Hvem er den gamle damen der?


gamle_damer

Det er noe underlig og sjokkerende å treffes igjen etter mange år. Bildene du har av de unge, lystige venninnene med latter i blikket og smil om munnen sitter et eller annet sted inni deg. Når du så står overfor de samme jentene 40 år etter, lurer du på hvem de gamle damene er. Det er helt umulig å forbinde det grå håret og de rynkene med den jenta du husker. Så begynner de å snakke, og da kjenner man igjen stemmen! Det er da forunderlig. Langsomt faller brikkene på plass, og etter noen timers samvær, faller det gamle bildet sammen med det nye. Du kjenner igjen karakterene, faktene, latteren, uttrykkene og selve personen bak det ytre.

Også store stjerner blir gamle damer. Brigitte Bardot var en av dem vi hadde bilde av på veggen.

Også store stjerner blir gamle damer. Brigitte Bardot var en av dem vi hadde bilde av på veggen.

Min mor har alltid sagt at hun ikke forstår hvordan det kan ha seg at hun er blitt så gammel. Hun hører tallet og sier «Usj! Så gammel jeg er blitt! Men inni er jeg den samme.» Det er noe der inne som man kan kjenne som en 7-åring, en 17-åring og en 35-åring. Selv om man ikke husker detaljene i første skoledag eller den første festen eller navnene på alle som gikk i klassen eller hva vi lærte i historie, så er det noe som er felles for oss som satt i samme klasserom i årevis, hadde de samme lærerne og hørte de samme historiene.

Den samme skolen

Den samme skolen

Ikke bare var det skolen som var den samme, men vi lekte de samme lekene, hang sammen på fritida, har aldri gått i barnehage, men møttes på søndagskolen før vi begynte på skolen. Vi var med i de samme foreningene, hørte på den samme musikken og var interessert i den samme sporten.

Som dere forstår har jeg vært med på en sammenkomst av gamle venninner. Det var akkurat slik som jeg har fortalt over; ikke lett å kjenne hverandre igjen, men stemmen er den samme! Hvem som skravler og hvem som tier, er også de samme. Ja, selve karakteren er lett gjenkjennelig. Det er noe som har holdt seg mens det ytre har forandret seg mye for noen og mindre for andre.

priser_1

Vi som er oppvokst i et lite samfunn der alle kjente alle, hadde ikke så store valgmuligheter. Det var bare ett miljø, og det var vårt. Før vi ble sju år, var vi hjemme med mamma, og bodde vi i nærheten av hverandre, løp vi gård-imellom. På søndag morgen møttes vi på søndagsskolen. Så begynte vi på skolen og ble fordelt i klasser, men det var en fådelt skole, så vi gikk annethvert år sammen med klassen over og klassen under. På den måten var vi ikke sju i klassen, men kanskje 11.

På vinterstid møttes vi på isen på dammen, øverst i bakken med spark og kjelke eller i skibakken. På våren plukket vi den første blåveisen sammen, fylte neven med mainøkler før 17. mai, hoppet paradis og kastet på stikka. Når sommeren kom, forsvant vi i mengden av badegjester og så hverandre ikke før skolen begynte igjen. På høsten hang vi ute og tråkket på den første isen, gikk på epleslang og satt hos hverandre og hørte på de første Beatlesplatene.

I havgapet

I havgapet

I mitt barndomsmiljø var vi alle skøytegale og dro på skøyteløp når vi ble store nok, skrev rundetider og samlet bilder og autografer. Vi drømte om skøytegutta som var våre største idoler. Ja, det var etter hvert Elvis og Cliff og The Beatles, men de var så langt borte at de var helt og fullt en drøm. Mens Kuppern og Mayer, Grønvold og Moe kunne vi se på nært holdt på Tønsberg stadion eller på Bislet. Det var «for real»! Og vi utnyttet det maksimalt.

Den lille hjelper holdt basar utenfor butikken

Den lille hjelper holdt basar utenfor butikken

Men før alt dette med å ha idoler og drømme seg bort, var vi samlet i en forening som vi kalte «Den lille hjelper». Vi sydde og strikket og lagde basar med tombola. Vi tigde noen ting fra butikkene også til å lodde ut, og foreldre, butikkeierne og andre voksen kom og kjøpte lodd. Selv fikk vi også et par kroner kanskje av foreldrene våre, og for dem kjøpte vi lodd, – og vant! Pengene sendt vi til «Døvehjemmet i Andebu». Pussig å tenke på.

TV-serien vi alle så: Brødrene Cartwright.

TV-serien vi alle så: Brødrene Cartwright.

Selv om vi senere fikk TV og så på de samme programmene, de samme TV-seriene gikk på de samme filmene, ble det allikevel slik at vi gikk i forskjellige retninger. Vi tok forskjellige utdannelser, flyttet til forskjellige steder, fant forskjellige miljøer og mistet stort sett kontakten med hverandre. Noen holdt på gamle interesser, andre glemte dem totalt. De fleste giftet seg og fikk barn og druknet i daglige gjøremål…………… seg selv nok er man ofte i noen år.

Så gikk tiden, og plutselig er vi gamle, vi er i alle fall kommet mot slutten av arbeidstiden og snart pensjonister, og ser mer bakover enn fremover. Å møtes igjen da er underlig. Man blir minnet om hvor man kom fra, hva man fikk med seg fra starten av, og hvor ble det av? Noen husker de forunderligste detaljer mens andre ikke husker navnene på dem i klassen en gang. Men felles for alle er at vi gjerne vil ha mer tid til å være sammen med venner og familie. Det er mye som skal snakkes om, ikke bare mimring, men erfaringer som er gjort underveis, ja «hvordan det gikk».

3-gamle-damer-heklede-eggevarmere

Latteren sitter løst, og vi blir etter hvert de samme som vi en gang var. Tiden imellom smelter bort. Allikevel er tiden gått, og når jeg ser meg i speilet, kommer det samme spørsmålet: «Hvem er den gamle damen der?»

Dette innlegget ble publisert i Hvasser, Hverdagsbetraktninger, Lokalsamfunnet. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s