Gogols «Revisoren» blir aldri uaktuell – dessverre…


Nikolai Vasiljevitsj Gogol 1809-52

Nikolai Vasiljevitsj Gogol 1809-52

Hvis man tror at det går an å utrydde grådighet, løgnaktighet og hykleri, så vil Gogols store drama «Revisoren» bli uaktuell en dag, men så lenge disse menneskelige egenskaper finnes, er det like aktuelt med dette teaterstykke.

Nå kommer det på Nationaltheatret med premiere på lørdag 7. februar.

Det er Catrine Telle som har regien, og det er en hel rekke kjente skuespillere som bekler rollene.

220px-Nikolai_Gogol_-_Revizor_cover_(1836)    37714e4fa1e1ec78c29ff7dee4a731472bcfb9e155525b1d22003b04

Gogol skrev denne komedien i 1836, og på premieren var selveste tsaren. Det må ha vært en opplevelse å sitte i salen sammen med «lille far» og høre Borgermesteren si på slutten av stykket: «Hva ler dere av? Jo, dere ler av dere selv!» For det er nettopp det vi gjør. Her kan vi kjenne igjen egenskaper i hverdagen, i politikken, i nærmiljøet og i familien. Vi har alle en hang til å ville fremstå litt bedre enn vi egentlig er, og vi liker godt å få ros og synes det er flatterende å bli gjort stas på, ikke sant?

Det sies at det var Pusjkin som ga Gogol ideen til dette stykket. Han hadde sett litt av hvert i kulissene til hoffet, men overlot til Gogol å lage det til en komedie. Og var det noen som kunne se humoren i all elendigheten, var det nettopp Nikolaj Vasiljevitsj Gogol (1809-52). Hans absurde fortellinger er hundre år foran sin tid. Når Nesen går rundt på Nevskij Prospekt, er der så vi knapt kan tro hva vi leser.

I Revisoren er vi i en liten by langt ute på landet i Russland. En ukjent embedsmann dukker opp i byen, og de tar ham for å være selveste Revisoren som skal kontrollere alle deres institusjoner. Da gjelder det å gjøre et godt inntrykk! Og så begynner en usannsynlig smisking og smiger som utvikler seg til det absurde. Alle spiller med.

Jan Gunnar Roise som Khlestakov

Jan Gunnar Roise som Khlestakov

På Nationaltheatret har de valgt å forme karakterene til karikaturer med enkle midler; briller, hår som står rett opp, usannsynlige farger på jakker og bukser og tåpelige oppsyn. Herlig.

Den eneste som ser ganske normal ut er Revisoren selv, Khlestakov, den omreisende døgenikten som er så blakk så det støver.

Selve scenebildet er enkelt, men virkningsfullt. Åpningen med de elektriske ledningene som henger i laser, og som de forsøker å stjele strøm fra, angir tonen. Når landsbyens innbyggere og viktigste menn dukker opp av fillehauger, er det overraskende og virkningsfullt. De er kostelige der de står rundt Borgermesteren som leser opp brevet han har fått:

Dobtsjinski og Bobtsjinskij fra oppsetningen på Steinerskolen 2013

Dobtsjinski og Bobtsjinskij fra oppsetningen på Steinerskolen 2013

Zemljanika – bestyrer på sykehuset i Per Christian Ellefsens skikkelse, Kai Remlov som Khlopov – rektor på skolen. Erik Hivju som dommeren Ljapkin Tjapkin. I tillegg har vi Dobtsjinskij og Bobtsjinskij som kommer inn i rosa og grønt og er like tullete som de skal være. Så er det selveste borgermesteren i Anders Mordals skikkelse som har den rette autoriteten for den rollen. Men den aller morsomste er han som omtrent ikke har en replikk, nemlig konstabel Svistunov som spilles av Per Egil Aske. Han er så glisende og halvfull at det er en fryd, og han er det hele tida!

Døgenikten Khlestakov som blir tatt for en revisor

Døgenikten Khlestakov som blir tatt for en revisor

Khlestakov fremstilles av Jan Gunnar Røise som først er ganske alminnelig, men så spiller seg inn og blir mer og mer gal, og hans tjener Osip er passelig sleip.

Her er få kvinner med, men borgermesterens kone spilles av Anne Marie Ottesen i sin avskjedsforestilling, og dattera gjøres av Marianne Hole, og de er begge to så vulgære og dumme at det er en fryd.

Salen humret gjennom hele prøveforestillingen. Det er en herlig oppsetning der Catrine Telle virkelig viser at hun har masse burlesk humor i regien. Det er små detaljer som man må være våken for å få med seg, både i scenebildet og i teksten som er smuglet inn for liksom å vekke oss til at vi ikke bare er i Russland på 1830-tallet, men at det like godt kunne vært her og nå.

"Kristus viser seg for folket" av A.A. Ivanov. Gogol som modell for mannen  rødt der fremme ved Kristus

«Kristus viser seg for folket» av A.A. Ivanov. Gogol som modell for mannen rødt der fremme ved Kristus

«Jeg tror på en gud som kan le», sa Nietzsche, og det kunne sikkert Gogol skrevet under på selv om han ble ganske så alvorlig etter hvert. Maleren Alexander Andrejevitsj Ivanov (1806-58) så i Gogol en ren og nærmest hellig sjel. Da han malte bildet «Kristus viser seg for folket», plasserte han en skikkelse med Gogol som modell nærmest Kristus. Han står i en slags rød kappe med ryggen til oss og så nært til Guds sønn som ingen andre. Det var han verdig til, mente Ivanov.

Ja, at Gogol har et tidløst budskap til oss, er utvilsomt, og at det kommer frem på hovedscenen i februar og mars i år, er også klart. Her gjelder det å kjenne sin besøkelsestid! Gå mann av huse!

Dette innlegget ble publisert i Bøker, Russland. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s