FN i 70 år


I går var det FN dagen, og det er ikke til å unngå at man tenker litt på denne verdensorganisasjonen. Da det enda til var 70 år siden grunnleggelsen og flere kjente bygninger rundt omkring i verden ble lyst opp i blått for å markere det, var det enda større grunn til ettertanke.

Forente-nasjoner-FN_large

70 år. Det er et menneskes levealder. Verden er en ganske annen enn den var for 70 år siden. Noe av det skyldes FN.

Selve dagen, 24. oktober, er den dagen i 1945 da FN pakten ble underskrevet av de første 51 landene som sluttet seg til ideen om en verdensorganisasjon. Den skal minne oss om at vi den gang for 70 år siden gikk inn i et samarbeid i håp om en bedre og fredeligere verden. Den er blitt markert siden 1948. Man forsøkte å få den til en offentlig høytidsdag for alle medlemslandene, men det har ikke lykkedes. Bare Costa Rica har innført den, og i Sverige, Finland og Danmark er den offentlig flaggdag. Det forblir en dag som markeres i skoler og andre institusjoner, og noen steder kommer FN flagget opp, men det er sporadisk. Antall medlemmer har vokst til 193 land.

Legacy

For å forstå FN tror jeg det er nødvendig å tenke seg tilbake til 1945 og det sterke ønsket som hersket blant folk om en fremtid uten krig. Den verste krigen i historien var tilbakelagt, og det gikk opp for menneskene hva som egentlig hadde foregått. Nazismen og dens uhyrlige tanker om verdensherredømme sto som et skrekkens eksempel på hvor galt det kan gå. Hvordan skulle man unngå noe slikt i fremtiden?

En måte var å straffe de skyldige, en lang og vanskelig prosess som fikk sin tydelige start med Nürnbergdomstolen der 26 nazileder ble anklaget for krigsforbrytelser og «forbrytelse mot menneskeheten». Det var ikke lenger mulig å gjemme seg bak «jeg bare fulgte ordre». Et svært viktig rettsprinsipp ble innført.

Så var det samarbeid mellom folkene. Kunne man binde landene så sterkt sammen at de ikke ville gå til krig mot hverandre? Mange håpet på det. Det fantes allerede noe erfaring fra Folkeforbundet som man kunne bygge videre på.

De tre lederne for de allierte, Franklin D. Roosevelt fra USA, Winston Churchill fra Stor-Britannia og Josef Stalin fra Sovjet, møttes på Jalta i februar 1945 for å diskutere hvordan verden skulle se ut etter at krigen var slutt. Der ble også tanken om et Forente Nasjoner lagt frem.

Tanken ble til virkelighet høsten 1945. Organisasjonen ble satt sammen av en generalforsamling der alle medlemsland har en stemme hver, et sikkerhetsråd med 15 medlemmer der fem er faste og har vetorett og de ti andre velges for to år av gangen. I tillegg kommer et sekretariat og mange underorganisasjoner.

Spørsmålet var hvem som skulle lede denne verdensorganisasjonen. Tittelen ble Generalsekretær, og det var allmenn enighet om at han ikke skulle komme fra en av de fem stormaktene.

Trygve Lie, FNs første generalsekretær

Trygve Lie, FNs første generalsekretær

Valget falt på den tidligere norske utenriksministeren Trygve Lie. Han satt til 1953. Da overtok Dag Hammarskjõld fra Sverige frem til 1961. Siden har vi hatt U Thant fra Burma (1961-71), Kurt Waldheim, Østerrike (1972-81), Javier Perez de Cuellar, Peru (1982-91), Boutros Boutros-Ghali, Egypt (1992-96), Koffi Annan, Ghana (1997-2006) og nåværende Ban Ki-Moon fra Sør-Korea som skal skiftes ut til neste år. Ennå har ingen kvinner ledet verdensorganisasjonen. Kanskje er det på tide nå?

United Nations Secretary-General Ban Ki-moon

United Nations Secretary-General Ban Ki-moon

Da landene hadde skrevet under på FN pakten der det bl.a. står at man skal avstå fra å bruke militærmakt mot andre stater, var dette et prinsipp som mange hadde store forhåpninger til.

Derfor var det et sjokk da Nord-Korea gikk inn i Sør-Korea i juni 1950. Da Trygve Lie fikk beskjeden på telefon, var hans første reaksjon sjokk og forvirring. Hans første ord var: «Men det er jo et brudd på FN-pakten!»

standard_flagg

FN er blitt kritisert for mange ting, og det er sikkert helt på sin plass. Som alle andre organisasjoner består den av mennesker med alle sine svakheter, og det vil ofte gå galt. Men som Ban Ki-Moon sa i sin tale i går, så kan man spørre seg hvordan verden ville ha vært uten FN. Det at folk kommer sammen og forsøker å løse internasjonale konflikter, økonomiske problemer og finne frem til samarbeidsavtaler, er i seg selv mye verdt. Jeg kan ikke tenke meg verden uten FN, og jeg håper at det vil lykkes å reformere slik at det kan bli enda mer effektivt og få til enda mer i verden. En utvidelse av Sikkerhetsrådet for å få inn flere av de landene som har vokst seg sterke de siste 50 årene og få en bedre geografisk fordeling, ville være til det gode. Vetoretten for de faste medlemmene trenger også en fornyelse.

safe_image

Jeg er i alle fall sikker på at all form for fredelig internasjonalt samarbeid bare kan være til det gode for verden, og at FN er et forum vi må ta godt vare på

 

Dette innlegget ble publisert i De som vil noe mer, UNESCO. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s