Togtur: avkobling og mennesker


Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har ankommet og reist fra München Hauptbahnhof, men det begynner å bli noen titalls ganger!

München Hauptbahnhof

München Hauptbahnhof

I går satte jeg meg igjen på toget der. Det er en av disse stasjonene der toget ikke går gjennom, men stopper når skinnene stopper. Så må det «rygge» ut når det skal dra. Godt at tog er et fremkomstmiddel som går like godt begge veier!
Det lå an til en perfekt tur til Hamburg. Sånn passe langt, omtrent seks timer, ikke så mange folk på toget, så jeg fikk to seter for meg selv.
Jeg hadde som vanlig utstyrt meg med alt man trenger for en slik reise: ei god bok, noe å spise og drikke og litt søtt. Jeg leste om Elton Johns arbeid mot HIV/AIDS og ble ganske oppslukt av det store arbeidet som legges ned her.
Snart døste jeg av og sovnet godt. Da jeg våknet etter en halvtimes tid, kunne jeg drikke litt vann og lese videre. Så kunne jeg legge bort boka og bare sitte og stirre ut gjennom vinduet og tenke på alt jeg hadde opplevd og legge planer videre. Ingen steder jeg får bearbeidet inntrykk og lagt nye planer som på lange togturer!

Hamburg Hauptbahnhof

Hamburg Hauptbahnhof

Markene utenfor skiftet fra solsikker til mais og korn, den varme sola med sine lovende 30 grader ble plutselig til grå skyer og regn. Jeg nærmet meg Nord-Europa, min egen del av verden!
Ingenting forstyrret min sinnsro på den togturen. Jeg var avspent og tilfreds da jeg kom til et regnfullt Hamburg og kunne ta inn på et hyggelig hotell rett over gata fra stasjonen. Det hadde vært en bortimot perfekt togtur!

I dag fortsatte reisen fra Hamburg til København. Det toget er alltid fullt. Så også denne gangen. Det er et kav og et tjas å finne plassen sin, buksere seg frem mellom kofferter og ryggsekker og folk stående som en propp i den trange mellomgangen.
Men jeg fant plassen min og trykket meg ned der med boka mi klar og vannflaska på bordet foran meg.

Familie på togtur

Familie på togtur

Det var en liten familie på tre som satt ved siden og overfor meg. Jeg hørte de snakket russisk, men jeg lot ikke merke at jeg forsto det. På den andre siden av gangen satt en far og sønn på 11-12 år. De var finske og var på interrailtur. Nattog fra München var nok tidsbesparende, men snart sov de sin søte søvn, dvs. sønnen la seg til rette, mens pappa satt og duppet så hodet deiset ned på brystet og vekket ham hver gang. Først hadde de imidlertid spist sin frokost med fersk bagett og holdt en liten geografi quizz. Så mye kunne jeg forstå av finsken deres. De hilste også på det australske eldre ekteparet som satt rett overfor dem. Disse to var på en skikkelig rundtur i Europa. Utstyrt med en Ipad fulgte han med og filmet og knipset bilder hele tiden. Jeg forestilte meg familiens fortvilelse tilbake i Australia der de måtte sitte i timevis og se på uinteressante jernbanestasjoner i Tyskland og Danmark.
Lenger frem i vogna satt en nederlandsk familie som også var på tur med barn i flere aldre. Og enda lenger frem satt en gjeng unge menn med skjegg og håret satt opp i en «tutt». De spilte kort og så ut som de var ute på eventyr. Flotte karer!

Toget kjører om bord på ferga.

Toget kjører om bord på ferga.

Vi kom til Puttgarten og skulle på fergen. Den russiske familien lurte på hva som skjedde, så jeg tenkte jeg måtte «tone flagg» og hjelpe dem. Da de lurte seg imellom på om det var «mozjno» å gå ut av toget, kunne jeg ikke dy meg og sa at det var «nuzjno» (nødvendig), for toget skulle låses. De skvatt nok litt da jeg snakket til dem på deres eget språk, men var takknemlige for å bli forklart hvordan dette forgikk.
Jeg hadde studert gutten til det russiske ekteparet. Han var kanskje 5 eller 6 år med stort hodet, slitte melketenner og kritthvit hud. Ja, han så ut som om han ikke hadde vært ute i hele sitt liv. Akkurat slik de gjør i russiske barnehager; alt er lagt til rette for at barna skal være inne hele dagen.
Jeg kunne ikke la være å sammenligne med den finske gutten, som riktignok var 3-4 år eldre, men hadde en lød i kinna og en helt annen hudfarge til tross for at han var like lys som den russiske gutten. Begge to ble tatt godt vare på av sine foresatte. Det ble pratet, forklart, lekt og spilt. Ingen var høylytte, og det var en god tone.
Da vi kom tilbake fra fergen, viste det seg at russerne hadde glemt en ryggsekk med billettene i. Faren måtte gå tilbake, men guttungen ble litt engstelig og trodde ikke pappa ville rekke det. «Nå går toget, og uten pappa!» sa han med bekymret mine, men moren trøstet og sa at «alt skulle bli bra». Det ble det også, faren rakk det, og billettene var på plass.
Jeg satt for det meste fordypet i boken min, som i dag var den nye bestselgeren «Piken på toget», men hadde stadig et øre til samtalen.

HC Andersen forteller

HC Andersen forteller

Da vi hadde kjørt et stykke inn i Danmark, hørte jeg at faren kommenterte de enetasjes husene. Da sa han til sønnen:
– Husker du eventyrene om den stygge andungen og piken med fyrstikkene?
Det gjorde sønnen og nikket med sitt store, lyse hode og litt drømmende øyne. De små melketennene syntes tydelig der han lyttet med åpen munn.
– Han som har skrevet de eventyrene kom herfra, fortalte faren videre, han bodde her. Han het Hans Christian Andersen.
– Er det lenge siden? Ville sønnen vite.
– Ja, det var i det 19. århundre, for nesten 200 år siden.
Så langt tilbake kunne ikke sønnen tenke, men han forsto det måtte være veldig lenge siden.
Faren fortsatte å forklare:
– Når vi kommer til Stockholm, er vi i landet til en annen som har skrevet historier for barn. Hun som skrev «Karlson på taket». Hun heter Astrid Lindgren.
Guttungen var allerede langt inne i verden til denne Karlson som bor på taket som det heter på russisk. For en forunderlig verden!
Jeg ble så rørt av å høre faren fortelle dette til guttungen at jeg måtte frem med et lommetørkle og tørke en liten tåre.
Den finske gutten hadde sovnet, og det var bare så vidt faren klarte å vekke ham før vi kom inn på stasjonen. Da hadde det australske ekteparet fortalt alle stedene de skulle til i Norge, og den finske faren hadde advart dem hvor dyrt det er i Norge, og alle smilte og lo.
Selv var jeg igjen godt fornøyd med togturen. Jeg hadde fått lest en stor del av den nye boka og opplevd familieidyll på forskjellige språk. Godt å ta med seg videre.

Dette innlegget ble publisert i Hverdagsbetraktninger, Reiser. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s