Badegjester og fastboende


imagesIOSQ74LD

Å vokse opp på et sted som hjemsøkes av masse turister, eller «badegjester» som vi sier, er spesielt.
Vi begynte tidlig med sommerjobb. Fra jeg var 12 år jobbet jeg på sommeren, først som trillepike, så var det diverse butikkjobber og særlig var isbarene et sted som trengte mye hjelp på sommeren. Noen arbeidet også som serveringspersonale på pensjonatene eller stuepiker og ryddehjelp. Det var plutselig mange flere arbeidsplasser enn ellers om året, så det var nok til de få ungdommene som bodde her.

Badegjester

Badegjester

Det var aldri snakk om å ha ferie, som jeg kan huske, ja, kanskje en uke uti juli når pappa hadde sine tre uker. Da kunne vi dra på en liten biltur, men aldri mer enn tre-fire dager. Ellers jobbet vi.
Da badegjestene kom rundt St. Hans, begynte det. Vi flyttet ut av rommene våre og leide ut til enkeltpersoner og familier som var på badeferie. De som hadde bryggerhus eller andre uthus, leide dem ut og fikk på den måten en ekstra inntekt.
Det var pussig å se barnefamiliene gå på stranda på formiddagen med tepper, matpakker og i kurver og bager mens vi gikk på jobb. Om kvelden kunne vi møtes med de tilreisende som var på vår alder. De var stort sett fra Oslo, så vi kalte dem også for «oslofolka».

imagesEQ8R6033

Disse badegjestene var av alle slag – og er det fremdeles -, men noen var virkelig ekte byfolk og syntes det var svært så eksotisk å komme «på landet». Jeg husker en fin byfrue som kom inn på kjøkkenet vårt og slo hendene sammen da hun så at vi hadde både kjøleskap og komfyr: «Nei! Har dere komfyr også!?» utbrøt hun og trodde ikke sine egne øyne. Jeg vet ikke hva hun trodde, men antagelig at vi satt ved grua fremdeles og henta melka i bekken (som ikke er der).
Mange år senere tenkte jeg på dette da vi fikk besøk av de første russerne som hadde med både strykejern og hårtørrer fordi de skulle på landet og trodde ikke at vi hadde slikt der. I Russland er det mye større forskjell på livet i byen og på landet.

strender

Det som kan bli et problem når et lite lokalsamfunn mangedobler sitt innbyggertall i sommerukene, er kapasiteten på vareleveranser, plass og søppeltømming.
Den eneste butikken som er igjen her, er liten og trang og har mer enn nok med å overleve vinteren med den lille handelen som er da. Plutselig strømmer det på med kunder som ikke er vant til å måtte strukturere handelen sin i en butikk der du ikke kan snu deg mellom reolene. Det blir kaos. Og det blir blod, svette og tårer for dem som skal forsøke å håndtere det. Det er ikke plass til alle varene i hyllene, så de blir stående på gulvet slik at du ikke kommer til det som er bak. Det blir så mye tomemballasje at det ikke lar seg rydde vekk, og det det blir så mange tomkasser og tomflasker at det fylles opp utenfor.
Slik kan det også være med søpla i våre søppeltider. Engangsgriller ligger strødd på strendene, plastposer og papir likedan. Det skaper irritasjon og dårlig stemning.

IMG_2664

Strendene er ellers fulle på dagen av folk som koser seg, men for oss fastboende blir det litt vel mye folk, så vi holder oss gjerne unna og sniker oss til et bad innimellom unger og baderinger, fedre og mødre som passer på eller ikke passer på, solkrem som legger seg som en film på vannflaten og småbåter som dyttes ut og trekkes inn. Om kvelden ligger det igjen ødelagte parasoller, gjenglemt badetøy og plastbøtter og spader.
På havna er det så fullt av båter at de ligger utenpå hverandre, og gudene må vite hvor de gjør av avfallet sitt……
De lyse og stille sommerkveldene splintres av høy musikk, skrik og fylleprat, og for dem som skal på jobb dagen etter eller har et litt annet søvnmønster etter et langt yrkesliv, blir det nok en irritasjon.
Det er ikke det at vi ikke er gjestfrie, men det er overgangen til et helt annet liv i noen få uker med folk som tror de eier øya, som er den store utfordringen.
Jeg har full forståelse for bøndene i Aurdal som skrev på de hvite høyballene sine: «No Cruiseship». Det er ikke fordi de ikke vil ha besøk, men når ei bygd på 300 mennesker får 250.000 turister i løpet av noen sommermåneder, blir det mer enn et lite samfunn kan tåle.

imagesZBXBZIQU

Men slik lever vi her i landet. Det er stor forskjell på sommer og vinter, og vi tar den helt ut når sola skinner som klarest. Kunne vi bare tenke litt utover oss selv og vise hensyn til naboen og andre, ville vi fastboende bli veldig glade og føle at vi også hører til og kan være med på å bestemme hvordan livet skal være.
Takk til deg som viser hensyn og tar vare på de små samfunnene som blir store på sommeren.

Dette innlegget ble publisert i Hvasser, Hverdagsbetraktninger, Lokalsamfunnet. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s