På glattisen


Det er riktignok mildt fremdeles nå langt uti oktober. Gradestokken har nesten ikke vært under 10 grader, så is og snø virker ennå langt unna. Men på kalenderen virker det nærmere.

Kvinne med julepakke på glattisen

Kvinne med julepakke på glattisen

Det minner meg på en hendelse for mange år siden. Det var i Leningrad rett før jul. Jeg var ute og gikk og kom akkurat til buen til Generalstaben som går ut mot Slottsplassen. Det var is og veldig glatt, så jeg gikk forsiktig og var jo fremdeles ung og plastisk i skjelett og muskler. Da forsvant føttene under meg.

Glattisen

Glattisen

Jeg seilte rundt på isen, og uheldigvis var det hodet som traff den harde flaten først. Blodet silte der jeg lå. Men hell i uhell; akkurat da kom en «skoraja pomosj» kjørende fordi. Det betyr «hurtig hjelp» og er den russiske versjonen av en sykebil. Den er hvit med rød skrift, så den synes godt.

Skoraja pomosj

Skoraja pomosj

Jeg fikk vinket til den, så den stoppet ved siden av meg. En helt rund dame kom ut. Hun var kledd i hvitt fra topp til tå og så ut som en utkledd babusjka. Hun snakket til meg med sin milde, trøstende stemme:
«Men, barnet mitt, hva har skjedd her?»
Så hjalp hun meg inn i sykebilen, la meg på en båre og satte seg ved siden. Hun strøk meg over hodet og snakket hele tiden trøstende til meg som om jeg skulle være et lite barn.
Da vi kom frem til sykehuset, støtte hun meg inn og fikk lagt meg på et operasjonsbord med voksduk til underlag.
Legen som kom, var like mild og vennlig. «Dette skal nok gå bra», sa han da han hadde undersøkt meg.

Hjelpsomme folk

Hjelpsomme folk

Det viste seg at huden hadde sprukket rett under det ene øyenbrynet, og han ville barbere det bort. Da ba jeg ham være så skånsom som mulig, og det forsto han klart. Det skulle ikke bli noe arr……
Etter å ha renset såret, kom han frem med limbøtta. Ja, det var akkurat det det var; ei stor bøtte som hvilken som helst skurebøtte. Oppi der så jeg noe slags klister med en tjukk snerk på. Hvetemelsklister, tenkte jeg. Det var slik det så ut. Det var et hull i snerken, og der sto det en malerpensel.
Legen tok et godt tak i penselen og dro den opp av bøtte. Så sveipet han den to ganger over øyenbrynet mitt og satte en stram plasterlapp over. Jeg var ganske stille, men tenkte mitt.
Så hentet han en bandasje og snurret det rundt hodet mitt diverse ganger slik at jeg så ut som om jeg kom fra krigen. Det neste var at jeg måtte trekke ned buksa over den ene hofta, og der plasserte de ei stor stivekrampesprøyte. Så var det gjort.
Med den store bandasjen bega jeg meg på vei hjem med metro og buss. ikke rart at folk stirret på meg!
Det ble fullt oppstyr da jeg kom hjem til studenthjemmet. Alle skulle vite hva som hadde skjedd.

Vær forsiktig på glattisen!

Vær forsiktig på glattisen!

Slik gikk jeg ei uke med bandasjen og vekte oppsikt overalt. Da kunne jeg ta den av og erstatte den med en enkel plasterlapp.
Det gikk ikke lange tida før ingen kunne se at jeg hadde hatt et stort sår under øyenbrynet. Alt var pent grodd sammen og ingen mèn…….. ære være klisteret!

Dette innlegget ble publisert i Russland. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s