Farlig trafikk


De som kjenner meg, vet stort sett at jeg er en ihuga antibilist. Det tror jeg at jeg har vært hele mitt liv. I hvert fall siden jeg selv begynte å kjøre som 19-åring. Jeg husker kjøretimene som en mare, gruet meg til hver gang. Jeg husker også at jeg syntes det var litt stas å mestre denne kjøredoningen, og som alle andre følte jeg meg som verdensmester da jeg kunne kjøre alene for første gang og trodde jeg var «Queen of the road».
Det var jeg ikke.
Det gikk ikke lang tid før jeg var i min første – og største ulykke. Det var ikke jeg som kjørte, men jeg satt på passasjerplass foran. Det var november og mørkt og vått på veien. Det var ingen sikkerhetsbelter.
Plutselig lyste bremselysene på bilen foran oss, og det var alt for liten plass til å få bremset ned, så vi skjente ut av veien, og der sto en dobbel lyktestolpe! Den kjørte vi rett i.
Jeg gikk gjennom frontruta, slo bakhodet i speilet og leggene i hylla under dashbordet.
Merkene er der ennå: på leggene, under haka, i bakhodet. Det kunne ha gått veldig mye verre……..
Jeg kjørte riktignok bil i noen år etter det, men så bestemte jeg meg for å slutte. Lot kjørekortet gå ut og har ikke sittet bak et ratt på over 20 år. Det er deilig å slippe.

ulykke

Der ute på veiene foregår det noe som vi ikke tar opp i oss. På verdensbasis vil det dø omtrent 1,3 millioner mennesker på veiene i år. Nå, i dag, da jeg så på statistikken for noen minutter siden, var det allerede 867.865 som hadde dødd på veiene i verden i år.
Jeg er alltid redd i bil, men særlig er jeg redd når sjåføren kjører fort og uvørent, og det skjer ofte. Alle tror de er «King of the road» inntil……
På norske veier har vi vært så stolte av at trafikksikkerheten er blitt så mye bedre, og antall dødsulykker gikk jevnt nedover fra over 500 i 1970 til 145 i 2012 som var ned over 20 fra året før. Bedre veier, sikrere biler, mange sikkerhetstiltak og bedre opplæring viste seg å gi resultater, og vi er blitt et av de sikreste trafikklandene i verden.
Men så skjedde det noe i fjor; plutselig gikk ulykkestallene opp igjen. Vi havnet på 187 dødsfall i trafikken, altså opp med over 40 personer. Vi gikk plutselig flere år tilbake.
I år er vi allerede over tallet fra i fjor på samme tid. Etter utgangen av juli var det i følge statens vegvesen 90 døde i trafikken i 2013, og i år var det 101.
I EU har antall trafikkdrepte gått kraftig ned de siste 10 åra. I dag er det omtrent 55.000 som dør i året. Verstinglandene er fortsatt Litauen, Polen og Hellas.
Det er bekymringsfullt at så mange dør og skades i trafikken. Når det gjelder skader, er tallene sjokkerende høye; omtrent 35.000 skader hvert år her i landet, noen svært alvorlige.
Selv sitter jeg i stua mi og hører bilene suse forbi hele tiden. Bare på natten er det så nogenlunde stille. Hvor mange av de bilene havner i en ulykke?
Når vi i tillegg vet hvor mye skadelige avgasser disse bilene spyr ut, er det ikke rart at noen av oss blir mer enn irriterte på bildilla.

bildeling

Jeg vet at det er «kjekt å ha», det er lettvint, det er «billig» (det tror jeg er en livsløgn), og mange sier de ikke har råd til ikke å ha bil. Neivel.
Jeg lever fortsatt uten bil, og har tenkt å gjøre det resten av livet. Når jeg ser at bildelingen vokser i byene, blir jeg glad. Det betyr at antall biler på veien reduseres tilsvarende. Selvfølgelig har vi bruk for bilen, men ikke hele tiden og for enhver pris.
Mitt motto må bli: LA BILEN STÅ!

Dette innlegget ble publisert i Økologi og miljø, Hverdagsbetraktninger. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s