Nobelpriskonserten sett fra salen


Det er 20 år siden den første Nobelpriskonserten ble gjennomført. Det begynte med Erik Bye som konferansier og utviklet seg til et stjernespekket show med amerikanske kjendiser i spissen. Jeg har vært en av dem som har kritisert dette og derfor ikke så ofte sett på den. I år bestemte jeg meg for selv å være til stede. Ikke minst pga. de to fredsprisvinnerne og det de står for.

nobel concert

Jeg kjøpte billetten ganske tidlig, og det var nok av billetter å få, men ingen på de beste plassene rett foran. Jeg fikk litt på siden og litt opp, en god plassering. Fulgte spent med på hvem som skulle opptre, men forsto snart at jeg kjente lite til noen av dem.  Helt greit.

De selebre gjestene

De selebre gjestene

Da salen var  nesten full, og klokken ble halv åtte, kom Anne Lindmo på scenen for å tørrprate litt. Hun ropte ut: Hvor er IBM? Et rungende svar fra et helt felt som løftet armene. OK!? Sponsorene! Så var det Telenor. Samme skjedde da; et helt felt hevet armene og svarte med et rop. Så gikk det Dagbladet, Hydro og enda en sponsor. Det var jo nesten halve salen! Og de satt på de beste plassene! Til slutt spurte hun etter de som hadde kjøpt billetten selv, og det var jo noen, men ikke mer enn halvparten av de fremmøtte. Så det er slik sponsorene gjør; de kjøper opp så mange seter. Ikke rart det blir fullt og ikke rart at det er en spesiell gruppe mennesker som er der.

Jeg kjente ikke ett ansikt i hele salen, ikke så jeg noe kjendiser heller. Men mange gikk rundt med bånd rundt halsen med et kort på. Da Lindmo var ferdig, var klokka kvart på åtte, og hedersgjestene kom inn: prisvinnerne, Håkon og Marit og hele Nobelpriskomiteen. Så kunne showet begynne.

Queen Latifah

Queen Latifah

Queen Latifah åpnet med et par sanger spesielt utvalgt. Særlig fungerte Unity godt i denne sammenhengen. Så overtok hun ledelsen og introduserte artist etter artist. Alle var gode, men det var vel kanskje norske Gabrielle som gjorde seg best. Selv synes jeg det var gøy å se Steven Tyler, og enda bedre var det at han kom ut etter sin opptreden og satte seg sammen med noen av bandet sitt nesten rett foran meg. Der satt de og overvar Girls of the world som sang «I am Malala», en sang som er blitt til på youtube med tre jenter fra forskjellige land som her debuterte sammen på scenen. Til slutt var det Malalas utvalgte: Ustad Rahat Fateh Ali Khan som Mr. Tyler også så fra salen før han gikk tilbake bak scenen.

Steven Tyler

Steven Tyler

Begge nobelprisvinnerne kom frem på scenen i hver sin tur og holdt en liten tale. Kailash spurte om hvem som ville være villig til å hjelpe til å forbedre verden for barna. Mange ropte ja og hevet armen. Malala takket det norske folk for denne kvelden. Det var i det hele tatt rørende, eller som Steven Tyler sa etterpå: «Jeg følte både skyld og skam og lå om natten og tenkte på hva jeg kan gjøre…..» Kanskje var det flere som tenkte sånn. Det lover godt.

Det var gøy å være på konserten, gøy å kjenne på stemningen, se indisk TV gjøre intervjuer og være begeistret, se indiske og pakistanske kvinner og menn kom i sin fineste stas og stråle av stolthet. Det var gøy å oppleve artistene, men det var aller finest å oppleve prisvinnerne og se alle de tusenvis av menneskene oppleve det samme. Jeg lurer på hvilke følger det får. Vil noen gjøre noe ekstra etter dette? Kanskje er noen blitt veldig inspirert. Vi får håpe de.

Det kan godt hende at jeg går på Nobelkonserten flere ganger.

Dette innlegget ble publisert i De som vil noe mer. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s