Eddiken som ble borte


 Her om dagen gikk jeg i butikken for å kjøpe eddik til mine sure agurker. Det finnes masse forskjellig slags eddik; eddikessens, epleeddik, vineddik, brun, rød, gul og klar, men til agurkene mine sverger jeg til den vanlige brune eddiken.

Forskjellige typer eddik i flaske. Foto: © Kerstin Mertens / Samfoto

Forskjellige typer eddik i flaske.
Foto: © Kerstin Mertens / Samfoto

Stor var min forundring da jeg så at det ikke fantes den store flasken med 35 % essens og bare en igjen av den brune på 7 %. Den tok jeg. Godt at jeg hadde tre stående hjemme allerede. Det var altså utsolgt på eddiken min på en av de største butikkene i Tønsberg! Det hører til sjeldenhetene.

Idun%20Eddik

Da måtte jeg tenke på min første jul i Sovjet, på studenthjem i Leningrad midt på 70-tallet. Jeg har skrevet om det før, om hvordan vi feiret jul i denne «khrusjtsjovka-blokken» som huset studenter fra mange forskjellige land i den vestlige verden sammen med sovjetiske aspirantura-studenter.

En av de mange mangelvarene var eddik. Jeg kunne ikke finne det i butikkene selv om jeg trålet dem i lang tid før høytiden. Og surkål skulle vi jo ha til jul! Det skulle lukte surkål fra felleskjøkkenet der kakerlakkene trivdes mellom gassplatene på komfyren.

Jeg la frem problemet for mine russiske venner, og de diskuterte det en stund før en eller annen kom på noen han kjente som antagelig hadde en flaske stående. Hvor mye jeg trengte? Tja, det kom an på styrken!

Etter noen dager dukket det faktisk opp en halv flaske eddik. Ikke vet jeg hvor den kom fra, men noen hadde fått tak i den. Surkålen var sikret!

Så var det karve da. Den kom i pakken hjemmefra Norge til jul. Der lå et par pakker med karve, og kål var det nok av. Ja, det var noe av det man alltid kunne ty til: kål, løk og poteter, det var ofte det man levde på utpå vinteren, ja, også rødbeter og salte agurker da.

Surkål

Surkål

Det ble en veldig god surkål den gangen selv om det var en helt annen type surkål enn russerne var vant til. Den de har ligner mer på den tyske typen og ligger i store tønner, ikke kokt slik som vår. Jeg vet ikke hvordan den lages, men det er nok melkesyregjæret. Jeg har fått litt av den samme typen surkål i Slovenia der de selger den på markedet, og det er alltid kø til den boden! Det går unna i høyt tempo!

Surkåldamene på Torvet i Ljubljana.

Surkåldamene på Torvet i Ljubljana.

Alt dette tenkte jeg altså på da jeg fikk den siste flasken med eddik i butikken her om dagen. Ja, det var alle de andre typene eddik, og jeg bruker ellers for det meste epleeddik til dressinger, men den passer ikke til sylting av agurker og rødbeter, synes nå jeg, og jeg har allerede hørt at jeg har flere med meg på det.

Epleeddik til dressing.

Epleeddik til dressing.

Av alt det ovenstående er det vel ingen tvil om hvor jeg hører hjemme blant kategoriene mennesker som liker surt, søtt eller bittert. Jeg er en typisk «sur type», men det betyr ikke at jeg er sur som person!

Mamma sier at et av de første ordene jeg lærte meg som liten, var «surt», uttalt «sut»! Det betydde sure agurker.

Førøvrig synes jeg at skrivemåten på eddik er rar, at det bare er en k altså!

 

 

 

 

Dette innlegget ble publisert i Hverdagsbetraktninger, Russland. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s