Med tog gjennom Sentral-Asia


Kirgisistan

Vi hadde reist i godt over et døgn da det endelig dukket opp en grønn stripe foran i horisonten. Turen hadde startet i Orenburg i Russland – byen som er kjent for sine løvtynne sjal – og gått på tvers gjennom Kazakhstan. Utenfor vinduet hadde solen stekt, og landskapet var ørken så langt øye kunne se. Brune leirehus, en sjelden kamel, noen fargesprakende kjoler på damene som satt på huk i skyggen og brun sand, noen steder blandet med salt.

2005-KZ-train

Vi hadde passert der Aralsjøen en gang hadde hatt sitt ytterpunkt. Nå var det tørt og salt land og laaangt  til sjøen. På de få stasjonene vi hadde stoppet, kom handelsfolk på toget for å selge alt fra sjokolade, øl, ullsjal, leketøy og blader. Vi hadde kjøpt med oss så mye vi torde med tanke på at reisen var ennå lang der foran.

Det kirgisiske flagget med jurtaen i midten og de 32 kirgisiske stammene som stråler ut derfra

Det kirgisiske flagget med jurtaen i midten og de 32 kirgisiske stammene som stråler ut derfra

Men altså: nå dukket det opp noe grønt i alt det brune, og da tok det ikke lang tid før fjellene reiste seg også. Det kjentes godt. Det var nesten som et friskt pust i heten.

Foto: Jürgen Grösel

Foto: Jürgen Grösel

Vi var på vei til Bisjkek, hovedstaden i Kirgizia, eller Kirgisistan som det nå heter på norsk. Det er et lite land med et folketall omtrent som Norges og høye fjell der det høyeste er på 7430 m og heter Pik Pobedy («Seierstoppen» på russisk). Folk har tradisjonelt levd som nomader og bodd i jurter akkurat som mongolene, og språket deres er i slekt med tyrkisk.

Lenin står fremdeles i Bisjkek

Lenin står fremdeles i Bisjkek

Vi ble mottatt på jernbanestasjonen og vist til en leilighet vi skulle leie. Det var herlig å få tilgang til bad og seng etter den togturen.

Bisjkek er en ganske ny by etablert i 1878  med litt under 1 million innbyggere. I sovjettida hadde den navnet Frunze, oppkalt etter en av de revolusjonære. Navnet Bisjkek kommer fra en type spann som man bruker til gjæret hoppemelk. Den er ganske prangende med brede gater og ikke egentlig noe handelssentrum, bare administrativt sentrum.

Bisjkek

Bisjkek

Handelen foregår fremdeles på åpne markeder og ikke så mye i butikker, men så kan du også få alt mulig på markedet!

osh-bazaar-in-bishkek-kyr-4161

Allerede en av de første dagene i byen fant vi frem til skolen vi hadde hatt kontakt med på forhånd: Ûmüt- Nadjeshda. Det er en skole med både utviklingshemmede barn og normale barn. Den ble grunnlagt i 1989 av Karla Maria Schälike og hennes mann Igor. Hun er tysk og tidligere steinerskoleelev, og han er russisk.

Inspirasjon til å starte skolen fikk hun da de fikk sitt første barn og hun ble vitne til at damen i nabosenga fødte et handikappet barn og ble tvunget til å gi det fra seg for at det skulle gjemmes bort. Slik hadde det vært gjennom sovjettida, og slik ville det fortsatt om ikke noen hadde gjort noe.

Typiske hus i utkanten av byen. Foto: Tarjei Skrede

Typiske hus i utkanten av byen.
Foto: Tarjei Skrede

Da vi kom på besøk, hadde skolen holdt på i  8-9 år. De holdt til i et lite hus i utkanten av byen der de trengte seg sammen i noen bittesmå klasserom. Undervisningen var steinerpedagogisk inspirert med så mye bevegelse og terapi som mulig. Mine reisefeller, som var unge norske og svenske medlemmer av Slava teatern, skulle holde noen workshops med barna. De sang, hadde rytmiske leker med dem, og det var rørende å se hvordan de strevet for å herme og gjøre øvelsene.

KIR_Bischkek_1 Kinder_a

Mens vi var der, skulle det være «Barnas dag» der i landet, og i skolen hadde de innøvet et lite program som de skulle vise på en scene i den store parken i byen. Det var tydelig at de var fryktelig nervøse, og nå ville de gjerne ha med noen av de nordiske ungdommene på et av numrene. Som sagt, så gjort.

Jeg sto blant publikum og ventet på den lille forestillingen. Noen av foreldrene til barna var der, og de var enda mer nervøse. Jeg skjønte ikke helt hvorfor. Men da barna kom på scenen i sine vakre nasjonale drakter og begynte å synge og danse, fikk de stor applaus.

Etterpå fortalte Karla Maria meg at dette var første gang at noen handikappede barn sto på en scene der i landet, og at de hadde vært så nervøse for at publikum ville snu seg bort! Da forsto jeg.

Jakt med rovfugler er populært. Her en mann i tradisjonell kirgisisk filtlue. Foto: Lene K. Rasmussen

Jakt med rovfugler er populært. Her en mann i tradisjonell kirgisisk filtlue.
Foto: Lene K. Rasmussen

Det ble en inntrykksfull uke i Bisjkek. De andre fikk også tid til en tur opp i fjellene for å ri mens jeg satt igjen i byen og gikk frem og tilbake til jernbanestasjonen for å prøve å få kjøpt billetter tilbake gjennom Kazakhstan og opp til Novosibirsk i Russland og videre derfra til Mongolia. Det var IKKE lett! (Mer om det en annen gang)

kirgisistan_36180_630x255px

Vi har hatt mer kontakt med Ümüt-Nadjeshda senere. Den kirgisiske legen deres, Zjildyz, har vært på besøk hos oss i Norge to ganger, og vi i NorBalSam har støttet dem med litt penger.

En jurta settes opp

En jurta settes opp

Skolen har fått til mye. De har utvidet med verksteder, terapeutikum og fått stor anerkjennelse. Karla Maria har til og med fått landets høyeste utmerkelse. Av de barna som begynte på skolen, og som ble betegnet som «uegnet til å gå på skole», har tre av tolv studert på universitetet, to har avsluttet videregående i en statsskole, og to har fått stipend til videre utdannelse i USA.

Kiga_Neujahr_a

Kanskje viktigst av alt er at utviklingshemmedes sak er kommet på den politiske dagsorden, og selv om utviklingen i Kirgisistan ikke har gått i særlig god retning de siste ti årene, er det i alle fall kommet en ny holdning til handikappede av forskjellige slag. Det er en bragd som har kostet mye krefter.

For den som vil vite mer: http://www.youtube.com/watch?v=frIuN1e5074

Dette innlegget ble publisert i NorBalSam, Steinerskolen. Bokmerk permalenken.

3 svar til Med tog gjennom Sentral-Asia

  1. Gjør man en god gjerning,blir det til noe stort !

  2. Inese sier:

    Jeg hadde kontakt med Zildiz noen år etter at ble kjent med henne på Vidaråsen, men så mistet jeg adressen. Holder dere fortsatt kontakt?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s