På tur med Arnardo


cirkustelt__bildesnurrbilde

Jeg var en hovmodig Blindernstudent på den tiden. Mine interesser gikk ikke særlig utover de litterære bokreoler på universitetet. Men jeg jobbet som reiseleder på Sovjet så ofte jeg kunne, og der traff jeg mange mennesker. På en ukes vintertur til Moskva og Leningrad fikk jeg vite at jeg skulle ha med to blad Arnardo: gubben sjøl og sønnen Arild. De hadde ønske om å besøke sirkus og treffe sirkusdirektørene i de to byene. I tillegg ville de en tur på sirkusskolen i Moskva.

are_arild_arne__toppslideshow

Det hørtes jo morsomt ut, og jeg tok det for gitt at jeg bare skulle følge dem til stedet. Men det viste seg at de ikke hadde gjort noen avtaler på forhånd og satset på at jeg skulle få dem inn overalt! Ja, det var jo lett i det strenge og byråkratiske Sovjetunionen!

Vi møttes på Fornebu. Siden fortalte Arild at de straks skjønte at jeg var en sånn litt nedlatende student som i hvert fall ikke var interessert i sirkus! For meg var det teater og opera som gjaldt, ikke lukten av sagmugg og lettkledde trapesartister!

Cirkusdirekt¯r Arild Arnardo Foto: Cirkus Arnardo - Fridgeir Walderhaug

Vi kom først til Moskva, og der fant vi frem til sirkusskolen. Jeg ba de to herrer vente utenfor mens jeg gikk inn for «å ordne et besøk». For alle tilfellers skyld utstyrte Arnardo meg med noen rekvisita med hans bilde på. Jeg fant en vakt og forklare situasjonen, men ble selvsagt ikke trodd! Da måtte jeg frem med Arnardokortstokken, og da ble det bevegelse. Vakten forsvant og kom snart tilbake for å vise oss innenfor. Vi kom inn på kontoret til «Direktor». Der begynte jeg å tolke mellom dem, men snart forsto jeg at jeg kunne trekke meg tilbake, for de trengte ingen tolk. Til tross for at de ikke kunne hverandres språk, var det noe annet som bandt dem sammen: Sirkus! De kunne bare si navnet på et sted eller et nummer eller en artist, for referanserammen var den samme.

Vi ble vist rundt på skolen, og det første rommet vi kom inn i, var et slags ballettrom med speil på veggene og et rundt «rekkverk» å holde seg i. Gubben Arnardo smilte bredt da han gikk bort og tok i rekkverket. «Se her!» sa han og dermed hoppet han ned i spagaten! Jeg fikk helt sjokk, for denne mannen var nærmere 70 og hadde lagt seg til en skikkelig «konsulmage». Men der satt han på gulvet med armen hevet og med et stort glis om munnen! Opa!

Arnardo i sine glansdager

Arnardo i sine glansdager

Mitt hovmod hadde allerede fått en revne, og sjarmen fra disse to generasjoner sirkusartister hadde begynt å virke.

Besøket på sirkusskolen ble en suksess. Vi var innom alle klasser og fikk se det meste. Ingen tvil om at far og sønn var fornøyde da vi gikk derfra. Jeg behøver vel ikke si at vi så forestillingen deres om kvelden, og jeg fikk en faglig gjennomgang av det enkelte nummerne!

I Leningrad snakket jeg oss inn på Sirkusmuseet som ligger i samme bygning som sirkuset. Nok en gang så jeg denne underlige samstemtheten mellom de norske og den russiske sirkusdirektøren. Min tolking var overflødig.

K640_P1060117-450x342

En av kveldene satt vi i baren på hotellet og pratet over en appelsinjuice. Gamle Arnardo lurte på om jeg ikke burde holde på klokka mi, for han kunne lett ta den uten at jeg merket det! Han gjorde ikke det, men i stedet ba han meg finne papir og blyant. Så ba han meg ramse opp 30 substantiv av konkret art og skrive dem ned i rekkefølge. Han skulle ikke se det. Jeg så gjorde, og så skulle jeg si et tilfeldig tall, så skulle han svare hva som sto der. Det gikk som smurt. Til slutt sa han: «Da er det to ord igjen. Vil du jeg skal si hva de er?» Ja, sa jeg forbløffet, og han sa de to siste. Alle 30 hadde han hatt riktig!

Foto: Knut Snare

Foto: Knut Snare

Jeg trenger vel ikke si at jeg var rundsjarmert! Vi hadde noen spennende samtaler om magi og virkelighet, og de ga meg et innblikk i en verden jeg ikke ante noe om. Jeg husket at jeg som liten hadde vært på Sirkus Arnardo og sett sirkusdirektøren som snakket norsk med italiensk aksent og tryllet frem de underligste ting. Men senere hadde jeg «vokst fra» den slags. Jeg ble fascinert. Det utrolige samarbeid man må ha for å utføre de mest halsbrekkende nummer oppe under taket, gatefolket som får leilighetsjobb med å sette opp og ta ned teltet og reiste med dem rundt hele landet i sommerhalvåret. Alle nasjonene som lever sammen i hele sesongen. Glitter og stas, og livet på veien.

prog_arnardo_2007-58

Etter det begynte jeg å gå på sirkus så ofte jeg kunne. Arnardos slagord hadde nådd meg: «Nå har folk sett så mye på TV at de er blitt firkanta i øya, så nå må de gå på sirkus for å bli runde igjen!»

logo_2005

Jeg må føye til at reisebyrået jeg arbeidet for, Norsk Folkeferie, også var fornøyd med turen. Ja, de var så fornøyd at de inviterte meg på julebordet deres som den eneste reiselederen. Der satt jeg sammen med LO pampene Aspengren og Ronald Bye og sang de gule og de rosa sangene som lå sammenrullet ved tallerkenen. Det var også en spesiell opplevelse!

Dette innlegget ble publisert i De som vil noe mer, Russland. Bokmerk permalenken.

2 svar til På tur med Arnardo

  1. Glemmer aldri når vi var med deg på sirkus, vi har ett lignende bilde av far og sønn, deg og meg og lillebror Henrik og vi fikk prøve flosshatten til Arnardo og sitte på elefanten ❤

    • Ja, det husker jeg. Da hadde jeg fribillett til forestillingen, og vi møtte de to. Det er et minne for livet. Fint at det er det for deg også! Og hyggelig at du leser bloggen min!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s