Hvordan jeg ble interessert i klassisk musikk


I går var jeg på en veldig bra konsert. Det var Oslo Camerata og Steinerskolens orkester som spilte, og Korskolen som sang. Det var lenge siden jeg hadde vært på en klassisk konsert, og jeg ble minnet på noen av mine yndlingsstykker som Brandenburg konsertene til Bach. Men det var ikke slik det begynte.

Som mange barn begynte jeg å spille piano da jeg var liten. Jeg har svært gode minner fra pianotimene. Særlig fra ungdomstiden. Jeg kom med bussen fra skolen og gikk direkte til Fru Gjertsen. Det var en ganske lang spasertur på en grusvei som førte gjennom skogen og frem til gården der hun bodde med sin mann som var bonde. Inne i det lille, hvite huset var det en stue med flygel. Jeg hadde aldri sett et slikt «stort piano» før jeg kom til fru Gjertsen. Særlig var det spesielt om vinteren å gå den lange veien i snøen og mørket. Men inne i stua var det alltid lyst. Den lille og runde damen var alltid blid og tok imot med et strålende smil. Det virket som om hun elsket å undervise barn i pianospill.

Beethoven ble en yndling

Beethoven ble en yndling

Etter hvert fikk jeg prøve meg på litt vanskeligere stykker både av Grieg, Mozart og Beethoven. Og det var sistnevnte som skulle bli min yndling. Jeg husker hvordan fru Gjertsen trykket på fingrene mine og sa: «Det er tyngde i Beethoven». Det glemmer jeg aldri. Jeg gikk hjem og øvde og prøvde å få frem variasjonen i spillet.

Da jeg ble atten, ønsket jeg meg Beethovens symfonier, og det fikk jeg; en flott eske med alle ni symfoniene innspilt av Berlinerfilharmonikerne med Herbert von Karajan. Jeg spilte dem om igjen og om igjen, prøvde å memorere de forskjellige satsene og leste Beethovens biografi. Han gjorde et sterkt inntrykk på meg med sitt forhold til Napoleon, hans Fidelio opera, alle symfoniene, sonatene og – ikke minst – hans døvhet til slutt. Jeg så på ham som om han var steget ned fra en annen verden for å vise oss himlenes musikk.

Samtidig hørte jeg på Janis Joplin og Led Zeppelin, men den klassiske musikken tok mer og mer over, og da jeg var i 20-årene hadde den overtatt helt. Isteden for å reise på russetur til København med de andre, tok jeg med en venninne og reiste på sykkeltur i Tyskland for å komme til Bonn til Beethovens fødested. Det var fantastisk å se hans hjem, være i nærheten av der han kom fra. Det ble senere turer til festspillene i Wien og Salzburg og mange konserter lokalt. Da hørte jeg alle de store norske pianistene som Robert, Riefling, Eva Knardahl, Robert Levin, Liv Glaser for å nevne noen. Det var fantastisk, og jeg fikk en god musikkutdannelse selv om jeg måtte finne ut av alt sjøl og ikke hadde så mange å dele det med. Av og til fikk jeg overtalt foreldrene mine til å bli med, men det var mest for min skyld.

Leif Ove Andsnes

Leif Ove Andsnes

Da jeg kom til Russland som student på 70-tallet, ble det mye musikk. På Kirovteatret (i dag Mariinskij teateret) kunne vi få kjøpt fire billetter av gangen, men da måtte man være ute i god tid, så vi gikk på omgang og var ute grytidlig om morgenen den dagen billettsalget begynte. Det var en selvbestaltet «køordner» som sto der og noterte navn i en kladdebok slik at vi fikk et tidlig nummer i køen. Så gikk vi og spiste frokost på et pannekakested i nærheten og kom tilbake når kassa åpnet kl. 10.00. Da var vi blant de første i køen. Slik fikk vi billetter til alle operaforestillingene og ballettene de hadde, og det var mange! Vi kunne være på teater opp til fire ganger i uka! Det kostet jo nesten ikke noe! Jeg badet i musikk hele det halvåret. Innimellom var vi i Bolsjoj Zal på konserter, og det ble mye russisk musikk. Jeg lærte å elske Sjostakovitsj! Og jeg var helt skjelven etter noen av de store operaene som Fyrst Igor eller Boris Godunov. Var det Jevgenij Onegin, ble det tårevått, og Svanesjøen fikk jeg forsett meg på, så den hopper jeg helst over nå.

mariinskij

gallery10_100

Etter Russland  ble det litt færre konserter, men Leif Ove Andsnes vidunderlige tolkninger av Mozart satte meg på sporet av ham, og det ble mange timer med hans «kniplingmusikk». Bach tok jeg også for meg og besøkte Leipzig der jeg var på en meget eksklusiv aften i Bach selskapet. De stille dagene i romjula var som skapt for Brandenburgkonsertene hjemme på CD spilleren.

Så kom juni 2009, og Michael Jackson døde. Da ble plutselig en annen musikksjanger interessant igjen: popmusikken. Det ble «popens Mozart» som førte meg inn i en ny musikkverden. Det var gøy! Å få innblikk i hvordan han skapte sin musikk, har vært utrolig spennende, og jeg fortsetter å grave og undersøke, lytte og notere mens jeg lar meg henrive av hans stemme. Men i går ble jeg igjen minnet om alle timene jeg har tilbrakt med å lytte til klassisk musikk. Det gir en spesiell ro, og man lærer seg til å lytte til nyansene, se på musikerne og bare VÆRE i musikken. Det var fantastisk å høre Oslo Camerata spille en av Brandenburgerkonsertene. Den som ikke har tatt seg tid og gitt seg roen til å lytte til god musikk, har gått glipp av noe vesentlig i livet. Takk til alle gode musikere som videreformidler det de store komponistene har skapt.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i De som vil noe mer, Russland. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s