Det var sommeren 1969. Jeg var 17 år og hadde sommerjobb på «Isbaren». Jeg var ikke så veldig opptatt av verdensbegivenhetene, men den 20. juli skjønte også jeg at det skulle skje noe spesielt.
Jeg hadde seinvakt og var ikke hjemme før etter klokken 22.00. Da hadde Apollo 11 allerede landet på månen. Det var mange mennesker i stua hjemme. Badegjestene i nabohusene hadde spurt om å komme og se på TV hos oss. Jeg husker særlig ei gammel dame på over 90 som var spesielt interessert og var plassert i godstolen. Hun fulgte nøye med på skjermen da jeg kom hjem.
I NRK studio var det Erik Tandberg og Jan P. Jansen som formidlet begivenheten til oss. Tandberg var fast gjest i NRK med alt som hadde med romfart å gjøre, og vi ble godt kjent med både stemmen og ansiktet hans.
Erik Tandberg kommenterer og forklarer for det norske folk
Allerede i 1957 hadde Sovjet sendt opp den første sputniken (det russiske ordet sputnik som betyr «reisefølge», ble et internasjonalt ord fra da av), og i 1961 klarte de jammen å få det første mennesket i rommet også! Da lovte Kennedy at USA skulle være på månen før 60-tallet var ute.
Nå var vi kommet til det siste året av 60-årene, og amerikanerne hadde satset gigantiske summer på dette prestisjeprosjektet. 600 millioner mennesker hadde fulgt oppskytingen av Apollo 11 den 16. juli, og nå, den 20. juli, var de fremme og kunne lande på månen. Men skulle de også gå ut av romskipet? Skulle de faktisk sette sin fot på månen? Det var det store spørsmålet den natten.
Jeg husker spenningen. Jeg husker at det tok lang tid, og at vi alle var veldig trøtte og lurte på om vi ville klare å holde ut.
Klokka ble nesten fire før Armstrong gikk ned trappa og sa de berømte ordene:
That’s one small step for a man, one giant leap for mankind.
Siden det var Neil Armstrong som fikk æren av å være den første til å trå på månen, var det han som ble husket ved navn. De andre to var Edwin «Buzz» Aldrin og Michael Collins.
De oppholdt seg i 21 timer på månen og samlet støv og stener som skulle analyseres tilbake på jorden.
Armstrong, Collins, Aldrin
Det var egentlig ganske magisk å oppleve dette. Mennesket hadde drømt i århundrer om å komme til månen, og nå var det faktisk sant! Vi trodde at det ikke ville være lenge før det ble turisttrafikk dit.
Slik skulle det ikke bli. I enda noen år var det førstesidestoff når det kom et nytt skritt i verdensrommet. Jeg husker jeg satt på en bar i Moskva og så direkteoverført da et sovjetisk og et amerikansk romskip ble koblet sammen i rommet. Det var en stor symbolsk handling midt i den kalde krigen.
Men så ble det liksom ikke så interessant lenger. Rommet havnet utenfor førstesidene, og månelandingen dannet klimaks i romeventyret.
I dag har vi akkurat landet et fartøy på Pluto, men selv ikke det skaper de store overskriftene. Det er mer for ekspertene. Det er jo nå «bare» vitenskap og ikke politikk som det var den gangen.
Ja, jeg kjenner til «konspirasjonsteoriene» om at det hele var falskneri, at de egentlig ikke var på månen, at opptakene var gjort i et studio i USA osv. Jeg kjenner til argumentet med at skyggene ikke stemmer og alt det der.
Det tar allikevel ikke bort hendelsen som sådann, den symbolske hendelsen som skulle bli så viktig i maktkampen mellom Øst og Vest, og den spennende natten vi hadde foran TV-skjermen i hele den vestlige verden der vi kjente at vi var direkte tilskuere til verdenshistorien for første gang.
