De umulige billettene


I går skrev jeg om en togreise i Sentral-Asia. Her kommer en historie med forviklinger om et forsøk på å kjøpe togbilletter fra Bisjkek via Novosibirsk til Ulan Bator. Det var lettere sagt enn gjort.

Togstasjonen i Bisjkek

Togstasjonen i Bisjkek

Dette skjedde i 1998.

Mens mine reisefeller var på tur opp i de kirgisiske fjellene på hesteryggen, skulle jeg ordne billettene videre fra Bisjkek. Problemet var at vi bare hadde ett visum til Russland, og det hadde vi brukt opp på vei bortover. Nå skulle vi igjen inn i Russland for å komme til Mongolia. Hva skulle vi gjøre?

bishkek station

Mitt første besøk på jernbanestasjonen ble mest køståing til billettluka, og da jeg endelig kom frem, visste de ikke hva de skulle gjøre med meg, så de viste meg til et annet sted der administrator satt, men der var det stengt for dagen. På vei ut av stasjonen kom en ung kar bort til meg og spurte om jeg trengte hjelp til å få kjøpt billett. Det var jo akkurat det jeg trengte, men jeg var straks mistenksom. Hvorfor spurte han om det liksom? Jeg avfeide ham og gikk videre.

Så var det å prøve å få visum til Russland, men der sa de at jeg ikke kunne få visum, selv om vi bare trengte transitvisum, hvis vi ikke hadde billett. På stasjonen sa de at vi ikke kunne få kjøpt billett hvis vi ikke hadde visum. Vi befant oss i en kafkask situasjon. Jeg ante at det absurde er det mest realistiske.

Denne stasjonen ble jeg ganske kjent med etter hvert.

Denne stasjonen ble jeg ganske kjent med etter hvert.

Neste dag da jeg kom tilbake til jernbanestasjonen, sto igjen den unge mannen der som insisterte på å hjelpe meg. Da bestemte jeg meg for å høre hvordan han ville gjøre det, og han fortalte at han sto i kø for kunder og dermed hjalp dem med å få kjøpt billetter. Han hadde tydeligvis gjort det til en profesjon. Jeg insisterte på at jeg ville klare dette sjøl og forklarte situasjonen. Den var jo umulig, og han mente at jeg aldri ville komme ut av det. Men vi måtte jo komme oss ut av landet på en eller annen måte!

Norsk konsulat i Bisjkek! Det var det ikke der da jeg var der.

Norsk konsulat i Bisjkek! Det var det ikke der da jeg var der.

Den dagen kom jeg inn på bakrommet til administrator. Der satt det tre damer, noen skikkelig matroner med steinansikt og svært formelle både av utseende og i sin tale. Nei, det der gikk nok ikke. Det var umulig å få gjort noe med, mente hoveddamen. Jeg tryglet om å få kjøpt billetter, men hun var steil og svært streng og ba meg komme igjen i morgen.

Kirgisisk filtteppe.

Kirgisisk filtteppe.

Slik gikk uka. Hver dag var jeg på stasjonen og bearbeidet damene med alt jeg kunne finne frem av overtalelseskunster. Men hun var like steil. Det samme skjedde på konsulatet der jeg skulle ha visum. Jeg husker at jeg en av dagene kom hjem til leiligheten og bare la meg i den hengekøyeaktige jernsenga og grein. Hvordan skulle jeg få oss ut av denne situasjonen?

kashgar-train

Så var det en av de siste dagene i den uka før de andre skulle komme ned fra fjellet. Damen var blitt litt mykere, og vi hadde snakket om mange ting. Hun lurte på hvordan jeg hadde lært så godt russisk, og jeg fortalte henne om Norge og lurte på om hun ikke ville ta en tur og besøke oss der. Det ville hun gjerne……. Det var blitt reint familiært der på kontoret, men noen billetter hadde vi ennå ikke fått. Da sa hun at hun kanskje kunne ordne det, bare jeg kom tilbake i morgen, så skulle billettene være ferdige! Jeg trodde ikke mine egne ører.

Den kvelden kom de andre tilbake fra fjellet, og jeg fikk overtalt dem til å bli med til kontoret neste dag for å synge for damene bak skrivepultene.

Almaty (tidligere: Alma Ata)

Almaty (tidligere: Alma Ata)

Neste dag banket jeg igjen på døra til det kontoret som jeg var blitt så godt kjent på. Nå var det ikke snakk om å vente lenger. Jeg fikk komme rett inn. Der var billettene klare. Da ba jeg alle de andre komme inn. De stilte seg opp og stemte i med sine vidunderlige stemmer. Tonene bølget gjennom lokalet, og de fikk en helt spesiell klang under det høye taket. Den strenge damens ansikt løste seg opp, og tårene rant nedover kinnene hennes. Selv sto jeg også med tårer i øynene og bare lyttet til denne sangen som ble så helt spesiell i dag.

Da det var over, tørket damen øynene og ga meg billettene. Det var da hun sa de ordene som jeg alltid vil huske: «Jeg visste det fra starten av. Dette skulle gå bra, og det er fordi du er et så godt menneske!»

Jeg var målløs, og tårene rant enda striere. Jeg takket både for billettene og de gode ordene. Så gikk vi ut av denne digre bygningen for siste gang.

Jernbanestasjonen i Novosibirsk

Jernbanestasjonen i Novosibirsk

På vei ut så jeg igjen den unge mannen som fikset billetter for folk, og jeg kunne ikke la være. Jeg gikk bort til ham og viste billetten og sa: «Jeg klarte det!» «Hva?» utbrøt han, «men hvordan?» «Jeg klarte å overtale henne.» Det hadde han aldri trodd var mulig.

Lenin sto fortsatt i Novosibirsk

Lenin sto fortsatt i Novosibirsk

Neste dag tok vi buss over grensen til Almaty i Kazakhstan og satte oss på toget der til Novosibirsk. Der måtte vi vente i noen timer før vi klatret om bord på den transsibirske som tok oss et par døgn østover forbi Baikalsjøen og sydover til Mongolias hovedstad Ulan Bator. Men det har jeg fortalt i et annet innlegg.

Baikalsjøen

Baikalsjøen

Dette innlegget ble publisert i Russland. Bokmerk permalenken.

1 svar til De umulige billettene

  1. Inese sier:

    Så spennende!! Du har hatt noen fascinerende reiser!! Gøy å lese!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s