Når en bestefar forteller…


003

Jeg er på UNESCO konferanse i Kongsberg. Eller rettere sagt ASP-konferanse, for det er det UNESCOs skolenettverk heter: «Associated Schools Project» står det for. I 20 år har vår skole vært medlem og dermed vært med på disse samlingene årlig hele den tiden. Og denne gang er det på Kongsberg.

Hver gang vi er på slike samlinger, får vi innblikk i noe av historien og kulturen til vertstedet. Og i dag på den første dagen av samlingen, var vi i Kongsberg Kirke. Det er et fantastisk byggverk som sto ferdig i 1761 og er Norges neststørste kirke. Antall sitteplasser er 2400 !

Kongsberg Kirke

Kongsberg Kirke

Men jeg skal ikke gå så mye inn på fakta her, for det som er mitt anliggende i kveld, er de to guidene vi hadde. La det være sagt med en gang: jeg er kritisk til guider. Jeg har opplevd så mange av dem, både da jeg reiste som reiseleder på Sovjetunionen og på diverse klasseturer gjennom tidene og for egen del der jeg har fart frem på all verdens historiske steder.

Vi har de guidene som er så fulle av tall og navn at det kjenns som du får en opphopning i halsen som ikke kommer lenger. Så er det de som stotrer og stammer og aldri kommer til poenget. Så er det de som lirer av seg ei lekse som om de bare gleder seg til å komme hjem til middag. Men dem det er flest av, er de som snakker alt for mye og alt for lenge. De har så mye på hjertet at de aldri  blir ferdige, og man ser bare på ungdommen at de synker sammen og til slutt ser ut som en svært haug med potetsekker.

Kongsberg Kirke

I dag derimot fikk vi oppleve en eldre mann som lyste av stolthet for sin kirke, som kunne alle årstall, men de kom så naturlig akkurat der de skulle, som hadde en behagelig bestefarstemme, ja, det var som å sitte på et bestefarsfang og høre en spennende historie. Jeg kjente jeg ble dradd med i fortellingen om tyskerne som kom hit til Kongsberg for å drive gruvene, om kongen som selv hadde ideen til en stor kirke her og selv ga klarsignal for byggingen. Ærbødigheten han hadde for de historiske personene som sto bak byggingen og som han nevnte ved navn og viste bilder av, og beskrivelsen av det klassedelte gruvesamfunnet, var påtagelig.

007

Da han hadde fortalt sin del, overlot han ordet til kona si som fortalte om interiøret av kirken. Hun hadde den samme stoltheten og ærbødigheten for dem som hadde tenkt ut alt dette vakre, treskjærerne, malerne, glasskunstnerne og orgelbyggeren. Tenk en slags omvendt kirke der du kommer inn på midten! Luthers idealkirke! Selv om både hun og han sikkert har fortalt dette 500 ganger, var det ingenting som tydet på det. Det var tvert imot som om de fortalte dette for første gang spesielt for oss. Det er en kunst. Å klare å nullstille seg og ha så mye innlevelseskraft at du går inn i tilhørerne og hører med deres ører, og for dem er det jo første gang! Det var gøy! Da er det virkelig moro å være på historiske steder og kjenne rommet og tiden utvide seg slik at man selv blir del av historien.

Takk til guidene i Kongsberg Kirke for inspirerende omvisning!

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Steinerskolen, UNESCO. Bokmerk permalenken.

2 svar til Når en bestefar forteller…

  1. Ellen sier:

    Og takk til deg for alle dine historier

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s