Verdens Ende


Når jeg får utenlandske gjester, tar jeg dem alltid med til Verden Ende. Det er et sted som gjør inntrykk. Nærmere elementene kommer man ikke.
Vi har hatt skoleklasser og grupper med ungdommer og voksen fra Latvia, Estland, Russland og Armenia. Alle har de vært der ute. Og interessant er det at selv om de har vært i vestlandsfjorder og på fjellet i Norge, er det flere som svarer at Verdens Ende var det fineste. Ja, det er et spesielt sted.

Verdens Ende i dag

Verdens Ende i dag

Da vi var små, reiste vi på tur til Verden Ende, men det jeg først og fremst husker derfra, er akvariet og sjøløvene. Det var stor stas å gå inn i mørket og se på fiskene som svømte i de små akvariene. Noen ganger spiste vi på restauranten på toppen, og vi fikk is.

En kopp kaffe på kanten

En kopp kaffe på kanten

Senere forsvant akvariet, og det ble bare et utfluktssted. Restauranten har vært drevet av forskjellige folk, og noen ganger var det eneste fine med den, utsikten. Reker kan man jo ikke gjøre så mye galt med, så det var noen ganger vi hadde rekekvelder der selv om loffen var som papp. Vi kom dit for utsikten, og den kunne man aldri klage på.
All slags vær er fint der ute. Og det blåser alltid. Men finest er det nok i høststorm og i sommersol.

Plast for mange millioner i gjestehavne

Plast for mange millioner i gjestehavne

I dag var det sommersol og vind. Håret flagret og gjorde det vanskelig å spise is uten å få hår i munnen.
Det er blitt «Nasjonalparksenter» der ute nå. Ikke at det sier så mye foreløpig, men restauranten er ombygd, og det har blitt en rotunde på toppen med utsiktsplass. Ikke det at det trengs mer utsikt enn det det allerede er både fra restauranten og utenfor, men det er nå blitt noe inne der som visst skal bli digitalisert og svært «moderne». Dem om det.

Den "nye" restauranten med rotunden på toppen

Den «nye» restauranten med rotunden på toppen

Vi prøvde restauranten, men det er i dag blitt mer som ei veikro med varm mat til å forsyne seg av fra kar i vannbad. Unge servitører uten synlig opplæring, i det hele tatt litt «ferskt». Vi får håpe det tar seg opp.
Ombyggingen av spisestedet skal jeg ikke si så mye om annet enn at jeg synes rå betong er direkte udelikat og ser uferdig ut. Men utsikten kan ingen ta fra dem.
Jeg husker at jeg ofte har hatt en spesiell følelse der ut ved enden av verden. Det var på et tidspunkt som om jeg forsto vikingene og deres utferdstrang. Når man står der og ser ut mot horisonten, er det nesten som man kjenner suget: hva befinner seg bakenfor? Ikke rart de dro for å se. Det ble gode båtbyggere og navigatører av det.

Mange vil så langt ut som mulig

Mange vil så langt ut som mulig

I dag drar vi ut til Verdens Ende for å nyte: utsikten, elementene og kanskje en kopp kaffe eller en is, eller kanskje går man utover på svabergene for å komme så langt ut som mulig? Jeg har sett hvordan innlandsungdom nesten blir som frislepte kuer om våren når de kommer ut på svabergene her. Og jeg har sett blinde russiske barn famle seg fram over svabergene for å komme så langt ut som mulig. Utallige bilder blir tatt der ute i havgapet.

Færder neste...

Færder neste…

I dag var det den reneste folkevandringen der ute. Parkeringsplassen var omtrent full. Det var folk på alle knauser, kø til isen og som et fuglefjell på toppen. Og alle nasjoner også, noen i sari, andre i turban, noen snakker polsk og andre engelsk. Svært internasjonalt.
Det var med andre ord en praktfull dag på Verden Ende i dag.

Dette innlegget ble publisert i Hvasser, Lokalsamfunnet. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s