Fyrst Mysjkin


Det fine med klassikerne er at de aldri blir gamle. De er alltid aktuelle. Derfor bekymrer det meg litt at det ser ut som om noen av klassikerne kan gå i glemmeboken med det første. Jeg håper ikke det.

"Dostojevskij er død. Jeg protesterer! Dostojevskij er udødelig."

«Dostojevskij er død. Jeg protesterer! Dostojevskij er udødelig.»

I de lange romjulskveldene er det fint med en viss fordypning. For meg er det nettopp nå Fyrst Mysjkin som – igjen – fascinerer. Jeg har begynt å se den siste russiske TV serien basert på Dostojevskijs store roman «Idioten» der fyrst Mysjkin er hovedperson. Jeg prøvde å tenke hvor mange ganger jeg har vært gjennom denne historien og kom til følgende: jeg har lest den 2 eller 3 ganger, sett den russiske filmen fra 1958 flere ganger (blant annet så jeg den noen ganger på Dostojevskij museet i St. Petersburg på 70-tallet), hørt den som radioteater, sett en norsk oppsetning på teater med Per Christian Ellefsen som fyrsten i 1996 og nå altså den russiske TV serien i 10 deler fra 2003. Jeg skulle altså kjenne den ganske godt.

Film-The-Idiot

Fyrst Mysjkin er et underlig menneske. Dostojevskij ville beskrive en person som er gjennom god. Han har en måte å se på menneskene på som man ikke forholder seg likegyldig til. Det er som om han ser noe mer i mennesket som står foran ham, som om han kan se de gode intensjonene som er nedlagt i enhver, ser dypere ned enn det som kommer til ytre uttrykk. Ja, det er som om han ser det opprinnelige mennesket som var der før all påvirkning utenfra begynte å forme ham til den han skulle bli. Fyrst Mysjkin har så stor innlevelse, eller i dag ville vi si empati, at han føler den andres følelser og kjenner deres smerte på egen kropp. Han kan lese i et ansikt om det gjemmer seg lidelse og hemmeligheter bak fasaden.

Jurij Jakovlev som fyrst Mysjkin i filmen fra 1958

Jurij Jakovlev som fyrst Mysjkin i filmen fra 1958

Alle blir glad i en fyrst Mysjkin, alle føler omsorg for ham. Men han kan også være irriterende fordi han sier rett ut hva han mener, er svært intens og snakker mye og lenge om det som ligger ham på hjertet. Det er en scene helt på begynnelsen av fortellingen der han kommer til familien Jepanchin som helt fremmed og begynner på et intenst innlegg mot dødsstraff før han så mye som er blitt introdusert for vertskapet. Vi skjønner straks at dette ikke er en helt vanlig mann.

Jevgenij Mironov som fyrst Mysjkin i TV serien fra 2003

Jevgenij Mironov som fyrst Mysjkin i TV serien fra 2003

I den russiske serien er det Jevgenij Mironov som spiller fyrsten. Han har et åpent ansikt og store øyne som lett blir blanke både når han blir ivrig og når han ser all nedrigheten rundt seg. Han er impulsiv og godtroende, omsorgsfull og rettskaffen.

Fyrsten og Rogozjin på toget

Fyrsten og Rogozjin på toget

Historien åpner med at fyrst Mysjkin sitter på toget tilbake til Russland fra Sveits der han har vært på rekreasjon i fire år. Han har vært syk, men er nå mye bedre. På toget treffer han Rogozjin, en ranglefant med et lurvete rykte. Mysjkin ser straks at han er en lidenskapelig og lidderlig mann. Vel fremme går han straks til den eneste fjerne slektningen han har, fru Jepanchina, bare for å bli kjent med dem. Han har bare et lite knytte med seg og får overtalt tjeneren til å slippe ham inn til familien. Der treffer han general Jepanchin selv, hans assistent Gavril (Ganja), fruen i huset og deres tre døtre. Mens han er der. kommer det et bud med et fotografi av Nastasya Fillipovna, en kvinne som Rogozjin hadde snakket om og som tydeligvis var hans store flamme. Når fyrsten får se bildet av henne, blir han helt betatt. Hun er vakker, men han ser mer i dette ansiktet, han ser et menneske som har lidd mye. Vi skjønner at denne kvinnen er en nøkkelfigur i fortellingen.

Nastasya Fillipovna og fyrsten

Nastasya Fillipovna og fyrsten

Som alltid hos Dostojevskij har vi alle slags mennesker; den uskyldige fyrsten, den lidderlige Rogozjin, den strenge adelsfruen Jepanchina, den «falne» kvinnen Nastasya Fillipovna, døgenikter og ranglefanter med store følelser og store ord. Scenen hos familien Ivolgin der Ganja er sønnen i huset, er så støyende og så rå at man vet ikke om man skal le eller gråte. Det er som i Forbrytelse og Straff i begravelsen til Marmeladov; det er ikke den mest nedrige karakter som ikke får plass hos Dostojevskij. Man ler og gråter om hverandre og tror ikke sine egne sanser. Det er absurdisme hundre år før Beckett. (fortsettelse følger)

Dette innlegget ble publisert i Bøker, Film, Fyrst Mysjkin, Russland. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s