Tsjernobyldagen – 28 år etter


Denne datoen står spikret inn: 26. april 1986.

960x

Det første vi hørte var at det var oppdaget en gul sky over Sverige. Så kom det: atomreaktor i brann! De dagene etterpå kan vel ingen glemme. Usikkerheten, spørsmålene, den snikende panikken som grep om seg. Vi fikk ikke særlig klar informasjon – slik det alltid var (og er) fra den delen av verden – og det gjorde situasjonen enda verre. Jodpiller. Holde seg innendørs. Pløye opp jordene. Ikke spise det som hadde blitt dyrket i omkretsen av katastrofen?

Jeg tenker på brannmennene som ble utkommandert og ikke visste hva de gikk til. De som måtte bøte med livet. De som ble evakuert. De som ble igjen. De som har flyttet tilbake. Barna som ble født med alle mulige slags misdannelser. Alle former for kreft som er oppstått etterpå. Reinsdyra på Hardangervidda som måtte slaktes……. Det var noe vi merket i store deler av Europa. Og hvordan har det påvirket oss etterpå?

Kontrollrommet til atomkraftverket

Kontrollrommet til atomkraftverket

Selv holdt jeg på å forberede en 12-klassetur for min første klasse. Vi skulle reise gjennom Øst-Europa og hadde begynt prosessen med å søke visum til alle landene fra Øst-Tyskland og videre til Tsjekkoslovakia og Ungarn. En av elevene hadde slektninger i Ungarn, og det gikk ikke mange dagene før de ringte; beskjeden var klar: «Kom ikke hit nå!»

Noen dager gikk med til å gruble: var det trygt noen steder i det hele tatt? Jeg tok en bestemmelse der og da: vi reiser så langt vest vi kan komme! Det ble en rundtur i Frankrike som måtte gjøres ganske så på sparket. Den ble vellykket nok, men noe helt annet enn jeg hadde tenkt meg…….

Bevegelsen mot atomkraftverk var sterk i tiden etter Tsjernobyl. Så har den langsomt blitt svekket…… Har vi glemt?

Det var apokalypsestemning rundt denne ulykken. Noen fant ut at Tsjernobyl – eller et nært beslektet ord – betydde malurt slik som det var spådd i Apokalypsen. Den sommeren ble store barneflokker fra Hviterussland sendt på sommerleir i utlandet. Speiderne tok imot en gruppe her i Tønsbergdistriktet, og jeg ble bedt om å tolke. Det var hjerteskjærende å sende dem tilbake til det uvisse.

resolver

Et skuespill ble skrevet av Vladimir Gubarev: «Sarkofagen – en tragedie». Det ble satt opp på Nationatheatret og var faktisk også ganske morsomt i sin svarte humor. Jeg studerte det med stor interesse.

I årene etter har vi med jevne mellomrom blitt minnet på katastrofen. Journalister og andre nysgjerrige har vært på besøk i nabolaget til atomreaktoren som er dekket med en betongkappe og derfor kalles «sarkofagen», og vi har fått bilder fra den nærmeste landsbyen «Pripjat». Fryktelige bilder. Bilder av et forlatt katastrofeområde. Vi har fått noen bøker og artikler om de som har fått kjenne katastrofen på kroppen i ettertid: barn med fryktelige misdannelser, reportasjer fra barnehjem og sykehus. Bildene er grusomme og skal ikke gjengis her. Men når man tenker på det nå, er det forbausende lite som har blitt presentert for allmenheten av ettervirkningene. Vi vet at det tar flere tusen år før denne radioaktiviteten er borte, og allikevel er vi villige til å bygge nye atomkraftverk. Ja, vi setter dem opp mot kullkraftverk, og da er de jo så mye renere. Isteden for å tenke at vi må få ned energibruken og satse helt og fullt på fornybar energi, kommer stadig vekk atomkraftverkene opp som et alternativ til mer energi. Det er ikke til å fatte!

Det er vel her på sin plass å minne om denne katastrofen, at den fremdeles krever sine offer, at «sonen» fremdeles er infisert og at vi ikke kan være trygge på at det skjer igjen et sted. Det ble vi ganske kraftig minnet om med det store jordskjelvet i Japan da radioaktivt avfall lekket ut i havet fra Fukushima, og det er bare tre år siden!

Når vi tenker på det, kunne vi trenge mange Earth Hour gjennom året. Hva med å ha en time hver måned da lysene skrus av? Det er mange måter å spare strøm på som vil minske behovet for energi, og på den måten gjøre verden tryggere.

stalker-1

Det var en person og kunstner som ble hetnet frem spesielt etter Tsjernobyl, og det var filmregissøren Andrej Tarkovskij (som jeg har skrevet om før her). Han hadde laget filmen «Stalker» i 1979. Der møter vi veiviseren som fører Forfatteren og Vitenskapsmannen gjennom en sone som er preget av en katastrofe, på leting etter et rom der ens innerste ønsker kan bli oppfylt. Bildene fra denne filmen er noen ganger som hentet ut fra «sonen» rundt Tsjernobyl. Noen mente at Tarkovskij hadde «sett» det som skulle komme. Ja, han var en stor kunstner med store visjoner, så hvem vet……

I dag tenker vi på Tsjernobyl, minner oss om motstanden mot atomkraft, skrur av litt ekstra strøm og tenker at vi kan spare på energien og på den måten vise at vi ikke trenger ubegrenset med kraftverk av noen slag, hverken på kull eller atomkraft.

c02_05010183

Dette innlegget ble publisert i Russland. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s