Jevgenija Pavlovna


Hun var nesten 80 år da jeg møtte henne første gang. Det var på vinteren 1977, og mitt studieopphold i Leningrad gikk mot slutten.

Jeg har skrevet om henne før, men da som en av bipersonene i historien om Svetlana. Nå vil jeg gjøre henne til hovedperson.

Fontankakanalen. Foto: Aleksander Aleksejevitsj

Fontankakanalen.
Foto: Aleksander Aleksejevitsj

Hun bodde i femte etasje i en av disse typiske bygårdene i den historiske delen av St. Petersburg som den gang het Leningrad. Huset lå ved Fontankakanalen. Det var ingen heis i bygningen, og hun var dårlig til beins, så hun kunne ikke gå alle de trappene. Hun var helt uten familie, men heldigvis hadde hun gode venner som var mye yngre enn henne. Hun tilhørte en gruppe mennesker som i all hemmelighet studerte antroposofi sammen, og de hjalp henne med innkjøp og brakte henne det lille hun trengte av brød, smør, te, ost og pølse. Av og til kom de også med poteter, løk og kål. Men det var ikke så mye hun kunne koke på kjøkkenet, for det var ofte opptatt av de andre beboerne i denne kommunale leiligheten.

Hun hadde bare dette ene lille rommet der det akkurat var plass til en seng, et bord, to stoler og ei bokhylle. Det må også ha vært plass under sengen til noe klær. I bokhylla var det også et lite glasskap der hun oppbevarte kopper og asjetter.

Jeg kom inn i dette rommet en kald februardag.

Det er underlig med noen mennesker; det er akkurat som om man har møtt dem før og finner tonen med en gang. Slik var det med Jevgenija Pavlovna. Det var som om vi var i slekt, ikke med blodsbånd, men med en helt annen type bånd som er mye sterkere.

St. Petersburg Metro: Sennaja Plosjad

St. Petersburg Metro:
Sennaja Plosjad

  • Når jeg kom på besøk til Jevgenija Pavlovna, tok jeg metroen til Plosjad Mira som det het den gangen. I dag heter det Sennaja Plosjad, eller Høytorget på norsk. Jeg så meg godt rundt før jeg gikk mot Fontanka. Der hadde jeg streng beskjed om å si minst mulig før jeg kom helt inn i rommet hennes. På motsatt side av hennes leilighet på samme trappeavsats, sto døra ofte på gløtt og man kunne se at noen forsøkte å kikke ut. Det var tydelig at noen holdt øye med hvem som kom og gikk.
St. Petersburg Metro: En by med mange navn,

St. Petersburg Metro:
En by med mange navn,

De første gangene jeg var der, var det sammen med flere. Vi satt trangt rundt bordet og drakk den vidunderlige teen med litt peppermynte i. Jevgenija Pavlovna skjenket opp akkurat den styrken hver i sær ville ha; først sterk teekstrakt og så kokende vann fra en emaljekanne. Praten gikk ubesværet, og jeg ble kjent med en svært seriøs gruppe mennesker.

Etter hvert kom jeg på besøk alene også, og da satt vi der, bare hun og jeg, og jeg kunne spørre henne om hennes liv. Og hun fortalte.

Hun var født ved forrige århundreskiftet og vokste opp i det førrevolusjonære Russland. På skolen lærte hun både tysk, fransk og engelsk.

Selve revolusjonsdagen den 25. oktober 1917 var helt begivenhetsløs for hennes del. De våknet neste morgen og leste i avisen at det hadde vært revolusjon! Slik fortalte hun det. Ingen dramatikk, ingen kanoner fra panserkrysseren Aurora, bare en vanlig hverdag.

Panserkrysseren Aurora

Panserkrysseren Aurora

Jeg lyttet intenst når Jevgenija Pavlovna fortalte. Hun ble min egen historiebok, en levende historie. Hun hadde altså levd før revolusjonen, opplevd selve revolusjonen, borgerkrigen som fulgte, Lenins død og 20-tallets forsiktige optimisme da poesien og eksperimentene blomstret. Siden kom Stalintiden.

  • Vi visste aldri hvem som var tatt om natten, fortalte hun, da vi kom på arbeidet om morgenen, var det ofte noen som var forsvunnet i løpet av natten, og vi torde ikke nevne det. Det eneste vi torde si hadde med selve arbeidet å gjøre: «send meg tangen», eller «gi meg skrutrekkeren». Vi nevnte aldri de som var borte. Neste gang kunne det være vår tur. Frykten hang som en tåke over oss.
  • Jeg satt med åpen munn. Hvordan var det mulig å ha gjennomlevd så mye? Hvordan kunne hun sitte der foran meg og ha all denne erfaringen inne i seg? Hvordan hadde hun i det hele tatt overlevd?
  • Jeg husker at jeg følte meg som et søndagsbarn, et ubeskrevet blad der jeg satt. Det var her i dette lille rommet i femte etasje i en bygård i Leningrad sammen med Jevgenija Pavlovna at mitt livslange forhold til Russland ble beseglet. Dette ville jeg aldri komme til å glemme. Hun ble for meg hele den russiske historie i en og samme person.
  • Så kom krigen, og Leningrad ble blokkert av nazistene. Sulten ble deres verste fiende. Etter hvert døde folk i et antall så stort at de ikke rakk å begrave dem, så de ble liggende på gaten. «Da løftet vi bare bena litt høyere,» fortalte Jevgenija Pavlovna. «På sommeren ble noen av likene oppbevart på komfyren til det kunne begraves. Det var det kaldeste stedet i huset.»
St. Petersburg

St. Petersburg

  • Hun ble til slutt evakuert fra byen og kom i sikkerhet. Slik overlevde hun krigen.
  • Ved et skjebnens lune fikk hun en oppgave med å lese for en blind mann da hun var i Georgia. Noe av litteraturen hun leste, var bøker av Rudolf Steiner. Der gjenkjente hun noe.
  • Slik hadde det seg at hun fikk kontakt med andre med samme interesse, og da hun kom tilbake til Leningrad, samlet hun dem rundt seg. I all hemmelighet fikk de oversatt noen av Steiners verk. De ble ofte sendt til venner i Tallinn. Der ble de bundet inn og sendt tilbake. Jeg så dem stå på rekke og rad i bokhyllene til Jevgenija Pavlovna. De var brune, og bladene var løvtynne, slike som vi brukte til flypost. På den måten kunne man lage flere kopier samtidig når man skrev på maskin. Den siste kopien var ofte så utydelig at man nesten ikke kunne lese den….
  • Jevgenija Pavlovna leste på alle de tre språkene engelsk, tysk og fransk. Det var hennes kjæreste beskjeftigelse: å lese. Hun sa ofte om myndighetene som man bare omtalte som «de»:
  • Jeg kan tilgi dem mye, at jeg må fryse og sulte, men det er én ting jeg ikke kan tilgi dem, og det er at jeg ikke kan lese det jeg vil.
  • Ikke rart at jeg følte at jeg måtte komme tilbake og ha med meg bøker som hun og de andre i gruppen gjerne ville ha. De satte opp en liste med bøker de ønsket seg, og jeg brakte bunke på bunke av antroposofisk litteratur i årene som fulgte. Det meste var på tysk.

IMG_3614

  • Siste gang jeg så Jevgenija Pavlovna var i 1989. Da fylte hun 90 år. Jeg var den eneste som kom til hennes fødselsdag. Hun hadde vært syk og ligget å sykehus. Da hun kom tilbake til leiligheten, hadde naboene tatt alle hennes kopper og tallerkener.
  • Da jeg kom inn til henne, og hun igjen serverte sin deilige te i et par kopper med stekk som hun hadde fått av noen venner, så hun lenge på meg og sa:
  • Du er trofast, du Astrid.
  • Jeg følte ikke at jeg fortjente den bemerkningen siden det var flere år siden jeg hadde besøkt henne. Det var riktignok fordi jeg ikke hadde fått visum til Sovjet på nesten fem år, men allikevel. Jeg kunne ha gjort mer for henne mens hun var på sykehus
  • Bare noen måneder etter mitt siste besøk, fikk jeg høre at hun var død. Jeg kommer aldri til å glemme Jevgenija Pavlovna..
Dette innlegget ble publisert i Russland, Steinerskolen. Bokmerk permalenken.

2 svar til Jevgenija Pavlovna

  1. Renate sier:

    Som jeg skulle ønske at hun hadde levd lenge nok til å oppleve Sovjets fall!
    Men hun har levd videre gjennom deg og alle historiene som du har viderefortalt til alle oss elevene dine. Og landsbyen Svetlana. Tenk hva som kom ut av at noen folk møttes og snakket sammen, selv under de mest utenkelige og usansynlige forhold.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s