«Russisk blekk» eller «Den andre historien»


Tatiana de Rosnay er en bestselgerforfatter som ligger i stabler i bokhandlene rundt omkring i verden. Hun er mest kjent for sin roman «Saras nøkkel» som kom på norsk i 2008.
Hennes siste roman kom i fjor og har navnet «Russian ink» i originalutgaven. Av en eller annen grunn har den norske tittelen blitt «Den andre historien». Den tittelen hadde ikke vekt min interesse. Men da jeg så en bok i Sverige som het «Ryskt bläck», ville jeg finne ut av hva dette var.

Den andre historien

Jeg hadde ikke lest noe av de Rosnay før og er ofte skeptisk til de forfatterne som ligger i stabler…
Tatiana de Rosnay er født utenfor Paris i 1961 og har fransk/engelsk/russisk bakgrunn. Hun vokste opp i Paris og senere i Massachusetts og tok sine studier i engelsk litteratur i England. Hun har altså en svært internasjonal bakgrunn og skriver både på fransk og engelsk.

Tatiana de Rosnay

Tatiana de Rosnay

Siden 1992 har hun utgitt 12 romaner, og den mest populære, «Saras nøkkel», er solgt i 7 millioner eksemplarer i 42 land.
Så til «Russisk blekk». Jeg foretrekker absolutt denne tittelen, for heri ligger hele poenget.
Boken forteller om Nicolas Duhamel, en ung mann som har gitt ut en bestselgerroman som har ført ham inn i de finere kretser. Han er på ferie på et luksushotell utenfor Toscana under hele fortellingen, men tenker tilbake på det som har skjedd i hans liv.
Da han skulle fornye sitt pass for noen år siden, oppdaget han at han var av en annen avstamning enn han var blitt fortalt. Hans far var en mystisk figur som han aldri fikk greie på hva drev med, og nå viser det seg at han var russisk og adoptert av Nicolas’ besteforeldre. Denne historien fører til inspirasjon til å skrive en lignende historie og der prøve å finne en forklaring på det hele.

russisk blekk

Det er denne boken som er blitt en internasjonal bestselger og har ført til store penger og berømmelse.
Vi blir tatt frem og tilbake mellom luksushotellet og denne forunderlige livshistorien, og det er spenningen ved å finne ut av Nicolas’ familie som holder spenningen i boken. Beskrivelsen av livet på luksushotellet er heller kjedelig, og den halvpornografiske mobilkorrespondansen hans er helt unødvendig å ha med. Det blir for dumt.
Ett av poengene i boken er at hovedpersonen har skrevet en bestselger fordi han hadde noe å si, han hadde en historie. Når han skal følge den opp, er det tomt i hodet hans. Han har ikke mer å si.
Jeg lurte flere ganger på hvorfor jeg fortsatte å lese denne boken, men jeg ville vite hvordan det gikk. Og jeg ventet hele tiden på at han skulle reise til Russland for å finne ut hvor faren hans kom fra. Det kommer helt på slutten.
Det er de to siste kapitlene som er høydepunktet i fortellingen, og den siste setningen sier alt; han trenger russisk blekk for å skrive.

Tatiana de Rosnay

Tatiana de Rosnay

Vi vet at russerne har en lidelseshistorie som få andre, og det er dette han må dukke ned i. Man blir ikke inspirert av å bo på luksushotell, ligge ved bassengkanten og drikke champagne dagen lang. Man må kjenne på selve Livet, vite hvordan folk har det, se ned i dypet av menneskenes sjel. Der ligger historiene, mysteriene og menneskeligheten. Alt det rommes i den siste setningen. Jeg synes det derfor er svært dumt å lage en ny tittel til den norske utgaven.
Sitatet fra F. Scott Fitzgerald på begynnelsen er velvalgt: Man skriver ikke fordi man vil si noe, man skriver fordi man har noe å si».

Dette innlegget ble publisert i Bøker. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s