Marina Stepnova: Lasarus’ kvinner. Kjærlighetsløse liv i tre generasjoner.


Når det kommer noe så sjelden som en oversatt roman fra russisk, må jeg stoppe opp et øyeblikk. Når en av anmeldelsene lyder «Fortsetter der Tolstoj slapp», ja, da blir jeg ekstra nysgjerrig.

9788293139287

Ja, det er en klassisk fortelling, ja, den er på en måte litt «gammeldags» i formen, og språket er – særlig i begynnelsen – ganske arkaisk og oppstyltet med evig lange setninger som kan gå over på 8 og 10 linjer.

Men å si at hun fortsetter der Tolstoj slapp, er nå å ta litt vel hardt i…

Vi møter Lasarus Lindt, en lang og hengslete vitenskapsmann som viser seg å være litt av et geni. Han er en «kald fisk», men finner sin store kjærlighet i matematikerens Tsjaldonovs kone Marusia. Hun er tredve år eldre enn ham, men som husvenn og assistent for hennes mann, har han tilgang til henne, og hun tar ham inn som den sønnen hun aldri fikk.

Når Marusia finner en meningsfull oppgave med å ta seg av forsømte barn under krigen, er Lasarus lite behjelpelig. Hans kalde intellektualisme kjennes fra boksidene.

Lasarus blir etter hvert tatt inn i det store prosjektet med å utvikle Bomben som blir prøvesprengt i 1949. Det fortelles at han synes Berija er en hyggelig kar, og de har god kontakt.

Når Marusia dør, er det slutten for Lindt. Han vil ikke flytte fra den sibirske byen Ensk der hun bodde selv om han blir invitert til Moskva.

lasarus-kvinnor

Den andre kvinnen i Lindts liv er Galotsjka, eller Galina Petrovna som hun blir til når han gifter seg med henne. Hun er en pur ung dame som nettopp har forelsket seg i en medstudent når Lindt oppdager henne og tvinger henne til giftermål ved å true hennes kjæreste. Det blir et forferdelig ekteskap der Galinas skjebne gjør leseren helt kvalm. Lindt blir fremstilt som en ekkel gammel mann, og da Galina blir gravid, vil hun ikke noe annet enn at barnet skal dø. Hun holder ikke ut å bære frem hans barn. Det blir da også et uelsket barn som vokser opp i et iskaldt hjem, eller «hjem» er ikke noe ord som passer til denne digre og tomme leiligheten i Moskva.

women-of-lazarus

Den siste kvinnen er Lidotsjka, barnebarnet til Lindt. Når hennes mor drukner og faren forsvinner, blir hun overlatt til Galina i den store tomme leiligheten der hun lever som enke etter Lindts død. Det kunne gått riktig galt med henne der hun også vokser opp uten kjærlighet.

Når vi kommer til denne delen, er vi i moderne tid; Sovjetunionen faller, og det nye Russland omgir henne. Hun flykter inn i en bokverden og blir særlig fascinert av den gamle kokeboka etter Marusia som hun snart kan utenat. Hennes drøm om et hjem er forståelig ut fra hennes «hjemløse» tilværelse, så når hun kommer til Ensk der hun skal gå på ballettskole og treffer familien Tsarjov, finner hun for første gang i livet et «hjem».

Lidotsjkas traurige liv der hun bare følger det moren og andre bestemmer for henne, er nesten uforståelig for meg. Hvorfor protesterer hun aldri? Hun virker da både opplyst og moderne!?

At hun også skal bli gift med en gammel mann hun ikke elsker, er nesten litt for mye. Det blir for håpløst for disse kvinnene!

Noen av episodene i boka river meg med. Det er særlig når Marusia tar seg av de hjemløse barna, når Galina Petrovna er gravid, og kanskje mest av alt Lidotsjkas person og skjebne på ballettskolen. Da glimter det til med stor fortelling. Språket forandrer seg også fra den arkaiske formen i begynnelsen til litt mer «spiselige» setning i tredje del.

Marina Stepnova

Marina Stepnova

Marina Stepnova er en populær forfatter i Russland. Hun er født i 1971 og har utgitt fem bøker. Dette er hennes andre og mest leste. Den er oversatt til mange språk og fikk en av de gjeveste prisene i Russland. Det må ha vært litt av en oppgave å oversette denne boken, men de er gjort overbevisende selv om de lange setningene virker enda lenger når de kommer på norsk.

Det må også være vanskelig for den som ikke er inne i russiske navn å holde styr på alle formene av navnene, men så er boken utstyrt med litt hjelp på slutten. Den kunne med fordel ha stått foran.

Selv om ikke dette på noen som helst måte er en bok på høyde med mestrene fra den russiske gullalder, er det interessant at noen begir seg ut på en slik fortellerstil, tar for seg tre generasjoner der alle lever et kjærlighetsløst liv og får stor gjennomslagskraft. Handlingen strekker seg over hele 1900-tallet, men skjebnene er på en måte den samme både ved revolusjonstiden, under Stalins undertrykkelse og den brutale krigen og helt opp til vår tid. Her er lite håp for å kunne leve et liv med kjærlighet og omsorg. Hva vil hun si med det, mon tro?

Marina Stepnova: Lasarus’ kvinner

Oversatt av Hege Susanne Bergan,

Agora Bibliotek

2015

Dette innlegget ble publisert i Bøker, Russland. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s