Jeg er tilbake i middelalderlegenden for en liten stund. Det er tre uker med Parzifal i 2.vg. om dagen. Det brakte meg i går inn i andre legendekretser også, og da kan man ikke unngå å nevne legendene rundt Karl Den Store. «Rolandskvadet» er et heltedikt skrevet ned en gang midt på 1100-tallet som handler om Karl den stores største riddere Roland og Holger Danske. De reiser til Spania for å bekjempe sarasenerne, og på vei hjem rir de gjennom Roncevaux-passet i Pyrineene. Der blir de overfalt av fienden, og det utspiller seg et stort slag.
Karolus – Karl den stores signatur
Hæren til keiseren er delt i en fortropp og en baktropp. Keiseren leder selv fortroppen, og baktroppen blir ledet av hans høyre hånd, Roland, som er utstyrt med hornet Olifant som han skal blåse i hvis det er fare på ferde.
Keiser Karl
Det blir et drabelig slag. De sloss så blodtåka står så tett at sola knapt nok får skinne gjennom. De sterkeste klarer å hugge fienden så hardt at de deler både mann og hest! Det er en svært voldelig fremstilling… til slutt må Roland blåse i hornet, og det gjør han så sterkt at skallen sprekker og hjernen renner ut, men det lyder gjennom hele passet og fram til kong Karl som nå skjønner at Roland er i fare. Han setter av gårde, men kommer for sent. Roland er allerede død da han kommer til stedet.
Noen tror at Karl den store så slik ut
Holger Danske dør også i slaget. I dag kan vi se en statue over ham i kjelleren i Kronborg slott i Helsingør. Der sitter han og ruger, og det sies at han en gang skal komme tilbake, og da blir Danmark et storrike…
Holger Danske
Denne historien har tjent som oppildnende dikt i mange sammenhenger i Sentral-Europa. Men så har det også vandret og antatt nye former slik som den norske folkevisen Rolandssangen som fins i en lang færøysk versjon og en kortere norsk. Der har Ronceveaux blitt til Ronsarvollen.
En annen versjon vandret sørover til Sicilia der Roland er blitt til Orlando og har antatt usannsynlige dimensjoner og krefter. Da har han fått navnet «Orlando Furioso» (Den rasende Roland). Det er blitt til et tradisjonelt marionetteteater med en meter høye dukker som fremdeles spilles flere steder på Sicilia.
Det er en selsom opplevelse å overvære en slik forestilling. Med trompeter og trommer fremstilles slaget der dukkene blir delt i to av de voldsomme sverdslagene til øredøvende leven fra instrumentene. Her spares ikke på kruttet; fienden har en halvmåne på hjelmen og blir drept i haugevis. «De hvite» er store helter, og om en av dem dør, kommer det en hvit engel ned og henter dem til himmelen, mens en mørk djevel trekker fienden ned i et brennende helvete. Ingen tvil om hvor sympatien ligger.
Det er mildest talt sjokkerende å oppleve i vår tid, og man kan ikke unngå å tenke at dette aldri ville ha vært mulig lenger nord i Europa.
Dette sicilianske dukketeatret er «fredet» som en kulturarv, og får på den måten fortsette inntil videre, men det er godt mulig at noen vil bli svært fornærmet om de oppdager…
Cefalu
Det er i alle fall en opplevelse å se en slik forestilling. Dukkene er fantastiske og svært forseggjorte. Er man i Palermo eller Cefalu på Sicilia, er det verdt å ta en tur til det spesielle teatret, om ikke annet for å oppleve noe man ikke får se noe annet sted i verden!
