Møte med den finske jordbærbonden


1381096308_H8250078

I dag var det en som skrev på facebook at hun hadde hatt en svært interessant samtale med en fremmed på toget, noe som virkelig hadde gjort dagen for henne. Det fikk meg til å tenke på en av de morsomste møtene jeg har hatt på toget.

Jeg har vært så heldig at jeg har hatt et par friår fra arbeidet som lærer på steinerskolen. Et av dem var på slutten av 90-tallet, og jeg hadde en plan om en lang togtur gjennom Europa fra Baltikum og helt ned til Istanbul. Det var høst, og jeg var kommet til nattoget fra Kaunas i Litauen på vei mot Warsawa. På grensen mellom de to landene må man bytte tog fordi sporbredden skifter. Da var det ut av det ene toget der jeg hadde køye og inn på det andre der det også var kupeer, men uten sengetøy, og det var grytidlig morgen.

Stalinkaka i Warsawa

Stalinkaka i Warsawa

Jeg fikk dradd med meg koffert og ytterklær og klatret opp trappa til en av vognene og datt inn i den første og beste kupeen. Det var ikke mange andre på toget, så jeg regnet med å få kupeen for meg selv og la meg til rette på køya. Akkurat i det toget skulle til å gå, kom det ramlende inn et stort menneske. Jeg så en flagrende frakk og en stor, svart hatt, og det luktet umiskjennelig gammal fyll. Åh nei! tenkte jeg, dette blir tøft, så jeg prøvde å late som ingenting og lå helt stille. Han dumpet ned på køya rett overfor meg og stønnet.

I togkupeen

I togkupeen

Den store frakken strevet han seg ut av erme for erme. Det så ut som om han aldri hadde tatt av seg en frakk før, for han tullet seg inn i ermene og kappen på en måte så han ble helt borte et øyeblikk, men endelig var den av og ble krølla sammen på overkøya. Han stønnet igjen og hilste Good Morning. Jeg måtte for syns skyld svare, men sa ikke mer, bare lukket øynene. Han satte seg også tilbakelent med lukkede øyne et øyeblikk. Men så var det som om han kom på noe. Han klaget over hodet, den kalde morgenen, og begynte å fortelle: han hadde havnet på en fest på toget fra Tallinn allerede dagen før. Det var noen som hadde hatt vodka, og ikke visste han hvor mange flasker de hadde knekt. De andre hadde gått av tidligere, og han hadde sovna og nesten ikke kommet av toget på grensa. Han svettet ennå av strabasene, ølvomma disset, og de svarte tennene lyste i munnen når han gapte.

St. Olafs slott i Savonlinna

St. Olafs slott i Savonlinna

Det var umulig å få sove, så det var bare å reise seg opp. Vi presenterte oss, og han fortalte at han var jordbærbonde fra Finland, øst i landet ikke langt fra grensa til Russland. Der tok han imot mennesker fra forskjellige land som arbeidet for ham om sommeren. Det var særlig mange fra Polen, og om vinteren reiste han. Da besøkte han gjerne noen av dem som hadde vært hos ham på sommeren. Nå var han på vei til Warsawa for å treffe en dame som hadde jobbet hos ham i flere somre. Han fortalte i det vide og brede om hvordan de ble gode venner, hvordan han ville hjelpe folk fra de nylig «befridde» landene i Øst-Europa.

Gården hans lå ikke langt fra Savonlinna, eller Nyslott som byen heter på svensk. Den har en festning som heter St. Olafs slott og er fra 1400-tallet. Der arrangeres årlige operafestivaler som er internasjonalt kjente. Selvfølgelig var han med i organisasjonen av festivalen, og han inviterte meg til å komme når som helst så skulle han ordne billetter til meg. Jeg var hjertelig velkommen. Så begynte han å fortelle om store oppsetninger de hadde hatt med kjente operastjerner. Det ble mer og mer fascinerende å høre på ham, og han ble mer og mer våken og edru, men klaget over tørsten, så da servering kom, kastet han seg over ei flaske øl som han helte ned og stønnet av velbehag.

Tiden gikk fort, og vi nærmet oss Warsawa. Jeg skulle videre til Berlin, men hadde 3-4 timer å slå i hjel i den polske hovedstaden, så jeg hadde tenkt å se meg litt om. Da foreslo han at jeg skulle bli med ham. Den polske damen skulle møte ham, og de kunne sikkert finne på noe sammen med meg et par-tre timer. Jeg ble litt beklemt, men han insisterte…….

Sentralstasjonen i Warsawa

Sentralstasjonen i Warsawa

Da vi gikk av toget på Sentralstasjonen i Warsawa, sto det en velkledd dame og tok ham imot. Han introduserte meg og spurte om jeg kunne være med dem mens jeg ventet på toget til Berlin. Ja, bare kom igjen, sa damen og geleidet oss til bilen sin. Bagasjen min havnet i bagasjerommet, og så kjørte vi av gårde. Hun fortalte at hun ville ta oss til en hyggelig restaurant der vi skulle ha frokost. Etter 10-15 minutters kjøring parkerte vi og gikk inn i en park. Sola skinte, og det var en fin oktobermorgen. Inne i parken lå det en slags herregård, og der var et spisested med en hyggelig terrasse. Så varmt var det at vi kunne sitte ute.

Mens vi inntok en herlig frokost, fortalte damen litt om seg selv. Hun var lege, og da omveltningen skjedde der i landet, var hun helt på felgen og visste ikke hvordan hun skulle klare seg. Da så hun seg om etter et sted hun kunne tjene litt penger, og fant denne jordbærgården i Finland. Hver sommer i fem-seks år hadde hun vært i Finland og klart å tjene seg opp til både bil og leilighet, og nå var det betraktelig bedre tider i Polen. Hun arbeidet igjen som lege og tjente mer anstendige penger igjen. Hun var tydelig takknemlig overfor den finske bonden som hadde vært raus og hjulpet henne ut av den verste nøden i de vanskeligste årene. Nå ville hun gi litt igjen.

Nyoppusset Warsawa

Nyoppusset Warsawa

Da vi skulle betale, insisterte hun på å betale for alle tre. Jeg syntes det var litt flaut, så jeg forsøkte å protestere, men hun ga seg ikke. Vi var hennes gjester, og finnen bare nikket til meg. Hun ville bare be meg om en tjeneste: om jeg kunne fortelle når jeg kom hjem til Norge at nå kan en lege tjene såpass gode penger i Polen at det er mulig å spandere på utenlandske gjester. Det var viktig for henne at jeg skulle formidle det slik at bildet av det fattige Polen ikke skulle leve enda lenger. Med stolthet og tilfredshet betalte hun regningen, og kjørte meg tilbake til jernbanestasjonen. Der vinket jeg farvel både til den finske jordbærbonden, og den polske legen som i det jeg gikk på toget minnet meg på hva jeg skulle si hjemme: «Husk å fortelle at det går bra med Polen, og at vi nå kan betale både for oss selv og gjestene!»

Warsaw%20train%20station

Det var ikke fritt at jeg lo litt for meg selv på toget til Berlin. For en morgen! Og for noen mennesker! Ja, det å reise alene gir uanede muligheter til å treffe de underligste mennesker!

Dette innlegget ble publisert i De som vil noe mer, Reiser. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s