Om du slår opp i hvilket som helst leksikon på Robert Owen, vil du finne ham karakterisert som «utopist». Dette ordet gir først og fremst assosiasjoner til en person «med hodet i skyene», en drømmer med store idealer som aldri blir virkelighet. Men Owen fikk da vitterlig til noe! Han formet New Lenark til et mønstersamfunn rundt bomullsindustrien på begynnelsen av 1800-tallet. Ingen barn under 12 år skulle arbeide i fabrikken, barna skulle få skolegang, arbeiderene skulle få anstendige boligforhold og lønn, og overskuddet fra fabrikken skulle gå tilbake til det lille samfunnet. Ja, han hadde stor tanker, og hans visjon var:
”What ideas individuals may attach to the Millenium I know not; but I know that society may be formed so as to exist without crime, without poverty, with health greatly improved, with little, if any, misery, and with happiness increased a hundred fold; and no obstacle whatsoever intervenes at this moment, except ignorance, to prevent such a state of society from becoming universal.”
Dette klarte han å gjennomføre i mange år. Riktignok gikk det ikke så bra da han forsøkte å overføre dette samfunnet til USA, men det er vel ingen stor overraskelse.
I dag har vi fått en verdensomspennende bevegelse som vi kaller «Fair Trade» der en av hovedideene er at overskuddet av en produksjon skal gå tilbake til lokalsamfunnet og ikke hope seg opp på et par hender. Det er noe av det samme som Owens visjon, og dette vokser seg for tiden større og større. Det er snart ikke en cafe der de ikke selge fair trade kaffe og har fair trade sukker. Det skulle bety at dette ikke er noe for de få, men for allmenheten.
Her i Norge er det ikke mange selskaper som tenker i disse baner, men vi har fått en interessant merkevare de siste 15 årene som heter Stormberg. De lager først og fremst sportsklær, men har blitt kjent for sine radikale ideer og praksis.
Stormberg har en filosofi om at 1 % av omsetning skal brukes til samfunnsnyttige og humanitære formål. Altså: noe av produksjonen skal gå tilbake til samfunnet. Deres neste radikale praksis er at 25 % av de ansatte skal være folk som ellers har vanskelig får å få jobb som tidligere straffedømte, tidligere narkoman, folk som har falt ut av skolen osv. Det gir dem en ny sjanse i livet. Og enda en spennende del av deres merkevare er at det er pant på klærne deres. Når et plagg er utslitt eller du ikke vil ha det lenger, kan du levere det inn i butikken og få en tilgodelapp på en viss sum. Da går klærne til resirkulering.
Stormberg vil også være helt åpne om hvilke fabrikker de bruker, og alle fabrikkene i Kina og Bangladesh er oppgitt med adresse slik at enhver kan informere seg om tilstandene der. Forholdene på disse fabrikkene er en del bedre enn andre steder, men de er ikke fornøyd og vil være med på å påvirke slik at forholdene kan ytterligere forbedres.
Kan noe slikt lykkes i vårt grådighetssamfunn der det er om å gjøre å tjene mest mulig på kortest mulig tid? De forteller på sin hjemmeside at de var fire ansatte til å begynne med, og omsetningen var det første året på 3,8 mill kr. i 1998. I 2012 omsatte de for 286 mill kr, og i dag er de 376 ansatte i bedriften og har butikker nesten over hele landet. Det betyr at det er mulig å drive utradisjonelt. Er dette en ny måte å tenke på? Er det symbol for en ny type bedrift? Kan mer av det vi produserer bli mer samfunnsnyttig? Det er å håpe.
Dessverre er jeg ikke av den sporty typen, så Stormbergs klær blir ikke helt min greie, men jeg skal nok finne noen å gi dem til! Det er jo masse mennesker som liker å gå ute i naturen i dertil egnede klesplagg. Det er et stort marked her i landet!
http://www.stormberg.com/no/
Jeg koser meg med innleggene dine, Astrid. Fortsett å skrive!
Så hyggelig, Tor! Ja, jeg har hatt stor glede av dette. Det er som en lufteventil, og da er det veldig greit at noen leser det også!
Det visste jeg virkelig ikke – takk for info!
Bare hyggelig. Vi må gjøre så godt vi kan for å informere og promotere dem som prøver å gjøre noe for å forandre denne verden.