Da vi gikk oss vill ved Donaus kne


Budapest

Budapest

I dag er vår avgangsklasse kommet til Budapest på sin dannelsesreise i Europa. Det fikk meg til  tenke på den første gangen jeg var i Ungarn. Det er en pussig historie.

Det var på begynnelsen av 80-tallet. Jeg hadde nettopp begynt å arbeide på Steinerskolen og var mye på Vidaråsen. Der møtte jeg ofte den sterke damen som hadde grunnlagt denne landsbyen for psykisk utviklingshemmede. Hun hadde alltid mange råd å gi oss unge. Nå mente hun at jeg absolutt måtte treffe Georg Kühlewind, en foredragsholder, forfatter og filosof som mange antroposofer var begeistret for. Det hørtes jo spennende ut: å reise til Budapest og oppsøke denne klartenkte mannen og få snakke med ham. Jeg hadde nettopp fått visumnekt til Sovjet, så jeg kunne ikke reise dit lenger, så jeg var ute etter noe nytt og interessant. Dermed ble det Budapest i den høstferien.

Donau

Donau

Det må innskytes her at helt fra midten av 1970-tallet og til denne høsten 1983 hadde jeg utelukkende reist til Sovjet, og der hadde jeg vært i lengre og kortere perioder i alle de årene og reist som reiseleder med norske turister. Min horisont var stor, men den var preget av «østblokken». Før min russiske interesse tok av, hadde jeg vært mange steder i Europa og særlig i England, men det begynte å bli noen år siden. Det var derfor med stor nysgjerrighet jeg forberedte meg til å reise til Ungarn, «den frieste brakka i leiren».

Det første som slo meg da jeg kom opp fra undergrunnen midt i Budapest, var reklameplakater! Det hadde jeg aldri sett i Sovjet. Der var det bare politiske propagandaplakater. Her var det både propaganda og reklame. Det sa meg med en gang at dette var et annerledes land, et land som hadde et bein i hver leir.

Valnøtter

Valnøtter

Dagen etter ankomst skulle jeg finne frem til den store mannen. Han bodde i et gammelt hus oppe i skråningen over byen, og jeg hadde adressen. Med lappen i handa lette jeg meg frem til adressen. Det var en ganske stor og slitt villa som fortalte om en annen tid. Innenfor porten var det en hage med store trær. Jeg ble tatt vel imot, og vi satte oss i hagen under et valnøttre. Jeg hadde aldri sett et valnøttre, og å sitte i skyggen av et slikt tre og se utover Budapest med en kjent forfatter og filosof, kjentes ikke bare eksotisk, men nesten absurd.

Etter en stund ringte den forklekledde kona i en liten bjelle, og det var tid for middag. Den inntok vi i stuen bak tunge gardiner og et ærverdig, men godt brukt spisestuebord. Alt luktet av gammel storhetstid. Det gamle keiserdømmet var nesten til å ta og føle på. Dette var mer en rest av Østerrike-Ungarn enn et kommunistisk land i østblokken.

Donau

Dette var en søndag, og familien skulle på en utflukt til det de kaller for «Donaus kne». Det er der elven gjør en sving på seg og begynner å renne sørover. De spurte om jeg ville være med. Det kunne jeg jo! Ikke hadde jeg tenkt at jeg skulle på skogstur når jeg kom til Budapest, så jeg var kledd i mitt sedvanlige skjørt og hadde noen knallrøde «discoboots» på bena, men det skulle nok gå!

Donau renner gjennom fire hovedsteder og gjør en sving på seg utenfor Budapest.

Donau renner gjennom fire hovedsteder og gjør en sving på seg utenfor Budapest.

Mennesker og proviant ble lastet inn i to biler, og vi dro av sted. Vel fremme bar det rett ut i skogen. Det gikk over stokk og stein, og det ble ikke mye anledning til å snakke der vi basket oss frem i den tette skogen med høye trær og noen steder ufremkommelig buskas. Filosofen var kledd i store støvler og sportslige bukser, og resten av familien fulgte på. Etter en stund fant vi et sted der vi holdt picnic. Vi kunne se Donau der den buktet seg, og jeg fikk bekreftet at den virkelig gjør en ganske skarp sving på seg som altså kalles for elvens «kne».

Det var på tide å komme seg tilbake, for det begynte å bli sent, og skulle vi rekke det før mørkets frembrudd, måtte vi begi oss på vei. Først gikk det igjen over stokk og stein. Ikke kjente jeg meg igjen, men det hadde jeg heller ikke ventet. For meg var alt likt. Det gikk opp og ned, jeg snublet meg frem over kvist og kvast. Det begynte å mørkne, og inne i skogen ble det fort mørkt. Vi hadde gått lenger enn jeg kunne huske det hadde vært. Nå ble det virkelig mørkt. Filosofen ledet vei med stokk i hånd, og vi andre fulgte etter, men det gikk langsomt. En gruppe hadde gått foran så det var bare filosofen, en datter og meg igjen.

villsvin

Da hørte jeg det! Et ganske så rustent buldrende brøl ikke langt unna. Det var som det kom langt nedenfra magen. Jeg skvatt til! Hva var det? Jeg kunne ikke lenger se en hånd foran meg, men filosofen hadde funnet frem en lykt og viste vei. «Det er villsvinene som brøler», sa min veiviser. Hva? tenkte jeg, er ikke de farlige? Jo, det kunne de være. Særlig hvis vi ikke så dem, og det gjorde vi ikke i dette stummende mørket. De kunne komme i full fart. Vi måtte gå forsiktig.

Vi sneglet oss frem, og veiviseren måtte innrømme det: vi hadde gått oss vill. Det var da jeg så for meg natta ute i skogen omgitt av villsvin på alle kanter, liggende blant kvister og bregner; kaldt ble det også. Det var tross alt oktober. Vi gikk enda litt til, og vi begynte alle å bli slitne og mismodige. Filosofen var heller ikke så høy i hatten lenger. Litt flaut var det også; her kom en vestlig gjest på besøk som skulle hente litt kunnskap og inspirasjon til sin virksomhet som lærer og skribent, og så skjer dette. Nei, han kjente nok at han ikke fremsto i det beste lys.

Helteplassen i Budapest

Helteplassen i Budapest

Langt om lenge kunne vi skimte et lys der fremme. Det var parkeringsplassen der bilene sto. De andre var kommet frem for lenge siden og ventet litt engstelige på oss. Dette var jo før mobiltelfonens tid, så det var ingen mulighet til kommunikasjon. De kom imot oss og var synlig lettet, og det var vi også. Filosofen bemerket litt beskjemmet at han håpet ikke dette ville være det første jeg fortalte når jeg kom hjem, at Kühlewind hadde gått seg bort i de ungarske skoger…… Jeg forsikret ham at jeg ikke skulle gjøre det. Men nå er det gått over 30 år, så nå kan jeg fortelle det!

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i De som vil noe mer. Bokmerk permalenken.

2 svar til Da vi gikk oss vill ved Donaus kne

  1. torakelet sier:

    Fantastisk!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s