Det begynte i Australia i 2007. WWF der i landet fikk ideen til å slå av lysene i en time for å markere og få oppmerksomhet rundt klimaspørsmålet. Borgermesteren i Sidney bestemte seg for å støtte prosjektet, og den 31. mars 2007 ble lysene slått av i en time fra i byen.
Ideen spredte seg raskt, og det initiativtagerne håpet skulle utvide seg til flere byer i Australia året etter, ble plutselig en internasjonal markering da 380 byer i 35 land ble med på denne «slå-av-lyset-i-en-time»-kampanjen. Det var ganske uventet for initiativtagerne Andy Ridley og de andre.
I 2009 nærmet det seg det store klimamøtet i København, og mange ville bruke Earth Hour til å markere sitt klimaengasjement. Det ble hele 4159 byer i 88 land som deltok. Det var store forhåpninger til verdens ledere foran dette møtet, at de ville ta et skikkelig tak for klima, og på denne måten ble det markert at mange mennesker rundt omkring i hele verden var villige til å gjøre sin lille del. Nå var det ledernes tur.
Andy Ridley forteller at de hadde tenkt å legge ned Earth Hour etter FNs klimamøte i København i 2010, men da det ble klart at dette ble en eneste stor fiasko, og de ikke ble enige om noen ting. var det klart at denne grasrotbevegelsen ikke måtte slutte, men derimot fortsette og vokse og utvides. Det var 126 land som deltok, og man regnet med at omtrent en milliard mennesker var med. Store landemerker som Big Ben, Empire State Building, Brandenburger Tor, Sidney Operaen, Eiffeltårnet og Den Forbudte by slukket lysene denne timen på siste lørdag i mars. Det ble også klart at mange steder begynte man å bruke markeringen til andre klimatiltak som bedring av vann og luftkvalitet. Men kritikken vokste også. Skeptikerne kom sterkt inn, og noen begynte til og med å skru på mer lys i protest mot kampanjen. De mente at dette bare var tull og hadde ingen effekt. Men det var heller ikke det viktigste med markeringen. Den skulle først og fremst være symbolsk, dernest drømte organisatorene om en global markering, som det nå var blitt, og det neste var at dette skulle få videre betydning utover denne timen.
Når vi kommer til året 2011, er det flere som tar opp symbolet og vil bruke det til noe mer. Derfor introduserte de ideen om «Beyond the hour». Det er også en fin historie om en 15 år gammel gutt i Swaziland som blir så engasjert at han egenhendig går fra hus til hus for å organisere Earth Hour der i landet. På verdensbasis var det 5231 byer i 135 land som deltok dette året, og man regnet nå det nådde ut til 1,8 milliarder mennesker!
Så kommer vi til 2012, og Earth Hour er blitt en integrert del i svært mange byer rundt i verden. Selv sitter jeg i mørket midt i Tønsberg og er spent på om kommunen vil slå av lysene på noen av våre landemerker som Slottsfjellet, men nei, flomlyset er på akkurat som vanlig…….Men i 7000 byer i 152 andre land var lyset av denne timen den 31. mars. Kampanjen «I will if you will» ble også startet dette året, og i Russland samlet WWF 120.000 underskrifter for å beskytte det marine miljø mot oljeforurensing. Det ble vedtatt i Dumaen seks måneder etterpå. Små og store kampanjer ble også satt i gang dette året. Det fortsatte i 2013 da over 200.000 trær ble plantet i den første «Earth Hour skogen» i Uganda for å motvirke avskogingen i landet. Også i Botswana og Paraguay ble det tatt initiativ til treplanting mens i Argentina ble et 3,4 hektar stort sjøområde fredet.
Earth Hour er nå den største folkebevegelsen for klima. I går var det 29. mars, og mellom 20.30 og 21.30 ble lysene slukket i over 7000 byer i 160 land i verden. Det er ikke til å unngå å legge merke til. Det vil si, om man bor i en liten by i Norge som Tønsberg, kan dette gå deg hus forbi, for selv om de i fjor slo av lysene på Slottsfjelltårnet, var de i år igjen på, og byen strålte med alle sine gatelys, lyskastere i parker og andre steder, så det var bare noen få mørke vinduer i sentrum av byen i denne timen. Allikevel kan ikke en liten by i Norge hindre at denne bevegelsen vokser, og at mange miljøtiltak følger i dens fotspor. Når ikke lederne kan komme frem til enighet, må vi vise dem at vi andre vil gjøre noe selv om det ikke er så mye. Men jeg holder nå på «make a little Space to make a better Place.» Jeg vet jeg ikke kan gjøre så mye, men jeg kan gjøre mitt.