Hvor mye skal vi vite?


Jeg har alltid vært litt skeptisk til konspirasjonsteorier. Aldri satt meg særlig inn i dem, men notert meg at de finnes og tenker at det sikkert er noe i dem, men hvorfor skal jeg vite om alt det? Må jeg vite så mye?
Men så er det slik at jeg er veldig interessert i historiens gang og vil gjerne vite hvorfor og hvordan ting skjer. Ikke minst er jeg interessert i de siste 2-300 års historie.

europa under wwi

Det var derfor jeg dro på seminar i Oslo på fredag og lørdag om den første verdenskrig. Skjønt det var en viktig grunn til, og det var at jeg var blitt kjent med foredragsholderen i sommer på vårt internasjonale sommerkurs (WISS) i Ungarn. Han imponerte meg med sin kunnskap og innsikt, så jeg ville høre mer.
Derfor satt jeg i to timer på fredag kveld og i seks timer i går og hørte på foredrag etter foredrag av samme person.

Markus Osterriede

Markus Osterrieder

Markus Osterrieder er freelance historiker. Han kommer fra München og har nettopp for noen måneder siden utgitt sin bok om Første Verdenskrig. Det er et gigantverk på 1700 sider med 4000 noter til. Ingen skal kunne si at han ikke har gått grundig til verks og har kilder til alt.
Ha har brukt 14 år på boken, så det er klart han er litt spent på hvordan den blir mottatt. Ikke rart at han har dette stoffet inne og bare kan øse av det.
Det ble stilt mange spørsmål fra salen, og vi hadde inntrykk av at uansett hvilket spørsmål som kom, kunne han bare trykke på en knapp, så kom det en lengre utredning om det.

Osterrieder_U1.indd

Jeg tror ikke det var noen som ikke ble imponert over innsikten han viste. Det var helt utrolig engasjerende og ikke kjedelig ett øyeblikk. Ikke ble jeg søvnig heller, ikke en gang etter en bedre lunsj!
Men så er det dette spørsmålet om hvor mye vi skal vite. Hva hjelper det meg at jeg vet om bakgrunnene for den transatlantiske handelsforbindelse og hensikten med den? Hvorfor skal jeg vite at det foregikk spiritistiske seanser for over hundre år siden der de søkte råd hos avdøde politikere, eller om møtet på Angelsey i 1909 der 12 menn møttes rundt det runde bord og diskuterte verdenssituasjonen? Hva godt gjør det meg å vite at den amerikanske lobbyisten Paul Manafort, som hjalp til i valgkampen for både Reagan, begge blad Bush og McCain i 2008, også hjalp Janukovitsj tilbake til makten i Ukraina i 2010? Og enda mer at han gjorde det fordi han visste at det ville føre til opprør fra folket etter hvert.
Hvorfor skal jeg vite at utenriksministeren i Polen Radoslaw Sikorski har fått sin utdannelse ved Oxford og har hatt britisk og polsk statsborgerskap, er gift med Anne Appelbaum (som har skrevet en stor bok om gulag) og har bodd tre år i USA der han var sterkt involvert i The New Atlantic Initiative og dermed svært influert fra vest?

Utenriksminister i Polen, Radoslaw Sikorski

Utenriksminister i Polen, Radoslaw Sikorski

Eller hva med å kjenne til den underlige franske legen Papus som ble god venn med den siste tsaren og oppmuntret ham til å underskrive på alliansen med Frankrike? At Rasputin var hans motstander i hoffkretser og at denne underlige munken advarte tsaren om å gå til krig fordi det ville ødelegge Russland. Hvorfor skal jeg kjenne til det falske testamentet til Peter den store som sa at Russland ville ekspandere i alle retninger for overta Europa?
Gjør det meg noe gladere eller gjør det meg apatisk og oppgitt over ikke å kunne gjøre noe? Jeg vet jo at jeg ikke akkurat kan forandre på de store hendelsene og bare er overlatt til de mektiges store spill, men allikevel? Kan jeg ikke i hvert for få ha min lille illusjon om at jeg faktisk kan forandre på noe her i verden? At det finnes fornuftige og moralske folk også der ute i den politiske verden? Kan man ikke bli deprimert av å vite alt dette?
Det er et dilemma dette: ønsket om å vite, nysgjerrigheten som pirrer og bevisstheten om at dette ikke fører noen vei.

Erkehertug Frans Ferdinand og hans kone Sophie i Sarajevo 28. juni 1914

Erkehertug Frans Ferdinand og hans kone Sophie i Sarajevo 28. juni 1914

Situasjonen i verden akkurat nå er så labil at alt kan skje. Jeg får drive med mitt uansett, holde hodet kaldt og fortsette med alle mine oppgaver og prosjekter, så får det komme det som komme skal.
Som det står hos Dickens: «Ingen skal få frata meg mitt gode julehumør!» Omskrevet til mine ord: «Ingen skal få frata meg min naivitet!»
Men kanskje først og fremst: takk til Markus Osterrieder for et overveldende seminar!

Dette innlegget ble publisert i Bøker, Russland, Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s