Vi må hjelpe hverandre


Det var den dagen i forrige uke da snøen lavet ned. Makan til kaos har jeg sjelden eller aldri opplevd. På morgenen gikk det ennå busser, så jeg kom meg til skolen, riktignok en halv time forsinket, men jeg kom fram. Verre for noen som ikke kom ut i det hele tatt fordi den lille sideveien ikke ble brøyta før langt utpå dagen.

Snøkaos i slutten av mars

Snøkaos i slutten av mars

Men så ble det formiddag og middag, og jeg skulle hjem igjen. Da var bussene innstilt. Eller som det sto på den nye digitale oppslagstavla på busstoppet: «Avganger er innstilt pga store snømengder». Den ubestemte formen på norsk er nettopp det den er ment som: ubestemt. Det betyr at det er noen avganger som er innstilt, ikke alle. Dermed er man like klok, og man står der og venter.
Men det kom ingen buss. Det var bare å gå tilbake til skolen. Der satt jeg da og ventet. En time senere forsøkte jeg igjen. Den samme beskjeden på displayet. Da var jeg blitt våt for tredje gang den dagen, og da blir man litt hustrig.

20150209_081958

Utenfor butikken på Vestskogen sto en dame og børstet snø av bilen. Hun hadde bæreposer som hun la inn i bilen og så ut som om hun skulle kjøre, eller forsøke seg på veien, kan man vel si.
Jeg måtte prøve:
– Du skal vel ikke tilfeldigvis til byen? Spurte jeg nærmest litt brydd.
Hun så litt skeptisk på meg. Nei, hun skulle ikke det, sa hun litt avvisende, og jeg unnskyldte meg med et «tenkte kanskje jeg kunne sitte på, for det går ingen buss…» Da så hun på meg igjen mens hun børstet videre av snøen.
– Skal til Tolvsrød, så du kan sitte på til Kanalen, sa hun en god del mer vennlig.
Jeg takket ja, og satte meg inn. Vi begynte å snakke, og jeg hørte hun hadde en aksent og måtte bare spørre hvor hun kom fra selv om jeg vet at noen er ganske lei av det spørsmålet. Men jeg er nå litt nysgjerrig på sånt…
– Fra Russland, lød svaret, og da slo jeg om til russisk, men hun svarte på norsk, så jeg tenkte det var greiest å fortsette med det og ga henne en forklaring på hvorfor jeg snakket russisk.

snømåking

Da var isen definitivt brutt, og praten gikk videre. Jeg takket så mye for at hun lot meg sitte på. Men da sa hun at vi må jo hjelpe hverandre. Hun hadde selv fått hjelp av en kar på morgenen til å grave ut bilen og var glad for det. Ja, jeg var enig i at det det er viktig at vi hjelper hverandre, og med det skiltes vi da jeg gikk ut av bilen.

Torsdag 26. mars 2015 i Tønsberg

Torsdag 26. mars 2015 i Tønsberg

«Vi må hjelpe hverandre!»
Det ble dagens motto. Det er pussig hva litt ekstremvær kan gjøre for samholdet mellom folk. Vi blir liksom litt snilllere og litt mer omtenksomme når vi er i samme båt med været herjende rundt oss.
Kanskje er det litt katastrofe som skal til?

Dette innlegget ble publisert i Hverdagsbetraktninger. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s