss veldig på bølgelengde selv om de fleste av oss var en generasjon eldre.

Siden vi allikevel skulle kjøre via Estland og hjem i den store campingvogna vi alle holdt til i, inviterte de oss til å komme innom hos dem på veien. Vi takket ja.

Vi husker alle det som møtte oss der i den lille bygda Lizdeni: en helt usannsynlig idyll. Der sto eldstegutten på åtte år og spilte fiolin på trammen, og nabojente som var noen år eldre, satt og spilte på fløyte på rekkverket. Huset hadde spontak og stor grue inne, og ute i skyggen var det dekket til gjestebud for oss. Det var kald sommersuppe med masse dill, og det var kald drikke i en stor keramikkmugge som ble helt opp i keramikk-kopper. Vi satt på lange benker laget av treplanker rundt et solid langbord. Nærmere naturen var det vanskelig å komme.

Den ettermiddagen ble vi vist rundt i området og fortalt om alle de planene de hadde for fremtiden.

Vi reiste derifra med løfter om å komme tilbake, og en av jentene var endog til så betatt av eurytmien hun hadde fått være med på, at hun allerede lurte på å utdanne seg den veien.

Vilnis

Vilnis

Med litt kontakt og kommunikasjon i året som kom ble det avgjort at hele den ene familien med to barn skulle komme til Norge for at mamma Inga skulle begynne på eurytmiskolen i Oslo, pappa Vilnis skulle bo og arbeide på Vidaråsen, og barna skulle gå på skolen hos oss, Steinerskolen i Vestfold.

Inga blir eurytmist

Inga blir eurytmist

Det skulle bli til fem hele år i Norge, mange gode stunder sammen, mange samtaler og nært vennskap. Det var Karlis, som jeg skrev om i går, som gikk på skolen, og så var det vesle Marta som etter hvert også begynte på skolen. På den måten tilbrakte de en stor del av sin barndom i Norge.

Men ting forandrer seg i livet. Mens familien på fire var i Norge, fortsatte de andre å planlegge en skole i hjemlandet. To av dem dro til USA på noen måneders opphold og var tilknyttet en steinerskole der. Vel tilbake fra Amerika ble det startet en barnehage, og arbeidet var i gang.

Gamlehuset

Gamlehuset

Da de fem årene var omme, var det klart at familien som hadde vær i Norge, hadde blitt så inspirert av oppholdet på Vidaråsen at de ville starte et lignende initiativ i hjemlandet. Dermed ble det to initiativer. Det var kanskje litt for mye for en så liten gruppe.

Nytt hus bygges i Rozkalni

Nytt hus bygges i Rozkalni

Gården de eide ble etter hvert gjort om til å ta imot utviklingshemmede. Gamlehuset ble bygd om, og et stort nytt hus ble bygget i halm og leire ved hjelp av Brobyggerskolen fra Norge. Landsbyboerne kom til, renseanlegg ble bygget, verksteder satt i gang, og jordbruket ble tatt hånd om. Den lille Camphill landsbyen fikk navnet Rozkalni.

Das-Camphill-Rozkalni-ist-nicht-besonders-gross-Etwa-20-23926

Med skolen gikk det ikke fullt så greit. Det ble bygget et fint hus langt ute på et jorde. Det var ikke mange familier som sognet til stedet, og det skulle vise seg at det ble for vanskelig å drive en skole, så den ble lagt ned etter bare noen få år. Men landsbyen blomstret. Det kom gjester og frivillige fra mange land, og etter hvert kom også medarbeidere fra Latvia til.

Det nyeste huset

Det nyeste huset

Vinteren 2012 sto enda et hus ferdig. Det rommet en forsamlingssal og et ysteri. Det var nesten gått 20 år siden vi møtte den lille gruppen av ivrige ungdommer som ville gjøre noe for det nye og selvstendige landet de hadde fått. Det hadde skjedd uhyre mye på den tiden, ja, det meste var nytt der i landet. Til tross for økonomisk krise og massiv utreise blomstret både steinerskolen i Adazi og landsbyen Rozkalni utenfor Valmiera. Mange mennesker var blitt inspirert av arbeidet, og rundt omkring i landet var det andre gryende sosiale initiativer i form av barnehager, skoler og hjem for psykisk utviklingshemmede.

255

Det har alltid vært spennende å besøke Rozkalni i løpet av denne tiden som har gått til oppbygging, se de nye husene, høre om de nye ideene, se hva som foregår i verkstedene og smake på alt som ble laget av grøden fra gården. Det var den lekreste urtete, hvitost med urter, brød og kaker, kvark og rømme og alle de fine grønnsakene. Det ble laget silkebøker til steinerskolene både i Latvia og Estland på papirverkstedet, og det var forsamlinger med fortelling, musikk og sang, eurytmi for alle og feiring av høytidene. Jeg var så heldig å være der i påsken en gang og var med på soloppgangen der ute på flatlandet i Latvia.

257

Barna er blitt voksne: Karlis er blitt skuespiller og har nettopp gjestet sin gamle skole i Norge med en konsert, Marta har bodd i New Zealand i noen år, og vi andre er i ferd med å bli gamle.

Da er det veldig fint å se alt som er blitt bygget opp og har blitt til glede for mange mennesker. og underlig er det å tenke på at alt startet med det «tilfeldige» møtet i Latvia sommeren 1993 da vi i den norske gruppen av steinerskolelærere kom på nyhetene på TV.

Folket på Rozkalni

Folket på Rozkalni

Dette innlegget ble publisert i NorBalSam, Steinerskolen. Bokmerk permalenken.

3 svar til Et tilfeldig møte – og hva det førte til

  1. Ja, det er et lite eventyr, det der.
    Utrolig hva menneskemøter kan avstedkomme.

  2. Inese sier:

    Tror ikke på tilfeldige møter. Alle er sjebnemøter. Tenk bare på det… Jeg kom til Norge, til Vidaråsen 1997. Dit ble jeg invitert av min lærer Irena Valujeva. Hun ble invitert dit av Vilnis Neimanis. De var visst studiekamerater eller noe i den dur. Samme året på Vidaråsen traff jeg min nåværende mann. Han kom til Vidaråsen sammen med sin venn Ints som var nabo til Vilnis og ble invitert til Vidaråsen av ham. Ja, og så traff jeg Uldis på meieriet på Vidaråsen der jeg jobbet den sommeren 1997 og våre veier krysset. Men det var visst ikke første gangen. For første gang var når jeg var ei lite jente og min mann gikk i militæret langt nord i landet der jeg gikk på skole. Så spennende kan det være!
    Vi møter de folkene vi må møte og gjennom slike menneskemøter oppstår sjebnemøter! 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s