Skråblikk fra ei torvkjerring


 

Jeg har alltid tenkt at jeg kan jo bli torvkjerring hvis alt annet skulle svikte. Da ville jeg ha en liten pannekakebod på Torvet i Tønsberg. Eller jeg ville selge økologiske grønnsaker for bønder rundt omkring, eller egne syltede agurker og rødbeter….

Torvkjerring

Torvkjerring

Etter å ha blitt pensjonist har dette blitt enda mer aktuelt. Nå er det faktisk mulig! Uten at jeg må tjene penger for å overleve på salget!

Først kom julemarkedene. Jeg fikk reise rundt til flere byer og satte opp vår lille bod «Du Store Verden» på steinerskolene i Lillehammer, Fredrikstad, Lørenskog og Oslo. Det ble mye salg, folk sto til tider i kø, og våre vakre myke dukker fra Peru og Argentina, russiske sjal i geitull, sokker og votter fra Latvia og Litauen, heklede små dyr fra Armenia, tovede uroer fra Nepal, hårspenner med sløyfer fra Filipinene og vaskenøtter fra India, solgte som varmt hvetebrød.

Jeg har alltid ment at handel skal basere seg på varer der både produsentene og kjøperne skal «tjene» på det. Det skal være gode arbeidsforhold med en anstendig lønn for produsentene, og det skal være til nytte og glede for kjøperen. Og det skal ikke ødelegge naturen. I dag kalles dette for «fair trade».

fair trade

I motsetning til dette har vi alle de store merkene som baserer seg på at eierne skal tjene mest mulig. Da må man ha billig arbeidskraft, lave forsikringer, lite sikkerhet på arbeidsplassen og lange arbeidsdager med masseproduksjon der kvaliteten må vike for kvantiteten.

Det er så annerledes å vite at indianerkvinnene i Peru som lager dukkene, får anstendig lønn, har fridager og ferier, barna deres får være i barnehage, og overskuddet går til å bygge opp skole for de samme barna. Kvinnene i Armenia som lager de heklede dyra, har ikke noe annet arbeid, mennene deres er i Russland for å tjene penger til familien, og nå kan de selv tjene litt ved å lage disse fantastiske dyra som kommer direkte til oss med en egen kurer.

Da det ble annonsert med gratis plass i Foynsenteret før jul for pop-up marked, grep jeg sjansen. Her kunne jeg både være torvkjerring og gjøre en innsats for de fine varene våre.

En ting er å være på steinerskolenes julemarkeder der de som kommer er innstilt på akkurat det som vi kan tilby: økologisk bomull, ull og håndlaget. Da er man blant sine egne. Det er noe helt annet å sette seg inn i et shoppingsenter der folk er innstilt på merkevarer og masseproduksjon.

Barn i lekebutikken...

Barn i lekebutikken…

Så der sitter jeg midt blant store merkevarer i et kjøpesenter midt i byen. Folk passerer forbi, og jeg noterer meg forskjellige karakterer. Her er de målbevisste som ikke ser til høyre eller venstre og derfor ikke en gang ser at jeg sitter der. Her er foreldre med små barn som maser seg gjennom en bytur og ikke helt vet hva de skal. Her er ektepar der kona handler, og mannen henger på slep totalt uinteressert. Her er de nysgjerrige som er ute etter «noe annet» og blir begeistret for det jeg har å tilby, men har allerede kjøpt til barna eller har ikke små barn lenger. De er der alle sammen, og det er god tid til å reflektere, for det er ikke mange som svinger innom boden vår. Heldigvis har jeg med bok også, så når det blir for stille, kan jeg fordype meg i en spennende fortelling.

Julehandel

Julehandel

Men jeg kan ikke la være å undre meg over at alt det jeg har rundt meg står for nettopp det som gir eierne mest profitt, undertrykker arbeiderne og overser sikkerhet og miljø mens jeg tilbyr rene varer av økologiske materialer der produsentene har fått et anstendig arbeid, barna deres får skole, naturen blir ikke ødelagt, og skoler blir bygget. Allikevel er det ikke kø hos meg, men folk sneier forbi og inn til merkevarene……..

Dette er ikke en rettferdig verden, men vi gir oss ikke.

Gaver

Gaver

Salget av vaskenøttene har gjort at 12-15 nye husstander ikke lenger forurenser naturen med vaskemidler, noen barn får dukker med naturlige materialer istedenfor syntetiske kosedyr, og vi kan sende penger til videre oppbygging av skolen i Peru, glede barna i en barnehage i Kenya, hjelpe til å holde skolen i Argentina i gang, gi kvinnene i Armenia fortsatt jobb og inntekt og mye mer.

images47TVS3DF

Dette har vært en skikkelig førjulserfaring. Jeg har fremdeles lysten til å være torvkjerring.

Dette innlegget ble publisert i Økologi og miljø, De som vil noe mer, NorBalSam. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s