En ortodoks kvinne


Tatjana Goritsjeva

Tatjana Goritsjeva

Nå har jeg tenkt en stund at jeg ville skrive om et menneske som jeg ikke har sett på mange år, men som en gang gjorde et dypt inntrykk på meg. Som så mye annet av betydning, møtte jeg henne da jeg studerte i Leningrad på 70-tallet. Det var en italiensk student som bodde på samme studenthjem som meg, som introduserte meg for henne.

Ungdomsbilde av Tatjana

Ungdomsbilde av Tatjana

Hun het Tatjana og var noen år eldre enn meg. Høy og lys som en nordisk type, men der sluttet også alt nordisk. Dypt religiøs med en innsikt og en belesthet som jeg sjelden har møtt. Hun hadde latt seg døpe noen år tidligere og var aktiv i denne bevegelsen av unge religiøse som samlet seg rundt spesielle prester i spesielle kirker. Jeg husker hun tok meg med til en av disse kirkene litt i utkanten av byen. Vi sto igjennom gudstjenesten, som er en stor påkjenning for hvem som helst. Heldigvis var jeg ung og sprek den gangen og gjorde ikke så mye av det, annet enn at jeg fikk vondt i skuldrene av å stå med den tunge pelskåpa jeg da hadde, i så lang tid.

Joh_doeperens_kloster_Ovcar_Kablar

Etter gudstjenesten introduserte hun meg for en av prestene, en ung mann med det obligatoriske lange håret med skill i midten og langt skjegg. Han var en ganske flott ung mann, så jeg ble sjarmert med en gang. Han bød på te der bak ikonostasen. Egentlig hadde ikke jeg lov til å gå bak der, men det var ikke så stivt, og der satt vi så på hver vår krakk og drakk te og snakket om løst og fast. En eldre prest kom innom og flirte godt da han så oss. Da bemerket min unge venn: «Du kan tro han sprer rykter nå om hvordan jeg har tatt med meg en dame inn hit!» Så lo han høyt og gjallende!

Senere reiste vi på tur til Petsjora klosteret utenfor Pskov som jeg har fortalt om i et annet innlegg her, og jeg var imponert over Tatjanas utholdenhet, inderlighet og ureddhet. I det sekulariserte Sovjet der religion var mer eller mindre forbudt, og i alle fall ikke tillatt for unge mennesker, og man risikerte både liv og frihet, tok hun ingenting for å lese en bønn for maten når vi var ute på kafe. Folk gløttet bort på henne, og jeg tenkte ofte at nå blir hun anmeldt. men hun lot seg ikke affisere.

goritschewa

Tatjana hadde vært inne til forhør i «Bolsjoj Dom» flere ganger. Men det hørte med, og hun hadde ikke blitt arrestert. Hun fortalte hvordan hun kledde seg med stort sjal og bøyde seg for ikke å bli gjenkjent når hun gikk til gudstjeneste til påske. Da var det så mange mennesker rundt kirken at politiet hadde satt opp sperringer med en ring av lastebiler slik at de kunne holde øye med alle som gikk inn. Unge mennesker ble lagt merke til, og ofte ble de tatt inn til forhør og truet med represalier.

Når vi møttes i byen, gjerne ved Pusjkinmonumentet på Kunstplassen, kjente jeg henne igjen på lang avstand. Hun var høy og rank og holdt hodet på en spesiell måte. Ingen tvil om at denne kvinnen visste hva hun ville og hva hun sto for. Hun var på samme tid stolt og ydmyk og  utstrålte en fromhet som jeg trodde bare fantes i bøker. Hun minnet meg om Maria Bolkonskaja i Tolstojs «Krig og Fred».

images

Et års tid etter at jeg kom fra Russland, leste jeg i avisen at flere kvinner fra kvinnegruppa «Nadjezjda» (Håp) var blitt utvist fra Sovjet. Jeg lette for å finne navnene på dem det gjaldt, men fant bare et par av dem. Så gikk det noen måneder, og så kom det brev fra Tatjana – fra Paris! Der bodde hun nå. Sammen med den store russiske emigrantkolonien der i byen hadde hun funnet seg et krypinn der hun kunne dyrke sin gud som før og skrive sine bøker i frihet.

418Bx8ZBalL__AA160_

Hun var blitt en kjent skikkelse i religiøse kretser, både ortodokse og andre og holdt ofte foredrag om ortodoksi og situasjonen i Sovjet. Hun sendte meg sin bok «Å snakke om Gud er farlig» som ble oversatt til både tysk, fransk og engelsk. Hun var en ettertraktet foredragsholder og reiste mye på konferanser og seminarer. Jeg bestemte meg for å besøke henne i Paris.

Athos klosteret

Athos klosteret

Det var en av disse bratte og smale trappene i Paris, der man måtte gå baklengs ned. Døra var også smal, og det lille rommet vi kom inn i, var det eneste de hadde. De var to. Hun hadde fått en mann også. Han var også ortodoks. De ordnet til noen stabler vi kunne sitte på, og de bød på mat. Siden det ikke en gang var et kjøkken, hadde de ordnet seg en primus som de hadde på do. Der stekte de fisk til oss!

Der satt vi i dette knøttlille rommet og spiste stekt fisk fra primusen og drakk hellig vin fra Athos. Mannen hadde nemlig nettopp kommet tilbake fra klosteret på Athos. Derfra hadde han med både hellig vann og vin. Han fortalte fra livet i klosteret, om munkene og de hellige «staretser» som levde helt avsondret fra alle. Han hadde fått komme inn til en av dem og blitt undervist av ham. Etter en stund kjente han dragningen mot den verdslige verden og lurte på om han kunne få en avis. Det måtte jo finnes aviser der et eller annet sted! Etter en stund kom en av munkene med en avis, og han ble glad for å kunne oppdatere seg litt på verden, men akk! Avisen var et år gammel. Da han sa det til munken, så han uforstående på ham og sa: «Ja, men det er jo en avis!» Da ga han seg bare hen til bønnen og tenkte ikke mer på utenverden.

51t1TUhv44L__SY300_

Mens jeg satt der sammen med Tatjana og hørte på henne snakke, kjente jeg enda en gang at jeg – tross min store dragning og kjærlighet for Russland – aldri kan bli en integrert del av denne verden som også levde der i Paris. Riktignok er jeg ikke særlig prippen på hvordan det ser ut rundt meg, men den skjødesløshet som de behandlet tingene med, den absolutte avstandtagen til denne verden, den er meg fremmed, men du så fascinerende! Jeg fikk bekreftet at Tatjana var et menneske med fokus på helt andre ting enn komfort og innredning, og det kan jeg også være, men å være så av en annen verden, har jeg aldri opplevd.

dthumb

Hun traff mange filosofer og skriftlærde i Paris, både vestlige og russiske, fikk et stort nettverk av engasjerte mennesker og fikk vel bekreftet at Vesten er et temmelig ugudelig sted. Det gikk heller ikke lange tiden etter Sovjets fall før hun var tilbake i Russland. Det er der hun hører hjemme. Det var det ingen tvil om. Jeg lurer på hvor hun er nå. Kanskje lever hun som nonne i et kloster. Det var det hun ville allerede den gangen. For meg ble hun et viktig bekjentskap som jeg aldri ville vært foruten. Hun viste meg en verden jeg ikke kjente til. Det har lært meg å få respekt for enda en verden som ikke er min.

Dette innlegget ble publisert i De som vil noe mer, Russland. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s