Da vi nesten ikke kom over grensa til Hellas


Det er blitt mai, og det er tid for klasseturer. Det er ikke få klasseturer jeg har vært på, og når jeg treffer gamle elever, er det ofte episoder fra disse turene som kommer opp. Noen husker det ene, og andre husker det andre. Selektiv hukommelse heter det vel. Men det er noen hendelser som det ikke er mulig å glemme, – for noen av oss.

Det er en slik hendelse jeg tenker på i dag.

Vaclav  Havel taler

Vaclav Havel taler

Det er lenge siden, som alt annet forresten. Alt blir liksom lenge siden når man har levd noen år. Pussig det der. Vel, det er altså lenge siden, noe som betyr mer enn 20 år. Vi hadde kjørt tog gjennom et helt nyåpnet Øst-Europa, sett vinkende grensevakter inn til Tsjekkia (som da fremdeles var Tsjekkoslovakia), hørt Vaclav Havel tale på Vaclavske Namesti, hatt et dramatisk nøtteallergianfall i Budapest og visste ikke at vi hadde det verste igjen med passtyveri i nattkupeen på veien gjennom Kroatia. Men før det skulle vi til Istanbul, og veien gikk gjennom Bulgaria med tog.

Grytidlig på morgenen ble vi vekket av konduktøren som ba oss forte oss ut for å få passet kontrollert. Det var kaldt, køen til luka var lang, og bua var lite behagelig. Vi ventet og ventet, og den ene etter den andre fikk sitt pass stemplet. Så var det bare lærerne igjen. Med meg gikk det bra, men den andre var brittisk statsborger, og ikke visste vi at engelskmennene måtte ha visum til Tyrkia! Men det var vel bare å kjøpe det der, tenkte vi! Joda, men de ville ikke ta noen annen valuta enn engelske pund, og det hadde vi ikke med til Tyrkia! Ikke kunne de engelsk heller! Skal si vi fikk bruk for fingerspråket, og vi hostet opp all den forskjellige valutaen vi hadde. Dette var før euroens inntreden i verden. Ingenting hjalp. Toget truet med å gå, og det var ikke tid til å holde på. Da bestemte vi at vi fikser det i Istanbul på den brittiske ambassaden og kastet oss på toget akkurat i det det satte seg i bevegelse.

15-Less-Known-Facts-About-Istanbul-2

Vi hadde noen herlige dager i Istanbul, men den brittiske ambassaden kunne ikke hjelpe med visumet, så min kollega var fortsatt visumløs……

Hagia Sofia var praktfull. Helt magisk å stå under den gigantiske kuppelen og kjenne de 15 århundrene rundt seg. Hotellet på den asiatiske siden av byen ga oss den herligste skyline i solnedgang, cisternen under byen var eventyrlig, og Topkapi palasset var morsomt.

1298854-12-1323810192726

Så skulle vi tilbake, og nå gikk veien mot Hellas, igjen med tog. Ganske spente på hva de ville si på grensa når de fant ut at det ikke var noe visum i det brittiske passet. Det var en annen grensestasjon nå. Igjen var det natt da vi kom frem, og igjen måtte vi ut av toget og inn i ei bu. Det ble oppstandelse! Vi ble tatt med til politistasjonen der vi forsøkte igjen å betale oss gjennom. Til ingen nytte. Da stilte vi oss opp og begynte å synge: «Kringsatt av fiender gå inn i din tid!» Det lød fint i soloppgangen. Mens morgenbønnen ble ropt opp fra nærmeste moske, sto vi der og sang og visste ikke hvordan vi skulle komme oss ut av Tyrkia.

Til slutt ga de seg og lot oss gå, men da var vi kommet langt av gårde fra toget, og bussene hadde sluttet å gå. Det var bare ei bro som skilte mellom oss og Hellas, så vi ville gå over, men da kom grensevaktene og rettet geværene mot oss. Best ikke å gå da. Vi forsøkte å spørre om bussen, men ingen forståelse. Så satt vi der da. Solen kom opp, og noen begynte å tenke på mamma og senga hjemme…… Vi tygde på gammelt brød der vi satt på fortauskanten, og hver gang vi gjorde mine til å gå mot grensen, kom geværene frem igjen. Da gjorde vi et nytt fremstøt. Denne gangen forsøkte vi å få et telefonnummer til en taxi på den andre siden. Fra telefonboksen forsøkte vi å ringe (dette var før mobilens inntog), men da vi sa vi ringte far tyrkisk side, smalt han på røret.

70855594

En gang måtte da dagen komme og busser begynne å gå!? Da var det vi fikk øye på den: en taxi som kom fra gresk side og stoppet. Jeg kastet meg over den og ba ham kjøre i skytteltrafikk over grensen med oss. Yes! Han skjønte det! Vi betalte hva som helst for å komme ut av denne knipen. Det ble en dyr tur på bare 50 meter. Det var hele avstanden mellom de to landene! Men vi kom oss over alle sammen. Var vi glade for å være i Hellas! Da spurte vi de greske grensevaktene om hva som ville ha skjedd om vi hadde trosset tyrkerne og bare gått. De svarte med glimt i øyet: «First shoot, then ask!» Jaha, det var nok best at vi hadde ventet slik vi gjorde.

Det hadde ikke vært blund på øya den natta, så da det endelig kom en buss, heiv vi oss på den til nærmeste by der vi tok inn på første og beste hotell og datt i seng…….

Det ble rolige dager i Hellas, og siden mobilen ennå ikke var oppfunnet, ble dette en historie å fortelle da vi kom hjem. Den fikk nok forskjellige versjoner ut fra hvem som fortalte, men en ting er sikkert: dette glemte vi aldri. Vi hadde lært i historietimene at det hadde vært dårlig forhold mellom Hellas og Tyrkia etter 1. verdenskrig, og at Fridtjof Nansen hadde hjulpet greske og tyrkiske statsborgere over til den andre siden av de nye grensene, men at det fremdeles var så spent forhold  på grensen, hadde vi ingen anelse om. Nå visste vi det.

nansen

Dette innlegget ble publisert i Reiser, Steinerskolen. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s