Enda mer om den transsibirske (2)


Siden jeg har så mange minner fra mine syv reiser med den transsibirske jernbane, kommer det enda en her.

Jeg hadde overnattet i jurt og sett flere hester enn mennesker ute på steppene. Jeg hadde hørt ulven ule under månen, strupesang og hestefele og var på vei hjem igjen med den transsibirske jernbanen. Den lange veien hjem.

transsibirske_14_arburd_sands_og_omegn__15__large

Det tar nesten seks døgn å reise med tog fra Ulan Bator til Moskva. Når man så kommer til Russlands hovedstad, føles det som begrepene Øst og Vest har fått et annet innhold, for da er Moskva virkelig vestlig. Reisen har gått vestover i alle de seks døgnene, og da er man jo i vest?

Beige-Spirit-horse-rider-on-steppe-www_anthill_org_

Den legendariske jernbanestrekningen er en drøm for mange. Det er – som mange andre drømmer – ganske prosaisk når man først er på toget. Da blir man minnet på alle de praktiske og daglige gjøremålene man tar for gitt hjemme: stå opp og gå på badet blir en utfordring. Ofte må man stille seg i kø med håndkleet over skulderen og vente på at de andre blir ferdige, om man ikke er oppe før alle andre da. På badet er det et toalett der man skyller rett ned på toglinjene, og den lille vasken har «kran» som man må holde oppe for å få vann ut av den. Kaldt vann. Det blir en «kattevask», men det kjennes herlig etter natten. Kle seg kan man gjøre på badet eller man krongler det til inne i kupéen mens de andre ligger med hodet mot veggen. Frokosten inntar man enten inne i kupeen med varmt vann fra samovaren i enden av vogna og litt brød og agurk og tomat på det lille bordet ved vinduet, eller man kan gå til restaurantvogna og få speilegg og kaffe. På veien til restaurantvogna må man forsere flere vogner mens toget slingrer av sted, så det er om å gjøre å holde balansen og presse seg forbi alle som står ute i gangen og speider ut gjennom vinduet.

I restaurantvogna

I restaurantvogna

Det var sommeren 1998. Den nye kapitalismen var temmelig «hjemmesnekra» i hele området, og det var merkbart på toget.

Inne i min kupé var det stablet pappesker overalt. Det var bare så vidt jeg fikk plass til å kveile meg på køya mi. Ute i gangene var det også pappesker, og i ytterste gangen der vognene var koblet sammen, var det også pappesker. Vogna var full av mongolere med vester som lignet på fluefiskevester. De hadde mange lommer, og etter hvert begynte nesten alle lommene å bule.

Omtrent sånn så vestene ut som de hadde på.

Omtrent sånn så vestene ut som de hadde på.

Først skjønte jeg lite av hva som foregikk, men det ble snart klart. Eskene inneholdt kopier av merkeklær, capser, sko, vesker og alle slags plagg. De var av kinesisk opprinnelse, og det var mongolere som hadde dem med.

På første stasjon begynte skuespillet. De fluefiskevestkledde mongolerne sto klar ved dørene med så mange plagg de kunne holde i hendene, hoppet ut på perrongen i menneskemengden som sto der, og så begynte rubler og klær å bytte hender. Det gikk i en rasende fart, trengselen var stor, og det ble gjort et utrolig antall transaksjoner på de få minuttene toget sto stille. Noen ganger var stoppet på bare to minutter. Da var det begrenset hva som kunne gjøres, men andre ganger var stoppet på hele ti minutter, og mongolerne kom på toget med rubler struttende ut av alle lommer på vesten.

Etter hvert begynte jeg å glede meg til stoppene for å se hvordan det gikk. Levenet var øredøvende, og armene veivet over mengden i en rasende fart. Både menneskene på perrongen og selgerne var godt forberedt hver gang. Noen ganger solgte så mye at de måtte inn for å hente mer, og da gikk det fort! Svetten haglet av kjøpmennene (og kvinnene). Noen hang ut av vinduene og handlet derfra.

transsiberiske680

Da toget gle ut fra perrongen, kastet de siste seg opp på stigbrettet og handlet videre i mylderet mens folk hastet etter på perrongen inn til toget hadde kommet opp i for stor fart. Da smalt dørene igjen. Imponerende!

Så kom de inn i kupéen og satte seg til å ordne pengebunkene som ble større og større.

Jeg måtte snakke litt med noen av disse folkene og valgte meg ut en middelaldrende kvinne.

Hun fortalte at hun reiste frem og tilbake til Moskva 3-4 ganger på sommeren for å selge varene sine. Hjemme i Mongolia var hun lege, men det var så lite penger å tjene på det at hun måtte spe på med en slik «sommerjobb». Da kunne hun tjene to årslønner på to måneder, og det hjalp på! Hun var ganske lei av denne reisingen, men så ingen annen utvei og ville nok fortsette enda en stund.

P8VCisH0Axiv42D8iI2q0QghDagkpxOus31I6HhkGCqA

Slik var det altså. Her var det leger og lærere, tannleger og jurister som hadde blitt til handelsreisende i billige kinesiske kopier av merkevarer og spredde dem utover i Sibir. Folk var ivrige til å handle, og på den måten tjente alle på det: selgerne som fikk penger til et bedre liv, og kjøperne som fikk varer de ikke ellers kunne få tak i for en billig penge.

Ja, verden ser alltid litt annerledes ut når man står midt i det og ikke bare leser om det. Det er levende mennesker det dreier seg om, mennesker som kjemper for å forbedre livene sine.

For min del fikk jeg en ekstra forestilling på min reise og bedre innsikt i verdensøkonomiens krokveier.

Dette innlegget ble publisert i Reiser, Russland. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s