For den som venter at jeg skal kommentere det som skjer i Ukraina, så må dere nok vente litt. Selv om jeg har vært på et foredrag i dag som tok for seg situasjonen, er det for vanskelig å si noe om foreløpig.
Det har blitt to OL-gull i dag, og i den forbindelse vil jeg heller si noe om noe HELT annet.
I dag så jeg de første OL-luene i byen. Det var en ung far og en liten sønn som hadde fått på seg den heklede lyseblå lua med rød kant. Ikke noe sensasjonelt i det, men jeg registrerte det.
Da jeg så den lua første gang på åpningsseremonien, må jeg si at jeg lurte litt. Hvem i alle verden har tenkt ut den? Ingen dusk. Ingen tupp, og helt hjemmehekla sa den ut. Flott det, tenkte jeg, men hvem ville gå med noe slikt?
Det første jeg tenkte på var de syv dvergene til Disney filmen om Snøhvit! De har slike luer som ender i en rund «tupp» som ikke er det. Den så ut som om den var alt for stor på alle utøverne, og den hang ned bak, akkurat som hos dvergene. Der har de riktignok tegnet de fleste av luene slik at de står rett opp, men skulle man gjøre det med disse OL-luene, måtte man putte noe stivt inni.
Det var ikke gjort, og den hang slapt ned bak på hodet som om den var laget for stor. Jeg trodde at det bare var snakk om tid før noen ville lage en vits om den. Men det neste jeg leste om den, var at det var stor etterspørsel etter lua. Ja, her er det noen som har gjort det godt, for den sprer seg. Og i riktig god husflidsstil kjøpes det garn, og det hekles.
Jeg regner med å se en del barn på skolen med OL-lua når vinterferien er over.
Gratulerer til den modige designeren som glemte nisseluer og dusker og satset på Disneys «dvergelue» som nå har blitt en landeplage!
