Mitt besøk på Jasnaja Poljana


Tolstoj

Noen ganger får jeg sjokk av menneskers uvitenhet. Det skjedde sist helg da jeg snakket med noen tilsynelatende oppgående belgiere og nederlendere. Jeg fortalte litt om meg selv og nevnte at jeg hadde oversatt noen bøker av Lev Tolstoj. Da så de ut som spørsmålstegn! Jeg hjalp til med «Krig og Fred» og «Anna Karenina», men de var like blanke. Jeg er fremdeles sjokkert over at voksne mennesker som har gått på skole i et europeisk land ikke kjenner de store klassikerne. Selvsagt vet jeg at det ikke gjelder dere som leser dette, men jeg velger allikevel å fortelle i dag om mitt besøk på Jasnaja Poljana for tre tiår siden.

Jasnaja Poljana

Jasnaja Poljana

Min absolutte yndlingsforfatter ble ganske raskt Lev Nikolajevitsj Tolstoj. Det var da jeg leste Troyats biografi om ham at jeg ble «helfrelst». Siden pløyde jeg de store romanene, novellene, de pedagogiske fortellingene, dagbøkene, brevene, talene osv. Da jeg fant ut at flere av hans bøker faktisk ikke var oversatt til norsk, la jeg planer for et prosjekt langt inn i fremtiden med oversettelser. Jeg begynte på den første romanen hans «Barndom» og fortsatte med «Gutteår» og «Ungdom». Senere kom flere noveller og til slutt «Oppstandelse», den tredje store romanen hans. Etter det ble det slutt, og min lærergjerning slukte meg helt.

Sofija Andrejevna og Lev Nikolajevitsj

Sofija Andrejevna og Lev Nikolajevitsj

Så var det i november 1981. Jeg fikk anbefaling fra min veileder ved universitetet i Voronezj, der jeg var på stipend et halvt år, til å besøke Tolstojs gods utenfor Tula, Jasnaja Poljana.

Nå var det slik den gang at det ikke var lov for oss utlendinger å bevege seg utenfor den sonen vi hadde visum til, men jeg tok sjansen. Utstyrt med professorens anbefaling fant jeg en buss som skulle ta meg de mange milene nordover på veien mot Moskva. Det var røykestopp underveis, og den benstrekken ut av bussen i den feite, rødaktige søla, satte seg for evig fast på støvlene mine, men til slutt var vi endelig fremme i Tula. Det er byen som er kjent for sine samovarer.

Med buss til Tula

Med buss til Tula

Det var blitt kveld, og i november blir det fort mørkt. Jeg fant frem til et hotell, for jeg kunne ikke begi meg ut til godset den kvelden, men måtte vente til neste dag.

Da jeg leverte passet mitt i resepsjonen i det første hotellet, ble mannen bak disken nesten blek; jeg hadde ikke noe spesialvisum! Hvordan hadde jeg havnet der? Jeg viste frem anbefalingen og forklarte at jeg var student fra Norge med spesiale på Tolstoj. Det hjalp ikke. Han sendte meg til et annet hotell. Der ble de like rådville og tilkalte en uniformert. Hva skulle man gjøre med denne unge damen? Jeg ble tatt med til et kontor der de gransket meg grundig. Jeg forklarte igjen hva jeg skulle, og de kunne ikke akkurat hive meg på gata, så offiseren ba meg følge med ham. Senere ante det meg at dette var KGB som på den måten fikk en uforutsett oppgave.

tumblr_m4j2r4rjAg1qlon15

Offiseren tok meg med tilbake til det første hotellet og ga beskjed om at de skulle gi meg et rom. Jeg som alltid hadde bodd på Intourist hoteller, fikk nå oppleve et hotell slik russerne gjorde. Det var – for å si det forsiktig – lite luksuriøst. En salrygga jernseng og en utslagsvask, grønnmalte vegger rett på murpussen, noen varmerør som også var grønnmalte og gikk tvers gjennom rommet. Menn i blå treningsdresser og undertrøyer satt i gangen og tygde solsikkefrø som de kastet inn i munnen på den ene siden og spyttet ut på den andre, glass med en klar væske i, en torader som hulket ut melankolske sanger……..og jeg tenkte: ikke en sjel i denne verden vet nå hvor jeg er……her kan jeg forsvinne….

ee-yasnaya-polyana-11 imagesC6LTE6G0

Neste dag fikk jeg meg en pirog eller to og noe søt te før jeg fant en buss som gikk til Jasnaja Poljana.

img_7836 985277-Enlarge_for_detail_of_original_ticket_Yasnaya_Polyana

Jeg var eneste besøkende, og da jeg viste frem anbefalingen min og fortalte om mine studier, ble dørene inn til det aller helligste åpnet for meg. Jeg hadde også med et eksemplar av mine oversettelser. Det var stas. Med lav stemme viste damen meg rundt i alle rom, helt inn på soveværelset, stua med alle bildene på veggen, skrivebordet, kjøkkenet….Jeg hadde lest flere biografier og visste godt hva som hadde foregått der i huset. Det kjentes rart å stå der 70 år etter at mannen selv hadde flyktet som 82-åring fra kone og barn. Nå var jeg der. Jeg følte meg beæret.

the-preshpekt-alley1

Etterpå gikk jeg en tur rundt i parken. Det var et lite hvitt lag med snø, bakken var frossen, og alt løvet var borte. Grusgangene buktet seg innover i parken, og etter en stund kom jeg til små skilt på gresset: «Zona tisjiny» sto det, «stillhetssone». Jeg nærmet meg gravstedet.

tolstoys-favourite-bench-at-yasnaya-polyana

Etter at han flyktet, kom han ikke så langt før han ble syk og døde på en jernbanestasjon. Verdenspressen strømmet på. En av de første «kjendisene» ble på den måten foreviget i sin dødsstund. En egen jernbanevogn ble satt opp til ham og brakte ham «hjem». Der ville han ligge under et spesielt tre i parken uten gravsten, helt enkelt. På sommeren vokser det grønt gress på graven, men på vinteren har de lagt på en trebeskyttelse. Enklere kan det ikke bli. En benk sto rett i nærheten der han hadde sittet og fortalt for barna.

filename-tolstoi-jpg

Det var en helt spesiell stemning av ærefrykt og verdighet i lufta. Jeg sto der en stund og tenkte og så for meg den store mester som gammel mann med langt, grått skjegg. Det var slik han hadde sett ut i sine siste år, mer lik en profet enn noen annen jeg vet om. Hans tilhengere hadde strømmet til fra alle kanter av verden. Den dag i dag er det folk som kaller seg «tolstojanere» og lever et enkelt landsens liv i pakt med naturen og den store kjærligheten.

Jeg hadde gjennomført mitt besøk og tok fatt på veien tilbake til Voronezj. Mine medstudenter hadde vanskelig for å tro det da jeg kom tilbake til studenthjemmet. hadde jeg virkelig vært der? I dag virker det som en drøm.

 

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Bøker, Russland. Bokmerk permalenken.

4 svar til Mitt besøk på Jasnaja Poljana

  1. Ellen sier:

    Høres flott ut – jeg har siden jeg var tenåring vært glad i Tolstoj. Fint å se bildene

  2. Morsom historie og fine bilder. – Jeg var der våren -92. Da var det likedan der, men helt uproblematisk å ankomme og komme inn i de ulike rommene. Det eneste jeg ikke fikk se var kjøkkenet nede, og det ligger vel et par rom i tilknytning til det, men det svært enkle arbeidrommet nede, med ei sag på veggen, fikk jeg se og hele andre etasje. – Men hvordan bevegelsene foregikk siste natten, hvordan han kom seg ubemerket ut, etter at Sonja hadde sovnet, fikk varslet Sasha og Dr. Makowitskij, pluss kusken, det kunne jeg ikke helt se. Det lot til at han måtte gjennom Sonjas soverom, og det kunne heller ikke guidene gi en forklaring på. – Vel, et poeng for de særskilt interesserte.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s